Stormen
"Gratulerer med dagen, søster," sier jeg forsiktig for å vekke henne. Hun setter seg opp og smiler til meg. "Hvordan føles det å være sytten?"
"Rart, bortsett fra den andre stemmen i hodet mitt føles det ikke noe annerledes," sier hun med et stort glis, og det tar meg et øyeblikk å forstå hva hun mener.
"Så du har fått ulven din?" spør jeg, og hun nikker. "Å HERREGUDINNE, jeg er så glad på dine vegne. Hva heter hun? Er hun søt? Liker hun deg? Åh, det var kanskje et dumt spørsmål, selvfølgelig liker hun deg, unnskyld!"
"Hahaha, jeg elsker deg, Rainie. Hun heter Shina, hun er veldig snill, og hun sa at hun liker både deg og meg. Åh, og hun sa også at hun trenger mer av maten din." Hun sier med det lyseste smilet på ansiktet.
"Hun liker til og med meg og maten min?" spør jeg sjokkert over at hun i det hele tatt la merke til meg.
"Selvfølgelig, søster, maten din er fantastisk, og du er den søteste personen jeg kjenner. Hva er det ikke å like?" sier hun og får meg til å smile.
"Jeg elsker deg, Jess," sier jeg mens jeg trekker henne inn i en klem. "Og Shina også!"
I dag er en bittersøt dag. Ikke bare er det min beste venns bursdag, hun har fått ulven sin, hun vil kunne lukte ut sin make hvis han er nær nok, hun kan skifte til ulveform, og hun vil kunne flytte inn på sitt eget rom i flokkens hus om noen dager. Men hun vil offisielt ikke være en foreldreløs lenger. Misforstå meg rett, jeg er så glad på hennes vegne, og hvis noen fortjener å være lykkelig og finne sin plass i verden, er det henne. Men det etterlater meg alene igjen. Men i dag handler ikke om meg, det handler om henne. Så jeg rister de ensomme og deprimerende tankene fra meg og starter morgenrutinen min før jeg går ned til kjøkkenet for å lage frokost. Siden det er lørdag og det ikke er skole, betyr det at barna ikke trenger å stå opp tidlig, noe som betyr at jeg ikke trenger å skynde meg med alt.
Etter at maten er laget, sengene er redd opp, og skitne klær er satt i vasken, går jeg til rommet som jeg om noen dager ikke lenger skal dele med min beste venn. Jeg kommer til å miste min beste venn. Selv når jeg flytter inn i flokkens hus som flokkens tjener, vil jeg ikke få lov til å snakke med henne, tjenere får ikke bli sett eller hørt. Jeg er så oppslukt i tankene mine at jeg ikke engang hører Jess komme inn og gå opp bak meg.
"La oss rømme.." sier hun.
"HVA? Du har mistet forstanden! De er ulver, de er raskere enn oss, for ikke å nevne at de lett kunne lukte oss opp." protesterer jeg. "De ville drepe oss begge, ikke bare meg. Jeg vil ikke tillate deg å sette deg selv i fare for meg. Ikke etter at du nettopp har fått ulven din og har hele livet foran deg."
"Faktisk så har jeg en maskeringsspray til meg selv, og du har ingen lukt i det hele tatt, merkelig nok. Og det var Shina som foreslo det. Hun sier at det faktum at du ikke har noen lukt betyr at du er viktig og at vi må få deg ut av denne flokken!" sier hun mens hun begynner å pakke en stor svart bag med klærne våre.
"Jeg er definitivt ikke viktig. Mine egne foreldre dumpet meg her fordi jeg ikke engang var viktig for dem. Jeg er en ingen." sier jeg, og blir mer og mer deprimert over livet mitt før Jess slår meg i bakhodet.
"Ikke våg å si det!! Hvis du blir her, vil du dø. Du er min beste venn, og jeg trenger at du holder deg i live og hos meg. Du er min eneste familie." sier hun og sjokkerer meg. Hva mente hun med det?
"Hva mener du med 'hvis jeg blir, vil jeg dø'?" spør jeg mens jeg møter blikket hennes.
"Jeg skal egentlig ikke fortelle deg dette, men Alpha Max har bestemt at på din 17-årsdag skal du henrettes. Han nekter å ha en heks som en flokkens slave i flokkens hus." sier hun, stemmen knapt over en hvisking og øynene på randen av tårer. "Han er redd for at du skal vende deg mot flokken når du får kreftene dine."
"Men jeg ville aldri... Jess, du må tro meg." sier jeg panisk. "Jeg ville ikke... Jeg kunne ikke."
"Jeg vet det, Rainie bug..." sier hun mens hun klemmer meg hardt. "Men Alpha har tatt sin beslutning. Derfor må jeg få deg ut herfra nå!"
"Ok, jeg skal dra, men jeg kan ikke la deg forlate flokken din. Dette er ditt hjem. Jeg drar i kveld, men jeg drar alene. Jeg vil ikke ta noe mer fra deg." sier jeg, fast bestemt på å stå på mitt.
"Beklager, men søsteren min drar ikke alene. Og hvis du prøver, har Shina og jeg allerede bestemt at vi bare følger etter deg!" sier Jess bestemt, og jeg får følelsen av at hun ikke tuller. "Pluss at dette ikke er mitt hjem lenger. Familie er det som gjør et hjem. Og alle de slagene og piskeslagene fru Leana har gitt deg gjennom årene, Alpha visste om dem, hvorfor tror du hun fikk de bonusene? Han betalte henne for å bryte deg..."
"Ok," sier jeg, fullstendig overveldet av all informasjonen hun nettopp kastet på meg. "Hvor går vi? Hva gjør vi?"
"Vi venter til klokken 2 om natten når de bytter ut vaktene. Kle deg i svart og sørg for å dekke håret ditt. Det lysrøde håret ditt vil avsløre oss med en gang. Når vi kommer til grensen av flokkens territorium, vil jeg avsi flokken og vi løper som faen sørover." sier hun, ser selvsikker ut.
"Ok, la oss få middag og alt klart slik at barna i det minste blir tatt vare på til fru Leana innser at vi er borte," sier jeg mens jeg legger det siste jeg eier i bagen Jess gir meg.
"Høres ut som en plan!" sier hun mens hun går ut av rommet.