Kapittel 05 Cedarwood
"S... Stopp... Følg meg ikke."
Jeg skynder meg til de bakre gangene for å unngå så mange øyne som mulig. Alle de vanlige barna tok hovedveiene, men jeg hadde mine foretrukne stier. Og jeg ville helst at Alex ikke skulle følge meg der.
Så takknemlig som jeg er for at han holdt sitt løfte og returnerte bilen min, er han og jeg ikke venner.
"Kom igjen, seriøst. Jeg tok feil da jeg sa det. Hva skjedde med deg?"
Dette... kan virkelig ikke fortsette.
Jeg stopper plutselig, og han stopper like raskt. Når jeg snur meg rundt, er det med en verkende brystkasse som bare fortsetter å klemme uansett hva jeg gjør.
"D-du sa til Oliver at han skulle... akseptere mitt 'nei.' Jeg sier til deg... n-ei. Så. Stopp. Jeg har det f-int."
Alex stirrer ned på meg, hendene ved siden av seg.
Denne gangen, når jeg snur meg rundt og flykter, hører jeg ham ikke følge etter meg.
— — —
Mitt mål om å forsvinne i bakgrunnen fortsetter å mislykkes. Jeg innser ikke hvor dårlig jeg mislykkes før etter skoletid.
Når jeg går til skapet mitt, føler jeg flere øyne på meg enn vanlig. Dette skal være min roligere vei til skapet, så hvorfor ser alle på meg?
Ingen ser noen gang på meg slik. Det får meg til å ville smelte ned i gulvet og sive gjennom gulvplankene, inn i jorden.
Murmingen blir høyere når jeg nærmer meg. Jeg ser en mistenkelig haug strødd på bakken.
Ah. Det er fordi skapet mitt er fullstendig ødelagt.
Låsen jeg brukte var ingen match for hva enn som brøt den.
Prøvepapirer, studieveiledninger, gamle karakterer, strødd ut som en åsted. Bilder av meg tilbake i barneskolen er klistret på døren min og rundt den. Noen er fra min opptreden som Lille Ophelia i Skjærgårdsdrømmen, mine tannreguleringer og runde kråkedrakt båret nervøst.
Jeg hadde dem her med kjærlighetsnotatene fra mamma bare for å gi meg en oppmuntring noen ganger. De, også, er utsatt for åpen luft og telefonkameraene som tar bilder av dem.
Med det faktiske skapet tomt, innser jeg at skole- og fritidsbøkene mine mangler.
Likevel er jeg for dypt i sjokk til å reagere som jeg vanligvis ville gjort.
Noen har sannsynligvis fortalt Danielle om hvordan Oliver prøvde å hjelpe meg i kantinen. Eller kanskje var det Jessica, som slo ut mot meg i liknende sjalusi? Har noen annen jente bestemt seg for å gjøre meg til sitt mål?
Barna rundt meg mumler og fniser, tar bilder og videoer for å legge ut på nettet. Jeg bare står der, stirrer på det hele, usikker på hva jeg skal gjøre.
Noen tapper på armen min. Jeg stivner brått og ser over, øynene nesten sprenger ut av sokkene.
Jenta, Hailey, skvetter av min reaksjon og rygger tilbake. Vi har snakket nok til å være høflige mot hverandre, men hun har aldri sett meg slik.
"Eh... Cynthia? Hører du meg?"
Jeg kan ikke snakke, så jeg nikker i stedet.
"Eh... så." Hailey ser til siden. "Tingene dine. Bøkene dine, mener jeg. Jeg har hørt... de er i svømmebassenget..."
Noen barn ooh'et og fniste da de hørte nyheten, men jeg gikk forsiktig blank.
— — —
Svømmehallen er knyttet til bygningen, rett ved en av de to gymsalene vi har.
Det er midt på vinteren, så bassenget blir ikke brukt så mye. Svømmelaget gjør litt vintertrening, men for nå er bassengområdet stort sett stengt.
Når jeg ankommer, er dørene vidåpne, mørket inne venter på meg. Jeg lukker øynene tett i indre smerte, så skrubber jeg hodet med hånden, knurrer lavt.
Det er definitivt en felle.
Forsiktig dumper jeg ryggsekken min over i et hjørne nær svømmebasseng dørene, og lar så mye ting der som mulig. Vesken min går inn, trygg og lukket, så tar jeg ut telefonen for lys.
Jeg vet ikke hvor lysbryteren er i det mørke rommet, så det kan ikke hjelpes.
