Kapittel 3 The Wail
"Du er ingenting, vet du det?", Chloe var rasende. Klassisk Chloe. Første setning i samtalen. Sophie var vant til det. Den billige android-telefonen knirket høyt.
"Nei, det visste jeg ikke. Takk for påminnelsen," svarte hun. Samtalen foregikk i mørket på begge sider. Sophie var for sliten til å holde øynene åpne i mer enn en time, så hun hadde slått av lyset og planla å sovne om noen minutter. Chloe hadde derimot ikke noe valg, hennes stereotypiske afroamerikanske mor ville ha drept henne uansett alder hvis hun fant romlyset på etter midnatt.
"Du sender en tekstmelding med to ord, og det etter fire timer. Du kunne like gjerne sendt en K for å gjøre meg enda mer forbanna."
"Kom igjen, jeg er lei meg. Jeg var for opptatt. Jeg sendte deg meldingen så snart jeg fikk pusten igjen," Sophie ville at angrepet skulle ta slutt, og venninnen hennes merket det.
"Mor di?", Chloe hadde vært rundt familien lenge nok til å kjenne til de ulike karakterene den hadde å by på. "Ja. Heldigvis husket jeg å sette den på lydløs, ellers ville hun ha fått den til å eksplodere," sa Sophie til sitt forsvar. Chloe trengte ikke mer for å bli overbevist.
"Funnet noen kjekkas ennå?", Chloe klikket med tungen. Sophie kjempet mot trangen til å rekke over telefonlinjene og slå henne i magen. "Er det alt du har i hodet ditt?! Du burde rydde opp i det tullet før jeg kommer etter deg med en plunger!", Sophie visste at det ikke ville rikke venninnen en tomme, men hun gjorde likevel et fåfengt forsøk på å gjenopprette litt verdighet i Chloe. Det var stille på begge sider. Sophie hadde forventet en høy latter.
"Så, du fikk det faktisk?!", Chloe var tilbake i sitt alltid oppspilte humør. Sophie var lettet over at venninnen la det bak seg og gikk videre.
"Ikke offisielt, men de sa de skulle kontakte meg."
"Og du kjøpte det?"
"Denne gangen var det annerledes. De hørtes nesten ut som om de mente det," Sophie hadde begynt å tvile på sin egen vurdering, og tvilen vokste hver gang hun forsvarte den.
"Det er fantastisk!", utbrøt Chloe, og telefonen bjeffet med et øredøvende høyt skrik av glede. Hun gjorde sitt beste for å dempe sorgen over at hennes eneste venn vokste fra henne, men Sophie oppdaget et hint av tristhet i tonen hennes. Sophie lurte på hva hun skulle si da hun hørte en snufsing i den andre enden.
"Jeg kommer ikke til å bli en byjente over natten og glemme min partner in crime. Vi skal henge sammen som før, om ikke mer enn vanlig," trøstet Sophie venninnen sin. Det var fortsatt stille på Chloe sin side. Det var noen flere snufs. "Hvis du begynner å hyle, jeg sverger til Gud...", Sophie ble avbrutt av et høyt skrik som sterkt lignet en ambulanse-sirene. Hylingen ville vare så lenge menneskelige lunger tillot det. Sophie prøvde stadig å få henne ut av det, men hun kunne knapt høre sine egne tanker over støyen.
"Chloe!!", ropte Sophie gjentatte ganger, men til ingen nytte. Chloe var endelig utslitt, og brannalarmen brøt ut i hikst. Sophie lot henne være en stund før hun grep inn.
"Er du ferdig?", spurte Sophie til slutt. Et patetisk klynk kom fra den andre enden. "For pokker, oppfør deg etter alderen din! Jeg vil ha nok penger og betalte ferier til at vi kan ha det skikkelig gøy tilbake i Norge," la hun til. Chloe syntes å forstå meningen. Klynkingen dempet seg til ingenting.
