Kapittel 3
Havmannens form er mer storslått og skremmende enn jeg noen gang hadde forestilt meg. Huden hans glitrer i lynets skinn, skjellene reflekterer hvert blink. Han slår voldsomt rundt seg, øynene vidåpne av frykt og raseri.
"Stan, vent!" roper jeg, og prøver å komme fremover, men dekket krenger og kaster meg tilbake. "Vi kan ikke bare—"
Stan ignorerer meg, øynene hans er festet på byttet. Mannskapet kjemper for å sikre nettet, ansiktene deres lyser av triumf. Havmannens hale slår mot dekket, og sender en sprut av sjøvann opp i luften.
"Sikre nettet! Ikke la den slippe unna!" brøler Stan, stemmen hans knapt hørbar over kakofonien.
Mannskapet kjemper med nettet, bevegelsene deres en desperat dans. Jeg tvinger meg fremover, øynene mine låst på havmannen. Det er intelligens i blikket hans, en gnist av noe som går utover ren dyreinstinkt. Han er ikke bare en skapning; han er bevisst.
"Stan, vær så snill! Vi kan ikke gjøre dette!" trygler jeg, og griper tak i armen hans.
Stan rister meg av seg, ansiktet hans en maske av besluttsomhet. "Vi skriver historie her, Phoebe. Ingenting stopper oss."
Jeg snur meg tilbake mot havmannen, hjertet mitt brister ved synet av hans kamp. Han møter blikket mitt, og for et øyeblikk forsvinner alt annet—stormen, mannskapet, Stans ambisjoner. Det er bare oss, og tyngden av det som skjer slår ned på meg.
"Slipp ham fri," hvisker jeg, men stemmen min drukner i stormen.
Stans stemme skjærer gjennom kaoset. "Vi har ham! Få ham om bord!"
Mannskapet drar, nettet nærmer seg båten. Jeg ser hjelpeløst på mens havmannens kamp svekkes, styrken hans tappet av den nådeløse stormen og nettets jernharde grep.
Når havmannen blir dratt om bord, slår kroppen hans mot dekket med et ekkelt dunk. Mannskapet jubler, men jeg kan bare stirre, hjertet tungt av frykt. Dette var ikke slik det skulle være. Havmannen fra drømmene mine ligger foran meg, fanget og knust. Hva har vi gjort?
Jeg kjemper mot den kvalmende følelsen som vrir seg i magen mens Stan fortsetter å bjeffe ut ordre.
"Martin, gjør tanken klar! Will, jeg vil at du filmer alt dette!" Han snur seg og peker på meg, "Phoebe, hent bedøvelsen." Jeg rører meg ikke. "Nå!"
Intuisjonen min skriker at ingenting av dette føles riktig, men jeg kan ikke sette fingeren på hvorfor. Eller, hvorfor jeg for den saks skyld føler meg så sikker på at denne skapningen er det farligste på denne båten, farligere enn noen hai vi kunne ha dratt opp...sikkert mer av en trussel enn Stan.
Dykkerne sliter med å manøvrere havmannen inn i den forberedte vanntanken, halen hans slår med gjenværende styrke. Stormens raseri er en fjern bakgrunnsstøy mens jeg fokuserer på oppgaven foran meg. Jeg griper bedøvelsen, hendene mine skjelver mens jeg stikker nålen inn i halen hans.
Når nålen punkterer skjellene, rykker han til, og en av piggene langs ryggen hans skjærer inn i huden min. Jeg grimaserer, og blir deretter stående stille mens jeg ser i sjokk hvordan halen absorberer blodet mitt, den røde væsken forsvinner inn i de iriserende røde og svarte skjellene.
Havmannens øyne låser seg på mine, blikket hans mykner under påvirkning av bedøvelsen. Han beveger halen, forsøker å vikle den rundt meg, akkurat som i drømmene mine. For et øyeblikk er jeg fortryllet, pusten fanges i halsen.
