Kapittel 7
Den røde månen har nådd sitt høydepunkt. Nia lå bevisstløs fra ulvebane jeg hadde injisert meg selv med, og likevel prikket huden min av uro. Jeg vandret gjennom korridorene i dette enorme slottet, og lot fingrene gli langs gullbroderiene som var innfelt i veggen.
Jeg lyttet til harmonien av ulvene, føttene deres trampet i jorda mens de løp gjennom skogen. Det føltes som et jordskjelv. En ukjent lengsel omfavnet sjelen min, vel vitende om at vi aldri kunne være en av dem. Vi kunne aldri løpe med dem, for vi vil alltid være utenforstående.
I motsetning til skogen, var dette slottet merkelig stille. Jeg forventet å støte på Sophia, kanskje til og med Dylan, men i min nåværende tilstand ville jeg ikke være i stand til å beskytte meg selv, gitt at giften har mentalt svekket meg. Jeg er overrasket over at jeg har styrke til å gå, men det er bare på netter med fullmåne at kroppen min er sterkere enn vanlig, og den kan kjempe mot ulvebane for å ikke etterlate noen langsiktige effekter på Nia eller meg selv.
Flytende ned trappene, er jeg rask med å forlate stillheten dette slottet utstrålte. Kald, tykk gjørme omsluttet mine nakne føtter. Regnet falt mykt på min varme kropp og kjølte sakte ned varmen som prikket huden min. Ikke engang ulvebane er sterk nok til å fullstendig slukke en ulvs brennende trang til å forvandle seg på denne gledelige anledningen vi kaller fullmåne.
Vi skapninger på Eldora er en vederstyggelighet av naturen. Vi lever for å ødelegge. Vi søker blod, frykt og smerte; det er det vi er. Vi er mørket; vi er kaos. Men på netter som disse, når Eldoras røde måne skinner ned på oss alle og erklærer sin makt, er vi alle under dens kontroll. Vi er ett.
Kroppen min fløt gjennom mørket i skogen, den kjølige nattluften strøk mykt forbi kroppen min, og regnet trommet mot mine nakne armer og gjennomvåt klærne mine. Hendene mine børstet gjennom det lange, knehøye gresset mens jeg kom nærmere og nærmere mitt mål.
Jeg finner alltid meg selv her, ved denne innsjøen, og ser på åndefiskene danse sirkler rundt refleksjonen av den røde månen. De virker så frie, så uforklarlig rolige på en natt som bare avler ødeleggelse og kaos.
Jeg lurer på – hører de det? Hører de hylene? Skrikene? Lydene av lemmer som blir revet i stykker? Eller drukner vannet alt?
Lukter de det? Luften som er så tykk av blod, av råtne lik, eller danser de rundt det også?
Føler de det? I magien som vever tråden i vårt univers, magien de danser til. Gråter den? Gråter de mens de ser all denne grusomheten, denne smerten, denne lidelsen?
Gjør du, mor?
Jeg ser på refleksjonen min i de klare, gjennomsiktige dypene mens åndefiskene danser. Bildet mitt blir mer og mer forvrengt. "Du har ikke tenkt å hoppe i igjen, vel?"
Jeg lar øynene mine drive ved lyden av stemmen hans. Jeg kan høre sarkasme vevd inn i ordene hans mens han snakker sakte. Jeg lurer på om han føler seg sarkastisk eller om han ønsker å føle det. "Nei. Bare ser." Jeg smiler mykt, og holder øynene festet på fiskene. Lyden av skrittene hans kommer nærmere. Varmen hans kryper sakte rundt meg før han setter seg ved siden av meg, og jeg kunne ikke la være å gi etter for trangen til å møte øynene hans.
Så, så bleke.
Ett ben bøyd, kneet peker rett mot himmelen mens det andre ligger på Eldora i en halv kors. Øynene mine fulgte sakte den nakne overkroppen hans. Lærbuksene hans hang så lavt på hoftene at jeg kunne se litt kjønnshår titte frem. De veldefinerte musklene som skar en perfekt 'V' vekket plutselig en farlig trang til å føle hver kurve og dyp av brystmusklene under fingrene mine.
"Nieve…" når han uttaler det navnet, vel vitende om at det er kun for meg, vekket det ønsker jeg ikke trodde jeg hadde. "Hvor perfekte vi er for hverandre." han knurrer, bærer vekten på én stor, muskuløs arm og bruker den andre til å børste mitt lange, naturlig sølvfargede hår bak øret. Bleke øyne borer seg inn i lilla.
"Hva snakker du om?" stemmen min forlot leppene mine som en hvisking, de glatte, harde teksturene av fingertuppene hans etterlot en prikkende varme som fulgte etter dem.
"Hvor en er belastet uten følelser, er den andre konsumert." analyserte han, og observerte reaksjonen min tankefullt. "Hva er du redd for?" Et enkelt spørsmål med et enkelt svar. Likevel er det ingenting enkelt med det. Jeg følte meg nølende med å dele mørket mitt med ham – å dele hva som lurer bak veggen fordi det bringer ham et skritt nærmere, nærmere det jeg skjuler fra denne vakre tragedien vi kaller Eldora.
"Hvorfor forteller du meg ikke?" svarte jeg. Et mykt smil trakk i konturene av leppene hans, men han forble ellers taus. Jeg forventet at spørsmålene mine skulle henge i luften, overlatt til våre tanker og ødeleggelsen rundt oss. Men nei, han svarte uten et snev av nøling og tok meg på sengen.
