Kapittel 4 Tumbleweed
Natten hadde mistet all liv og var helt stille. En håndfull uteliggere var de eneste menneskene som holdt seg på veien på den tiden, og selv de, ikke av eget valg. Holbrook hadde blitt et av de farligste stedene i verden på slike mørke netter. Kriminaliteten florerte i de tidlige morgentimene. Folk nølte ikke med å dra kniven for et par kroner. Selv de tilsynelatende sovende uteliggerne var en trussel. De fleste av dem var narkomane, og de tingene de gjorde for å få tak i bare en liten mengde av stoffet, var uutsigelige. De lange strekningene med motorveier rundt byen var også årsaken til at byen så så øde ut. Så lite som det var, all livet var fortsatt i bakgatene hvor alt holdt seg ute av syne. Området var langt unna de tettbefolkede områdene av Arizona, så bare en eller to rare kjøretøy befolket veiene, og det bare i noen sekunder. Enhver bil som var på vei til veikrysset, kunne høres fra hundrevis av meter unna. Så stille var det. Kriminalitet var fortsatt den nest verste fienden. Den stereotypiske varmen i Arizona var nok til å steke en person medium rare på ti minutter. Om natten ble hvert rom en badstue. Diamond Boot Bar lå rett ved inngangen til den øde veien. Baren hadde ikke mye besøk i de vanlige timene, så det var garantert å være rolig klokken tre om natten. Baren var den billigste i ti kvartaler, så hvilket publikum den hadde, var ikke av den elegante typen som brydde seg mye om etikette. Det eneste kjøretøyet parkert på parkeringsplassen, var en motorsykkel som tilhørte bartenderen. Det var ingen Harley Davidson, men en av de utgåtte japanske syklene som var ettertraktet tilbake i tiden. Den gjorde jobben godt nok til å sette mat på bordet til eieren. Inne i baren satt bare et halvt dusin sterkt berusede middelaldrende menn. Vel, man ville knapt kalle det å sitte. De hadde klart å balansere seg godt nok til å forhindre et pinlig fall. Hele området var svakt opplyst med gule lys som fikk stedet til å se ut som om det hadde tidsreist rett fra westernfilmene. Jukeboksen spilte svakt videre som bandet på den synkende Titanic.
"Det er en helt ny dag med deg ved min side!" eller noe sånt fra minst tre tiår tilbake. I den tilstanden maskinen var i, var det intet mindre enn et mirakel at den fortsatt virket.
Bartenderen, som så ut til å være tjue og utdannet nok til å gjøre noe bedre, hadde servert de siste drinkene for en halv time siden. Han var hvit med et hode fullt av svart hår som falt ned i ansiktet hans. Han hadde på seg en svart T-skjorte med emblemet til et death metal-band som så mer ut som en blyanttegning av en tilfeldig busk. Han tørket disken med en fuktig klut, ventende på at de siste timene av skiftet hans skulle gå. En eldre hvit mann, for svimmel til å gå ti fot, snublet over baren, forårsaket et jordskjelv, og fant disken for å redde seg fra tyngdekraftens brutale kraft. Bartenderen så på ham mens han gjorde det, mens han rengjorde området. Han førte hendene rundt og navigerte seg til en barkrakk.
"Hva med en siste for natten?", den gamle mannen klarte knapt å få ut ordene mellom gryntene og alle de andre lydene som den numne munnen hans lagde mens han prøvde å snakke. Blikket til den unge bartenderen fortalte ham tydelig at han ikke kom til å få noe. "Gi meg en til eller jeg ødelegger dette hølet!", truet den gamle mannen, og bartenderen kunne ikke annet enn å smile.
"Se deg rundt, Ben. Stedet er allerede på bunn. Det vil ta litt innsats å gjøre det verre," svarte bartenderen, og den gamle fyren var enig. Han ble stille og hvilte pannen på armen på disken. "Jeg skal bestille en Uber til deg," sa bartenderen mens han tørket glassene med en serviett. Den gamle mannen gryntet i enighet. Bartenderen bestilte en Uber. Han gikk tilbake til å rydde disken som han skulle, på slutten av skiftet sitt. Døren knirket forsiktig opp. Bartenderen forventet halvveis å se en siklende fyllik snuble inn. Han ble overrasket over å se en skarpt kledd middelaldrende svart mann bære en svart dokumentmappe. Han hadde på seg en fedora-hatt over en trenchcoat, som i en av de spionthrillerne fra 1940-tallet. Han tok setet lengst bort ved disken og plasserte mappen foran seg. Bartenderen fortsatte å stelle glasskrusene som sjelden ble brukt, men hadde vært i bruk tidligere på kvelden under en fest. Han forventet en bestilling som aldri kom. Ikke engang øyekontakt. Mannen bare tok ut noen papirer fra mappen sin og leste dem, uvitende om rotet rundt ham. Den svarte mannen strøk seg over barberingen hvert minutt eller så, mens han holdt øynene på papiret. Han så på den gamle mannen som sovnet på armen sin. Han observerte ham i noen sekunder og gikk tilbake til papirene sine. Disken var nå klar, og bartenderen hadde ikke mye igjen å rengjøre, så han satte seg tilbake på den eneste barkrakken som sto på den andre siden av disken. Telefonen hans summet. Det var Uberen. Han vekket forsiktig den gamle mannen. Den fulle mannen ville ikke våkne, men kom seg på beina etter en stunds overtalelse. Han ble hjulpet ut og inn i bilen. Den gamle mannen takket ham, og bartenderen hvisket adressen til sjåføren. Så snart han var ferdig med den gamle mannen, gikk han tilbake inn i bygningen. Han så mannen i trenchcoaten stirre rett på ham. Han hadde sett sin andel av creeps, men denne var annerledes. Mannen vendte motvillig blikket bort så snart han oppdaget at bartenderen så på ham. Bartenderens mistanker ble til fakta. Mannen var der for å se ham. Bartenderen spilte det kult og gikk tilbake bak disken. Han plukket opp et allerede tørket glass og polerte det videre med en serviett, mens han prøvde å se opptatt ut.