"Phoebe, kom deg vekk!" Stans stemme bryter fortryllelsen. Han drar meg bort fra tanken, øker dosen av bedøvelsen. Havmannen blir slapp, den kraftige formen hans gjort bevegelsesløs. En uforklarlig tristhet og skyldfølelse skyller over meg, blandet med smerten fra kuttet mitt.
Jeg går nærmere og observerer havmannen nøye. Det lange håret hans, flokete som tang, rammer inn et ansikt med vakre, skarpe trekk. Overkroppen hans ligner en voksen mann, muskuløs og definert.
Blikket mitt glir nedover til underkroppen hans, skjellene glitrer selv i det svake lyset. Det er en tydelig bule under skjellene som sender en gysning av gjenkjennelse gjennom meg, og minner meg altfor mye om den blandede frykten og tiltrekningen fra drømmene mine.
Jeg griper en lommelykt, strålen skjærer gjennom det svake lyset i laboratoriet. Når jeg lyser på havmannen, rører han plutselig på seg. Hodet hans løfter seg, og øynene åpner seg. De er kullsvarte, som to bunnløse avgrunner. Den rene dybden i blikket hans fyller meg umiddelbart med frykt. Det er blikket til en rovdyr, instinktivt og primalt, som låser seg på meg som sitt utvalgte bytte.
Jeg snubler bakover, hjertet hamrer i brystet. Havmannens øyne følger hver bevegelse jeg gjør, ublinkende og intense. Det er ingen tvil om intelligensen bak dem, men det er en intelligens sammenvevd med noe fremmed og farlig for meg, en natur jeg ikke engang kan begynne å forstå.
"Phoebe, gå bort fra tanken," beordrer Stan, tonen hans hard og ubøyelig. Han har allerede snudd ryggen til meg, fokusert på å sikre skapningen. "Vi må sørge for at han er fullstendig bedøvet før vi kan studere ham."
Jeg svelger hardt, vekten av situasjonen presser ned på meg. Dette er ikke bare en vitenskapelig oppdagelse; det er et levende, pustende vesen med tanker og følelser. Drømmene mine hadde alltid antydet en forbindelse mellom oss, men nå, stående foran ham, føler jeg det mer intenst enn noen gang.
"Stan, vi må være forsiktige," sier jeg, stemmen min skjelvende. "Det er mer ved ham enn du innser..."
Stan gir meg et frustrert blikk. "Vi er forskere, kjære. Jobben vår er å studere og forstå, ikke å føle med."
Jeg vet at han har rett, men det lindrer ikke uroen inni meg. Havmannens øyne er fortsatt festet på meg, en stille advarsel skjult i dybden. Jeg tar et skritt nærmere, til tross for Stans krav. Det er noe med blikket hans, en gjenkjennelse som trekker i sjelen min.
"Phoebe, ikke!" Stans stemme er skarp, men det er for sent.
Havmannens hale rykker til, en liten bevegelse som går ubemerket av de andre. Men jeg ser det, og jeg vet at han fortsatt er bevisst, fortsatt våken. Hjertet mitt verker med vissheten om at han blir holdt mot sin vilje, og jeg kan ikke riste av meg følelsen av at vi gjør en forferdelig feil.
Når jeg lener meg nærmere, mykner havmannens blikk igjen, den rovdyraktige kanten forsvinner. Han blunker sakte, en gest som føles nesten som en stille kommunikasjon. Jeg legger en hånd på glasset, fingrene mine skjelver. For et øyeblikk sverger jeg at han forstår. Det er et bånd, en usagt forbindelse som trosser forklaring.
Stans hånd lander på skulderen min og trekker meg tilbake. "Vi har arbeid å gjøre, kjære. Ikke la følelsene dine sky skygge for dømmekraften din."
Jeg nikker motvillig, men øynene mine forlater aldri havmannen. Når bedøvelsen tar full effekt, lukker de endeløse øynene hans seg, og kroppen hans slapper helt av. Alt på en gang blir havet stille, stormen avtar.
Rundt meg jubler mannskapet, men jeg kan ikke riste av meg følelsen av at vi nettopp har gjort en forferdelig, forferdelig feil.