Vannet er veldig stille i mørket, skinnende når telefonlyset mitt svever over det. Jeg går umiddelbart over til vannet, vurderer ordene til personen som advarte meg.
Men... jeg ser ikke sider som flyter, eller blekk som begynner å tåkete. Bassenget er like klart som alltid, rett til bunnen.
Forvirringen gjør meg nervøs, men noe fargerikt fanger blikket mitt. Jeg lyser med telefonen for å se og...
Det er bøkene mine. De er ikke i bassenget, men i en ryddig stabel på en besøkende stol, tørre som bein.
Men jeg rekker ikke engang å puste lettet ut før noen dytter meg hardt bakfra.
Plutselig fylles nese, munn og ører med vann.
Kloren svir i øynene mens jeg begynner å kjempe. Vannet er iskaldt.
Klærne mine er ikke egnet for svømming. De blir tyngre mens jeg kjemper for å komme til overflaten.
Når hodet bryter gjennom, gisper jeg og roper. Men det er et høyt smell.
Jeg kan ikke se klart ennå.
Faktisk kan jeg ikke se mye i det hele tatt.
Svømmehallens dører er lukket, og jeg er i komplett mørke.
Hvesende og gispende, kjemper jeg og plasker over til der jeg tror bassengkanten er. Det er vanskelig å si i mørket.
Hånden min verker når den smeller mot kanten av bassenget. Likevel er jeg takknemlig for det, og prøver å kravle ut av vannet.
Til slutt klarer jeg å krype ut, og jeg bare sitter der. Jeg må vente til øynene mine tilpasser seg så mye som mulig. Den totale mørket i et lukket rom er annerledes enn det svake lyset fra skogen om natten.
Det er ingen vits i å prøve telefonen min. Jeg mistet den et sted i vannet så snart jeg begynte å kjempe. Med lyset ute, vet jeg at den er død.
Krypende på vaklende ben mens kulden skjærer gjennom til beina, lar jeg fingrene stryke over bakken til jeg finner den kalde metallen på dørene. Når jeg rekker opp og presser på dem, rikker de seg ikke i det hele tatt.
Telefonen død, ingen lys, ingen kontakt med omverdenen. Ingen kommer til svømmehallen på denne tiden av året. Min beste sjanse er å vente til en sikkerhetsvakt eller lærer sjekker... når?
Senere i dag? I morgen tidlig?
Den som planla dette mente at jeg skulle lide, så kanskje i morgen.
"Hah... Haha... Ha..."
En skjev, smertefull latter begynner å boble ut av brystet mitt.
Hvorfor skjer alt dette med meg?
Jeg ba aldri om noe av dette. For at Oliver skulle date meg, for at Alex skulle legge merke til meg... Alt har bare kommet til meg, men nå har jeg så mange fiender.
Det... gjør vondt.
Det gjør vondt.
Jeg krøller meg sammen foran døren, pannen mot knærne. Latteren stopper ikke, små våte fnis for å holde tilbake trangen til å gråte.
Jeg har ikke et ledelys lenger. Jeg er bare... fast i mørket.
Alt jeg hører er lyden av dryppende vann og bølger...
Egentlig, nei. Det er noe annet.
En stemme som roper. Noen... bak døren.
Det høres ut som de roper navnet mitt.
Jeg gidder ikke åpne øynene, holder meg stille og krøllet sammen, bare lytter. Men helt sikkert, stemmen som roper stopper ikke, blir høyere og tydeligere.
Når den nærmer seg, er det en lukt. Noe som furutrær. Det er en så fin lukt.
Jeg hører skritt rett utenfor døren.
"Cynthia?! Cynthia! Si noe!"
Det er... Alex igjen. Hvordan vet han hvor jeg ender opp så mange ganger?
"Vent litt, jeg skal bare... Back up!"
Jeg gjør ingen av disse tingene, bare sitter og stirrer ned på knærne, utmattelsen siver inn i meg. Som sådan er jeg nær nok til å høre noe som knakende metall. Alex grynter på den andre siden, banker på døren mens den begynner å...
Jeg antar at den begynner å bryte opp.
Hengslene og boltene som holder døren på plass gir på en eller annen måte etter.
Jeg holder øynene lukket, beskyttet fra det sterke lyset i gangen. Nesen fylles med duften av furukongler, som bare blir sterkere når jeg føler en jakke pakke seg rundt meg.
Så blir jeg løftet opp som om jeg veier ingenting. Utmattelsen setter seg i kroppen, så jeg lener meg inn mot den sterke som stadig finner meg i fare.
I stedet for å protestere, begraver jeg nesen mot halsen hans.