"Du er min!", skrek han til meg med en rynke i sitt kjekke ansikt.
"Jeg var ikke din da du avviste meg den morgenen", prøvde jeg mitt beste for å speile hans uttrykk, men jeg mislyktes miserabelt. Han la et lite smil på ansiktet sitt, rynken forsvant da han lukket gapet mellom oss og la hånden på midjen min, noe som fikk en skjelving til å løpe oppover ryggraden min.
"Du har alltid vært min, Brea", trakk han meg nærmere seg og begravde hodet i nakken min, inhalerte duften min og trosset min pers...