Oppvåkningen
Etter å ha løpt i omtrent to timer til, stoppet Shina for å lytte etter vakter som kanskje hadde blitt varslet om at vi krysset grensen og kom etter oss. Når hun er sikker på at ingen kommer vår vei, signaliserer hun at jeg skal ta en fortsatt sovende Odett fra ryggen hennes før hun skifter tilbake til menneskeform og tar på seg klærne igjen. Hun tar våre vesker, og vi fortsetter å gå i omtrent en kilometer til før vi kommer til en bekk med et vakkert lite fossefall.
"Min far pleide å ta meg med hit da han fortsatt levde, men jeg har ikke vært tilbake siden angrepet," sier hun med smerte og lengsel i øynene mens hun gjenopplever minnene. "Det er en liten hule bak det fossefallet hvor vi kan sove i noen timer. Ingen vet om den bortsett fra min far og meg, så vi burde være trygge."
Når vi er inne i hulen, legger Jess ut teppet, og jeg legger Odett på det. Vi legger oss på hver vår side av henne for å sørge for at hun får varmen vår og er trygg. Så sovner vi. Jeg våkner av en merkelig stemme som høres ut som den ekkoer gjennom hulen, så jeg holder meg så stille som mulig i håp om at personen den kommer fra ikke finner oss. Etter noen minutter hører jeg den ikke igjen, så jeg føler at vi er i sikkerhet.
Jeg ser på klokken min og kan ikke tro at den er over 10 på morgenen. Jeg setter meg opp for å sjekke Jess og Odett, lettet over at begge fortsatt sover tungt. Jeg reiser meg og går til fossefallet for å vaske ansiktet, deretter bestemmer jeg meg for å fylle opp alle tre termosene våre før jeg legger dem tilbake i veskene våre. Klokken er 10:25, så jeg bestemmer meg for at det er på tide å vekke Jess og Odett slik at vi kan spise og komme oss videre. Jeg tar tre proteinbarer og går bort til Jess for å vekke henne først.
"Våkn opp," sier jeg mens jeg pakker opp proteinbaren og holder den rett under nesen hennes slik at hun kan lukte den. Når hun grynter til meg, ler jeg. "Kom igjen, vi må begynne å bevege oss igjen snart, og du trenger mat."
"Greit... Jeg er våken, fornøyd?" Hun grynter mens hun setter seg opp og tar proteinbaren fra meg med den ene hånden mens hun gnir seg i øynene med den andre.
"Absolutt," fniser jeg, og hun kaster innpakningen på meg. Jeg reiser meg og går bort til Odett og vekker henne forsiktig. "Hei jenta mi, det er på tide å våkne."
Hun setter seg opp, åpner øynene sakte, og for første gang legger Jess og jeg merke til de lilla ringene rundt de smaragdgrønne øynene hennes. Vi reagerer ikke mens jeg gir Odett proteinbaren hennes, og så går Jess og jeg bort til fossefallet for å sørge for at vi er utenfor hørevidde.
"Hva er det med øynene hennes?" hvisker Jess.
"Hun er en hybrid," hørte jeg noen si.
"Jeg spurte hva som var med øynene hennes," sier hun og gir meg et forvirret blikk.
"Jeg kunne ha sverget på at du sa noe om en hybrid," sier jeg i min egen forvirring.
"Nei, det gjorde jeg ikke," svarer hun, og jeg tenker for meg selv at kanskje jeg holder på å miste forstanden på grunn av stresset de siste dagene.
"Du mister ikke forstanden, jeg sa at hun var en hybrid," sa stemmen igjen, og nå visste jeg at det ikke var Jess siden jeg så rett på henne denne gangen. Øynene hennes ble plutselig store, og hun gispet.
"Å Gudinne, du har det også," sier hun først, forskrekket, men så ser hun mer forvirret ut. "Vent, det er det, dere er begge hybrider. Men du er ikke en ulv."
"Jo, det er du," sier stemmen igjen, og da innser jeg at jeg er den eneste som hører den. Jeg kan ikke tenke på dette nå.
"Vi kan finne ut av alt dette senere, men akkurat nå må vi legge så mye avstand som mulig mellom oss og din tidligere flokk og min eks-mate, hvis det er det man kaller det," sier jeg, og Jess nikker enig. "Vi må også tenke på Odett nå. Det er ikke bare oss lenger."
