Kapittel 6
Havmannen utstøter en hes, raspende lyd, en guttural lyd som skjærer gjennom natteluften. Skipet gynger forsiktig under oss, de myke bølgene som slår mot skroget danner en konstant bakgrunn. Hjertet mitt hopper over et slag. Er dette et forsøk på kommunikasjon? Tanken er spennende—jeg kunne være det første mennesket som snakker med en havmann. Jeg lener meg nærmere, pusten setter seg fast i halsen, øynene vidåpne av forventning.
Dekkslysene kaster et mykt skinn over ansiktet hans, fremhever de skarpe vinklene i ansiktet og de glitrende skjellene på overkroppen. Men han forblir uresponsiv, øynene mørke og uleselige. Grepet hans om beinet mitt strammer seg litt, og en skjelving går nedover ryggen min. Den første spenningen ved oppdagelsen blir raskt til ubehag. Jeg kjenner en knute av frykt stramme seg i brystet mens sekundene drar ut. Den kalde natteluften biter i huden min, og jeg begynner å kjempe mot grepet hans, prøver å frigjøre meg uten å gjøre noen plutselige bevegelser.
Bedøvelsespistolen føles tung i hånden min, en siste utvei jeg nøler med å bruke. Jeg klarer ikke å tenke på å skade ham. Bare tanken fyller meg med anger og angst, og øker frykten min. Jeg må komme meg bort fra ham—ikke bare fordi han er fremmed og oppførselen hans gjør meg urolig, men fordi jeg er livredd for hva jeg kan bli tvunget til å gjøre mot ham hvis situasjonen eskalerer.
"Slipp," hvisker jeg, stemmen skjelvende. "Vær så snill, slipp."
Han reagerer ikke, blikket hans festet på meg, ublinkende. Grepet om beinet mitt er fast, men ikke smertefullt, men det er nok til å få hjertet mitt til å slå raskere. Lyden av de fjerne bølgene blander seg med knirkingen fra skipet, og skaper en uhyggelig symfoni som speiler min voksende panikk. Jeg prøver å trekke beinet mitt bort, men styrken hans er uomtvistelig.
"Vær så snill," sier jeg igjen, høyere denne gangen, prøver å skjule frykten min med autoritet. "Du gjør meg vondt."
Skipets dekk er glatt av sjøvann, og luften er tykk med lukten av salt og restene av stormen. En måkes skrik ekkoer et sted i det fjerne, en uhyggelig påminnelse om isolasjonen her ute. Havmannens øyne blafrer et øyeblikk, en kort gnist av noe—forståelse?—før de vender tilbake til sitt intense, rovdyraktige blikk.
Mens jeg vrir og vender meg, prøver å frigjøre meg, går glidelåsen på buksene mine opp. Havmannens ansikt beveger seg mot den åpne glidelåsen, og jeg føler en bølge av forlegenhet skylle over meg. Tungen hans stikker ut, slikker den blottede huden min. Følelsen sender et støt gjennom meg, en forvirrende blanding av frykt og spenning, og et øyeblikk finner jeg meg selv ufrivillig oppslukt i øyeblikkets bisarre intimitet.
Tungen hans glir over undertøyet mitt, og øynene hans lukkes mens han tar et langt, dypt sniff av det fuktige stoffet. Så begynner han å slikke.
Hodet mitt rykker tilbake ufrivillig, og bedøvelsespistolen glir ut av hendene mine. Den lander på det våte dekket med et dunk, og kaldt vann spruter opp i ansiktet mitt. Jeg er ikke sikker på når tårene begynte å renne, men kinnene mine er våte og salte. Havmannens fingre graver seg inn i leggen min, holder meg på plass. Beina mine skjelver, og en bølge av uønsket nytelse skyter gjennom meg.
Tungen hans glir mellom lårene mine, og jeg biter meg hardt i leppen for å ikke skrike. Han fortsetter å slikke meg, bevegelsene hans blir raskere og mer intense. Skipet gynger frem og tilbake, og lydene fra stormen drukner i lyden av havmannens tunge som deler mine kjønnslepper gjennom det tynne bomullsstoffet i trusen min.
Havmannens øyne er nå vidåpne, og det er en sult i blikket hans. Jeg kjemper enda hardere for å komme fri, men han er for sterk. Han drar av meg buksene, så legger han en arm rundt midjen min og trekker skrittet mitt nærmere ansiktet sitt.
Han begynner å slikke meg igjen, denne gangen uten hindringen av undertøyet. Tungen hans er varm og våt mot huden min, og jeg kjenner at jeg blir mer og mer opphisset.
Jeg kan føle kroppen min respondere på havmannens berøring, brystvortene mine stivner og klitoris pulserer. Jeg biter tennene sammen og lukker øynene, prøver å blokkere ut følelsen. Men havmannens tunge er nådeløs, og jeg kan kjenne orgasmen bygge seg opp.
Hoftene mine spenner seg ufrivillig, og havmannens grep om beinet mitt strammer seg. Det er smerte der de skarpe neglene hans har gjennomboret huden på leggen min, men jeg sprer bare beina i respons, åpner meg for ham så langt jeansene tillater.
Hvem er jeg? I dette øyeblikket kjenner jeg ikke meg selv igjen, og jeg klarer ikke å bry meg. Jeg kan ikke tenke. Alt jeg kan gjøre er å føle.
Tungen hans finner klitorisen min og begynner å sirkle rundt den, sender bølger av nytelse gjennom kroppen min. Jeg klarer ikke å la være å stønne. Jeg vet at jeg burde være redd – jeg er redd… men jeg har heller aldri vært så opphisset.
Mens han fortsetter å slikke meg, strammer han grepet om meg, trekker meg enda nærmere seg. Jeg kan føle musklene hans spenne seg mens han holder meg på plass. Han har kontrollen, og jeg er hjelpeløs til å motstå.
Jeg lukker øynene og overgir meg til følelsen.
Havmannens tunge flikker over klitorisen min igjen og igjen, sender meg til nye høyder av nytelse. Jeg kan føle at jeg nærmer meg orgasme, men jeg kan ikke forestille meg at dette noen gang tar slutt.
"Ja... vær så snill..." stønner jeg, ber om mer.
Han ser ut til å forstå, og han øker tempoet, slikker meg enda raskere.
Pusten min kommer i korte, hese gisp, mens spenningen i kroppen min bygger seg opp. Tungen hans stryker over klitorisen min gjennom trusen, og jeg skriker ut når orgasmen overmanner meg. Mens kroppen min spenner seg og skjelver, merker jeg en skygge reise seg over meg.
Jeg åpner øynene akkurat i tide til å se havmannen trekke seg ut av tanken. De mørke øynene hans er farget med en farlig glød, glitrer som magma, fylt med raseri og sult. Leppene hans krøller seg tilbake i et snerr, og jeg kan se at hjørnetennene hans er skarpe og spisse.
Han kaster seg mot meg, og jeg reagerer – fingrene mine griper rundt håndtaket på bedøvelsespistolen akkurat i tide til å løfte den og skyte.