Tilflukt for Alfaen

Sophie ville løpe ut av hytta, men beina sviktet henne. En høylytt knurring kom fra innsiden av hytta. Når den først startet, stoppet den ikke. Akkurat da hun prøvde å forstå hva det var, fanget hun et par glødende øyne som stirret rett på henne fra mørket. Hun rettet raskt lommelykten mot øynene og gispet høyt. En tre meter høy ulv, stående på bakbeina, glodde på henne, klar til å angripe. Musklene var mer enn skremmende, og øynene glødet som varme kull. Sophie stirret vantro og mistet lommelykten. Det tok henne et øyeblikk å gjenkjenne det mytologiske beistet hun ikke hadde håpet å møte den natten. Hun tok et skritt tilbake for å evakuere. Varulven kastet seg mot henne. Hun ville skrike, men bare lydløs luft kom ut av munnen hennes da hun falt på ryggen. Beistet var over henne på et øyeblikk. Det stirret inn i sjelen hennes mens det sto over henne med potene fast plantet på hver side av henne. Tårer rant fra øynene hennes i det øyeblikket av fortvilelse og lammende frykt. Det monstrøse beistet så ut som en inkarnasjon av døden. Beistets sikling landet noen centimeter fra ansiktet hennes, og hun vred seg. "Aaron?" klarte hun så vidt å si. Beistet ignorerte det som om ingenting hadde forlatt munnen hennes. Hun lukket øynene og forberedte seg på et dødelig slag.