Kapittel 3 Den geniale babyen
Eddie kastet et blikk på mannen, så ham forslått og skjelvende på bakken.
For to uker siden kom Angela plutselig hjem, dekket av blåmerker, og gjemte seg på rommet sitt for å pleie skadene.
Eddie gjorde litt undersøkelser og fant ut at Angelas sjef hadde forsøkt å tvinge seg på henne. Da hun kjempet imot, slo han henne. For å dekke over det, sparket han henne og tok til og med tilbake arbeidsledighetsforsikringen uten at hun visste det.
For en drittsekk!
Eddie sa kaldt, "Hva gir deg retten til å røre Angela? Du er ikke engang i nærheten av å være verdig!"
Mannen var livredd, gråtende ropte han, "Jeg skal ikke gjøre det igjen! Jeg lover, jeg skal ikke gjøre det igjen!"
Eddie så på mannens ansikt med avsky, følelsesløs, og beordret, "Ta ham bort, gjør opp med ham."
"Ja, herr!" Kroppsvakten dro mannen bort.
Eddie så ned på skoene sine, la merke til litt blod som flekket dem, og han rynket umiddelbart pannen.
Ved siden av ham nærmet kroppsvakten seg, bøyde seg ved siden av ham, og tørket forsiktig bort blodet med et lommetørkle.
Eddie spurte, "Fikk du tak i tingene?"
Kroppsvakten svarte, "Alt er klart."
Eddie sa, "Ta meg til leiligheten."
Kroppsvakten nikket, "Ja, herr."
Ashcroft-leilighetene. En seks-etasjes boligblokk. Kjøkkenlyset var på.
Angela stirret bekymret på maten i gryten, da hun plutselig hørte lyden av fingeravtrykklåsen.
Sønnen hennes, Eddie, var tilbake!
Hun gikk til døren og så Eddie stå ved inngangen med handleposer, bytte sko.
"Eddie!" Angela skyndte seg mot ham, og så ut som om hun hadde funnet håp.
Eddie satte ned posene, kysset henne på kinnet, og fanget en lukt av noe brent, rynket pannen og kastet et blikk på Angela, "Hva har brent?"
Angela, følte seg skyldig, så på Eddie som elegant gikk inn på kjøkkenet. Hun så ham stirre tomt på maten i gryten, og lo nervøst, "Eddie, tror du jeg trenger å forbedre kokkeferdighetene mine?"
Eddie sukket lett, med en blanding av overbærenhet og hjelpeløshet i øynene, klappet Angela forsiktig på hodet, "Mamma, sa jeg ikke at du skulle holde deg unna kjøkkenet?"
Med det tok han på seg et lite bjørneforkle og kastet all maten Angela hadde laget i søppelbøtten.
Angela følte seg skamfull mens hun så på.
Bare syv år gammel tok Eddie på seg alle husarbeidene, inkludert matlaging.
Hun sto ved kjøkkendøren og så Eddie lage mat med dyktighet, mens hun pinlig stakk fingrene sine, "Eddie, jeg ser ikke ut til å ha talent for matlaging."
Eddie svarte, "Mamma, å ha en smart sønn som meg er det beste talentet."
Angela lo.
"Mammaer er ansvarlige for å være pene," sa Eddie, "hva er poenget med å ha en så søt og smart sønn som meg?"
Angela nikket med et smil. "Ja, du har alltid rett."
Jo mer hun så på Eddie, jo mer likte hun ham. Eddie var som et speilbilde av henne, og hun kunne lett forestille seg hvilken kjekk ung mann han ville vokse opp til å bli!
Akkurat som faren hans, begge var så kjekke.
Men tanken på Carlos, og deretter Eddie, som den fremtidige arvingen til en milliardær, som bor på et så fattig og avsidesliggende sted, fikk Angela til å føle seg ekstremt skyldig og lei seg for barnet sitt.