"Odett, kjære, er du ferdig med å spise proteinbaren din?" spør Jess mens vi går tilbake til henne.
"Ja, frue." svarer hun med den søteste lille stemmen jeg tror jeg noensinne har hørt.
"Ok, lille venn, la oss gjøre deg klar til å dra," sier Jess og plukker opp den tomme innpakningen og putter den i duffelbagen vår før hun tar ut Odetts termos og lar henne ta noen slurker før hun setter den tilbake i ryggsekken hennes. Jeg tar frem maskeringssprayen og sørger for å spraye dem godt.
Jess går ut for å skifte form slik at Odett ikke blir skremt av lyden av bein som knekker og hud som rives når hun skifter. Jeg går ut med Odett et minutt senere etter å ha tatt med bagene våre og teppet vi brukte i går kveld. Jeg plasserer henne på Shinas rygg og pakker henne godt inn for å sikre at hun ikke faller av, og så begynner vi å reise sørover igjen.
"Så, jeg er en ulv?" tenker jeg for meg selv, uten egentlig å forvente et svar.
"Du er mer enn bare en ulv. Du er en hybrid, den første hybriden faktisk," svarer stemmen.
"Er det derfor foreldrene mine hatet meg og forlot meg på barnehjemmet?" spør jeg henne.
"De forlot deg ikke, du ble tatt fra dem," sier hun, og kroppen min fryser til ved det jeg nettopp hørte.
"Jeg ble ikke forlatt, jeg ble tatt?" sier jeg om og om igjen i hodet mitt mens jeg prøver å forstå det.
"Ja, det er mye å diskutere, men for nå vil jeg begynne med å si at navnet mitt er Dosha, og jeg er din ulv," sier hun.
"Hyggelig å møte deg, Dosha," sier jeg med et smil. "Siden du er en ulv, betyr det at du kan kommunisere med Shina?"
"Ikke ennå. Selv om hun burde kunne føle meg nå, er jeg ikke sterk nok til å kommunisere med noen ennå," svarer hun, og jeg nikker mens jeg går ved siden av Shina og leker med Odetts lange brune hår. Hun ser på meg og smiler, og jeg smelter nesten.
"Hun er helt nydelig," sier Dosha, og jeg er helt enig mens jeg fniser.
Vi går i noen timer før vi kommer til en annen bekk. Shina sjekker om hun kan høre eller lukte noe før vi stopper for en liten pause. Når hun gir meg et nikk som viser at alt er klart, tar jeg Odett av ryggen hennes slik at hun kan skifte tilbake og kle på seg. Deretter går vi tre over til en liten lysning ved bekken slik at vi kan sette oss ned og hvile føttene.
Etter å ha sittet stille en stund, ser jeg over på Jess og spør, "Har jeg fortsatt ringene i øynene mine?" Hun ser nøye før hun rister på hodet som svar.
"Dosha, er du der?" spør jeg mentalt.
"Jeg er alltid med deg," svarer hun og får meg til å smile.
"Hvorfor vises de lilla ringene i øynene våre noen ganger, men forsvinner så? Hvordan kan jeg allerede føle og høre deg? Jeg trodde en skifter måtte være 17 før de fikk sin ulv. Beklager spørsmålene på rappen, jeg er bare så forvirret av alt dette," sier jeg og innser at jeg kanskje har gått litt over bord med spørsmålene.
"Først vil jeg fortelle deg at da du ble tatt fra foreldrene dine, la en heks en forbannelse over oss som i hovedsak gjorde at jeg gikk i dvale. Den eneste måten å få meg ut av dvalen på var å bryte den falske makebåndet mellom deg og den idioten av en fremtidig Alfa. Heksen som tok deg og kastet dvaleforbannelsen gjorde det slik at du aldri skulle finne din gudinne-gitte make ved å skape et falskt makebånd mellom deg og noen andre. Når han avviste deg og du aksepterte hans avvisning, ble båndet brutt, og jeg var endelig fri til å kommunisere med deg. Og du har vært 17 i åtte måneder, kjære," sa hun mens jeg prøver å ta inn all denne nye informasjonen.
"Vent, så du vet om Ian og meg?" spør jeg litt flau.
"Selvfølgelig. Selv om jeg var i dvale, var jeg fortsatt med deg. Du var aldri virkelig alene," sier hun med kjærlighet.