Alfaens ukjente arving

"Du er min!", skrek han til meg med en rynke i sitt kjekke ansikt.
"Jeg var ikke din da du avviste meg den morgenen", prøvde jeg mitt beste for å speile hans uttrykk, men jeg mislyktes miserabelt. Han la et lite smil på ansiktet sitt, rynken forsvant da han lukket gapet mellom oss og la hånden på midjen min, noe som fikk en skjelving til å løpe oppover ryggraden min.
"Du har alltid vært min, Brea", trakk han meg nærmere seg og begravde hodet i nakken min, inhalerte duften min og trosset min personlige plass, "Og du vil alltid være min". Jeg kjente tennene hans skrape skulderbladet mitt - han skulle merke meg, og jeg hadde ikke viljestyrken til å stoppe ham...
"Mamma!", sønnens stemme rev meg ut av min berusede transe, og jeg tok et raskt skritt bort fra mannen som alltid hadde vært en fremmed for meg. Jeg samlet gutten min i armene og plasserte ham på hoften før jeg så mot mannen igjen. Han hadde sjokk skrevet over hele ansiktet mens han blunket kraftig,
"Er det...", han trakk seg tilbake,
"Vår? Ja", jeg ville lyve for ham, fortelle ham at barnet i armene mine ikke var hans, kanskje han ville føle den samme smerten jeg følte den dagen han avviste meg...
Brea Adler, avvist av sin make og hele flokken, blir tvunget til å dra etter at hun ikke kunne holde ut lenger. Hun ender opp i en annen flokk med en Alfa, Brennon Kane, som behandler henne som en dronning, og de forelsker seg umiddelbart.
Hva skjer fem år senere når hennes make og tidligere Alfa, Jax Montero, besøker hennes nye flokk for å diskutere flokksaker? Hva skjer når han finner ut at hun har et barn med ham?