Mens Eddie lagde mat, og latet som han klaget, "Kanskje du ikke burde lage mat lenger. Jeg er redd en dag vil du ødelegge kjøkkenet, og vi blir kastet ut av huseieren."
Eddie var egentlig bekymret for at Angela skulle lide. Han hadde en skjult identitet som gjorde at han kunne forsørge henne godt uten at hun trengte å jobbe, men han manglet en passende forklaring akkurat nå.
Da hun hørte Eddies ord, skiftet Angela temaet klosset, "Jeg søkte på noen jobber i dag og har et intervju hos et selskap i morgen."
Hennes tidligere sjef hadde utøvd vold på arbeidsplassen og spredd rykter, noe som gjorde mange selskaper nølende til å ansette henne. Hvis intervjuet i morgen ikke gikk bra, visste hun ikke hva hun skulle gjøre.
Eddie ga Angela et søtt blikk og gikk plutselig bort til henne, trakk ut en bunke kontanter fra lommen.
Med store øyne utbrøt Angela, "Hvor fikk du tak i disse pengene?"
Eddie svarte rolig, "Vant dem i et lotteri."
Angela omfavnet ham begeistret, og ga ham et lite nuss på kinnet.
"Skatten min, du er noe for deg selv! Hvordan klarer du å vinne jackpotten hver dag?"
Eddie trakk på skuldrene og sa ingenting.
Bare Angela ville tro på en slik skrøne.
Angela sa, "Eddie, jeg skal jobbe hardt for å tjene penger og hjelpe oss."
Eddie spurte, "Mamma, hvor mye penger trenger du?"
Angela nevnte, "Jeg sikter på 100,000 kroner først."
Eddie foreslo, "Mamma, hvorfor stresse? Jeg har din rygg."
Angela, som så på sin uskyldige gutt, ble rørt av Eddies ord, selv om hun visste at det var for moro skyld.
Angela ga ham et kyss på kinnet og ertet, "Du er bare et barn, hvordan skal du forsørge meg?"
Eddie tenkte et øyeblikk, øynene lyste opp, "Jeg skal kjøpe en lottokupong hver dag. Hva om jeg vinner fem millioner en dag?"
Angela klappet ham lekent på nesen, "Da får jeg vente på den jackpotten!"
Angela tenkte at Eddie bare tullet med henne.
Sent på kvelden, etter å ha lagt Eddie, tok Angela ut søpla og gikk ned trappene.
I syv år hadde hun og Eddie støttet hverandre. Eddie var fornuftig, veloppdragen, og var den mest dyrebare skatten som skjebnen hadde gitt henne.
Under graviditeten, på grunn av underernæring, fødte hun for tidlig. Eddie hadde en tvillingbror, men dessverre overlevde den lille gutten ikke ved fødselen, og sykepleierne tok ham raskt bort for begravelse.
Eddie var den yngre broren, alltid skjør i helsen, med en dårlig fungerende hjerteklaff. For å behandle Eddies sykdom, hadde Angela pådratt seg mye gjeld, som hun bare hadde klart å betale ned de siste to årene.
Det var ikke før Eddie var tre år gammel at helsen hans ble like god som jevnaldrende.
For å forsørge Eddie, tok hun på seg flere jobber. Men etter å ha blitt tvunget til å droppe ut av skolen av sin far, giftet seg inn i The Murphy Group, og fått utdannelsen avbrutt, manglet hun en god grad, kunne ikke finne bedre arbeid, og kunne ikke gi Eddie det beste livet.
Eddie ble ofte ertet for ikke å ha en far, med antagelser om at hans far var en landstryker, noe som plaget ham mye.
Likevel spurte Eddie sjelden om sin far; han var et veldig følsomt barn.
Angela var tynget av tunge tanker da hun gikk ut av bygningen. To skygger stormet mot henne før hun kunne se deres ansikter, dekket munnen og nesen hennes, og dro henne inn i en bil.