"De sier alle det!", svarte Chloe med svak stemme. "Hele gjengen vår dro ut av byen og kom aldri tilbake. Jeg kan ikke gjøre annet enn å flippe burgere for å leve, men jeg var glad for å ha venner ved min side når jeg la fra meg forkleet for dagen," fortsatte hun. Sophie følte en torn i hjertet. Hun elsket venninnen sin til døden. Chloe hadde alltid vist likegyldighet når det gjaldt jobb, men nå som hun åpnet seg, var Sophie knust over å se bestevenninnen i en så ynkelig tilstand. Begge hadde gått tom for ord.
"Du kunne ha vurdert farens tilbud," utbrøt Chloe gjennom hikstene. Sophie lukket øynene og sukket. Det var det siste hun trengte å høre. "Beklager! Jeg beklager! Jeg mente ikke å si det!", sa Chloe umiddelbart og angret på det hun hadde sagt.
"Vi snakkes i morgen, ok? Få deg litt søvn. Vi skal henge sammen, det lover jeg," sa Sophie og avsluttet samtalen midt i Chloes stadige unnskyldninger. Kommentaren hadde virkelig irritert henne, men hun kjente venninnen sin. Chloe ville aldri ha sagt noe slikt hvis hun hadde vært helt seg selv. Det tok henne et øyeblikk å roe seg ned, og hun angret på måten hun hadde lagt på. Hun bestemte seg for å gjøre det godt igjen neste gang de snakket sammen. Hun la telefonen på nattbordet og prøvde å få litt søvn.
Søvnen uteble. Hun kunne ikke finne ut om det var på grunn av forventningen og spenningen for jobben, eller frykten for farens reaksjon hvis han fant ut av det. Michael Rosenberg, grunnlegger og administrerende direktør i Red Stallion-konsernet, var blant de rikeste mennene i landet. Han hadde blitt født i en underprivilegert bondefamilie i Norge og hadde klatret seg opp til toppen. Han hadde en doktorgrad i landbruksteknologi og hadde med suksess solgt sine ideer til flere regjeringer som høstet fruktene av hans revolusjonerende innovasjoner. Mike hadde giftet seg med sin ungdomskjæreste, Grace, som elsket ham like mye tilbake, om ikke mer. Penger tiltrekker seg fiender som fluer til møkk. Mike ble ekstremt paranoid for familiens sikkerhet. Han hadde ansatt flere sikkerhetsselskaper for å beskytte familien i det skjulte uten å vise seg. Selv politiet og myndighetene tok det på seg å gi ekstra sikkerhet til Rosenbergene, men Mike stolte ikke på dem og nektet å samarbeide med dem. Sophie var fanget i farens paranoia som hadde kvalt henne siden barndommen. Hun lengtet etter å bryte fri. Hun ville ikke være en bortskjemt drittunge som levde på farens formue. Hun ønsket å klatre opp som faren hadde gjort og tjene sin respekt. Mike godkjente ikke det og hadde bedt henne om å ta en stilling i et av selskapene hans. På den måten ønsket Mike at hun til slutt skulle arve lederrollene og formuen. Han hadde til og med tatt henne med på noen av styremøtene sine og introdusert henne for alle. På disse møtene ble hun oppfordret til å si sin mening siden hun hadde studert bedriftsledelse. Men hver gang hun bidro til samtalen, kunne hun merke at deltakerne bare lyttet fordi hun var datteren til den store sjefen. Hun likte ikke tanken på å arve selskapet og avslo. Far og datter hadde vært i en kald krig siden da.
Sophie lengtet etter tidene da familien hadde det gøy sammen og ikke hadde noen skjulte ting, men nå, hver gang faren startet en samtale med henne, kunne hun ikke unngå å føle spørsmålet bak hvert smil og skjult mellom setningene. Hennes overbeskyttede posisjon hadde imidlertid alltid vært den samme, selv før de hadde uenigheten. Selv Mike selv forlot sjelden Norge og manøvrerte hvert møte til de lokale hotellene. Villaen de bodde i, var ikke mindre enn et palass og hadde alt man kunne ønske seg. Men et bur forblir et bur, selv om det er laget av gull. Hun hadde tilbrakt hele sitt liv i villaen og var nå bestemt på å spre vingene sine selv om faren ikke godkjente det. Hun var nødt til å flytte bort fra dem på et tidspunkt i livet, og Mike var forventet å forstå det, når han først ble opplyst om planene hun og Grace hadde holdt skjult for ham.