"Deg. Jeg er redd for deg." Et enkelt svar jeg ikke forsto meningen med—en respons jeg måtte le av fordi det ikke ga noen mening.
"Du kan rive hjertet mitt ut på få sekunder, og jeg ville være maktesløs til å stoppe deg." Jeg kunne ikke la være å argumentere, øynene hans vakler ikke når han sier de neste ordene.
"Og du kan utslette meg, med noen få ord." Jeg måtte stoppe gispet fra å forlate leppene mine. Jeg visste hva han mente—det er det jeg har unngått hele tiden. Den kraften, den merkelige, men vakre kraften jeg ikke ville ha noe med å gjøre.
"Da la meg gå. Spar deg selv fra den smerten. Ingenting er verdt din forbannede sjel." Jeg hveste til ham. Forsøkte jeg å beskytte meg selv med de ordene, eller ham? Jeg vet ikke. Svaret hans er umiddelbart, ingen nøling i ordene hans mens øynene borer seg rett gjennom mine.
"Nei…" han lar ordet henge i luften, hjertet mitt øker takten. "Min sjel får gå til helvete, jeg vil aldri forlate deg. Ikke for meg selv, og definitivt ikke til mørket." Jeg lar hånden min hvile på håndleddet hans som fortsatt holder ansiktet mitt, venter på at anger skal ta ham, venter på en løgn, nøling… noe.
Ingenting.
"Torden." ordet glapp fra meg, falt i fanget hans for ham å gjøre som han vil med. "Jeg klandrer ikke Eldora for å være sint. Blod maler hans blå ord rødt. Kaos forstyrrer hans hvile. Synd forvrenger hans skjønnhet." Jeg sier til ham, ordene glir så raskt mens jeg trekker meg unna og ser åndefiskene danse. "Men når himmelen sprekker opp og slipper løs sitt raseri, j-jeg…" Jeg kunne ikke forklare det. Jeg kunne ikke finne ordene, selv å mane frem et slikt bilde får hjertet mitt til å slå med uro. Jeg kan nesten høre dets fjerne brøl, hendene mine skjelver på ørene som om jeg vil blokkere det ut. "Tortur. Ren, endeløs tortur," stemmen min skjelver. Jeg glemmer ærlig talt at jeg snakker til ham, at han er her med meg i dette øyeblikket.
"Vet du opprinnelsen til åndefiskene?" Ordene hans drar meg tilbake til virkeligheten, stiller et spørsmål helt urelatert til min frykt. Jeg forblir stille fordi, frykt til side, jeg var nysgjerrig. "Det er 8 totalt. Parvis i nord, vest, sør og øst. De var begynnelsen på denne verden og vil, uten tvil, være slutten." En åndefisk glødet i en lys lilla farge og den andre i kullsvart.
"Bare 8, huh? Har det alltid bare vært 8?" Jeg spør, ser på de to svømme og snurre, hoppe og falle, og alltid i takt som om de har gjort det i evigheter.
"Ja. De er hverandres motstykke, og overlatt til min bror og søster å passe på. Disse er mine å ta vare på." han avslører, ser på meg mens jeg ser på dem. "Pusten fra vår guddom ga dem liv. Amu, den lilla, representerer hennes medfølelse, hennes godhet. Hun innehar kunnskap og roer sinnet når det er urolig. Hun gir liv til skapninger som lever utenfor."
"Det høres… lengselsfullt ut." Jeg sier til ham, han nikker helt enig med meg før oppmerksomheten min skifter til den andre.
"Tron. Han er refleksjonen av mørke. Han minner verden om at vi ikke er udødelige; døden vil finne oss alle uansett hvor vi løper. Han er et endeløst mysterium, en ukjent enhet; en skapning innhyllet i synd, kraftig og skremmende." Jeg stirrer på Tron mens Jax fortsetter. "Jeg er imponert—ikke mange kan håndtere å stirre på ham så lenge og forbli ved sine fulle fem. Men så har du vært på kanten mesteparten av livet ditt. Et blikk over kanten er ingenting for deg."
"Nei, dessverre, det er det ikke." Jeg mumler mykt, lukker øynene kort. "Hvordan vet du så mye?"
"Det var ikke mye senere da familien min og jeg ble skapt." han annonserer, det går først nå opp for meg at han er en eldgamle skapning, men noe annet veide på sinnet mitt, fanget min nysgjerrighet.
"Skapt?" Jeg møtte hans bleke øyne uten å ha innsett hvor nær jeg var ham før jeg følte hans varme pust feie over ansiktet mitt, hånden min falt ubevisst på hans stålaktige fysikk som om jeg lå på ham. Vi ser på hverandre, analyserer hver detalj og lagrer det i minnet.
Jeg vedder på at vi malte et vakkert bilde akkurat nå.
Hyl lød i mørket, poter trampet inn i Eldora som ble høyere for hvert sekund som gikk. "Gå inn, Nieve. Ikke kom ut før soloppgang. Ulvene har merket en inntrenger og vil ikke hvile før hjertet ditt stopper helt." han sier til meg. Likevel, jeg beveger meg ikke bort så raskt. Han bryr seg ikke.
Han er så vakker.
"Og du vil ikke la det skje?" Jeg mumler, øynene hans smalner, mørkner litt hvis noen skade skulle ramme meg.
"Jeg vil drepe dem alle." han knurrer mykt, jeg tror det kan være første gang jeg har sett et glimt av følelser våkne i de bleke øynene. "Nå gå."