"Siste time, store kar! Jeg vet ikke om den nye fyren kommer til å dukke opp for skiftet sitt. Så, jeg er redd du må snakke høyere," sa han uten å løfte blikket fra glasset som snart ville miste et lag på grunn av for mye skrubbing. Mannen i trenchcoaten så bak seg på de få fulle som lå rundt på bordene langs veggene og fortsatte å inspisere papirene. "Åh! En sjenert en i Holbrook!", tenkte den unge mannen for seg selv. Hvis det var tilfelle, hadde han ikke noe annet valg enn å vente til han hadde samlet nok mot til å bestille noe og stikke av. Han skulle uansett sitte rundt og gjøre ingenting i en time.
"Disse gutta har alle noen som kommer for å hente dem," halvt trøstet han sin potensielle kunde. Mannen så mer og mer mistenkelig ut for hvert sekund som gikk. Han begynte å se rastløs ut. Hvis han var en raner, hadde han den optimale muligheten. En ensom ung mann bak disken, som ikke hadde noen andel i stedet så han ville ikke kjempe, en gjeng fulle som ikke ville merke noe selv om en bombe gikk av. Likevel lot han alle mulighetene gå. Følelsen av uhyggelighet ble gradvis erstattet av nysgjerrighet, men igjen, trenchcoaten var stor nok til å skjule en bazooka hvis mannen var villig til å lage trøbbel. Døren knirket hastig opp og en ung mann i skrubb kom inn i baren. Han så ut som om han var på vei hjem, men måtte ta en uønsket omvei. Bartenderen kjente igjen mannen, han var den eneste sønnen til den gamle mannen som snorket og lå utstrakt på et bord som så for skrøpelig ut til å bære vekten hans. Sønnen var der for å hente ham. Akkurat da han hjalp faren opp, åpnet døren seg igjen, og denne gangen var det en jente som var der for mannen sin. "Stakkars jente!", tenkte han for seg selv. En etter en ble alle de fulle rundt i baren hentet av sine kjære, og bartenderen og mannen i trenchcoat var alene igjen. Mannen spilte en ynkelig forestilling og lot som om han hadde nok med sitt eget. Han ble tatt flere ganger i å prøve å stjele blikk. Det var ingen hemmelighet nå at han ventet på at baren skulle tømmes, og ventetiden var nå over. Bartenderen grep en balltre under disken og ventet på hans første trekk.
Mannen så endelig rundt for å forsikre seg om at stedet var øde, brettet papirene og la dem i vesken sin. Grepet rundt balltreets håndtak ble ytterligere strammet. Han beveget seg til barkrakken nærmest bartenderen og satte seg der. Øynene deres møttes. Bartenderen var langt fra redd. Øynene til mannen i trenchcoat viste desperasjon, men igjen har alle ranere sine øyeblikk av selvrefleksjon rett før de trekker av. Men det var også noe annet, den unge bartenderen kunne ikke plassere det. Tankene hans skiftet så snart han fanget det. Det var ærbødighet.
"Du må flytte," hvisket mannen sine første ord, stirrende inn i sjelen til den unge mannen. Bartenderen ble lamslått. Mannen hadde nettopp truffet den unge mannen med en kanonkule og samlet tingene sine fra disken for å dra. Balltreet var ikke lenger grepet.
"Vent! Hva skal jeg gjøre nå?", protesterte bartenderen og løp ut av den lille svingdøren i hjørnet av arbeidsstasjonen. Mannen hadde reist seg og hastig løpt ut av døren. Den unge mannen fikk panikk og prøvde å tenke på sitt neste trekk. Etter å ha kastet bort et minutt eller to i lammelse, fikk han et glimt av en hvit gjenstand på disken. Han samlet seg og fant ut at informanten hadde etterlatt et stykke papir. De få ordene han leste, indikerte at papiret var etterlatt med vilje for at han skulle se det. Han løp raskt inn og ryddet ut etablissementet for sine eiendeler. Han kom ut av de indre rommene med en liten koffert og en hjelm. Han låste bygningen fra utsiden.
Himmelen hadde vært dekket av mørke skyer hele dagen. De oppsvulmede skyene hadde endelig begynt å sprekke. Svake tipptapp av regndråper ekkoet da de traff den store reklameplakaten i nærheten. Mengden regn kunne måles foran de flimrende lysene på plakaten. Han satte seg på sykkelen sin og kjørte ut på motorveien som var i gangavstand fra baren. Asfalten glinset av regndråpene, og syklisten visste at veiene var de mest beryktede i regn som var lenge nok til å få frem de absorberte oljene, men ikke lenge nok til å vaske dem bort. Syklisten holdt sykkelen sakte og holdt den stødig i tilfelle den sklir. Regndråpene ble gradvis tyngre. Etter et tordenskrall hadde regnet økt til full styrke. Syklistens tvil ble fjernet. Han lukket visirglasset på hjelmen sin og skjøt av gårde.