Kapittel 2:
Rue
Kjøreturen hjem ble klarere for hver kilometer jeg la mellom meg og hotellrommet. Jeg var Alphas datter, fremtidig leder av denne flokken, og den sterkeste krigeren. Få varulver kunne slå meg i kamp, likevel hadde jeg latt en ukjent ulv røre meg. Beviset på min manglende evne til å beskytte meg selv var fortsatt synlig på mine indre lår og merket huden min som et brennmerke. Det var ikke slik at jeg var knyttet til min jomfrudom, eller følte at den var spesiell, men jeg hadde ønsket å huske opplevelsen, ikke bli dopet og voldtatt. Alt jeg visste var en massiv hånd på armen min og halskjedet som lå igjen i håndflaten min.
Jeg spurtet opp trappene i flokkens hus, på vei til soverommet mitt i fjerde etasje. Jeg unngikk alle flokkmedlemmene ved å bruke tjenertrappen. Personalet brukte ikke lenger denne utdaterte labyrinten, så sjansen for å bli oppdaget var minimal. Jeg kunne ikke la noen se meg, langt mindre vite hva som hadde skjedd. Skammen brant i kinnene mine og holdt lungene fanget. Jeg må ha gjort eller sagt noe galt for å få dem til å gjøre dette mot meg. Jeg skulle ha kjempet hardere, sagt nei høyere. Dette var min skyld for å være så svak.
Vel inne på rommet mitt, kledde jeg sakte av meg mannens skjorte for å komme gjennom ømheten og smerten. Halskjedet klirret mot gulvet foran meg. Jeg hadde glemt at det eksisterte frem til dette øyeblikket og innså at jeg hadde stjålet det fra mannen som voldtok meg. Jeg bøyde meg ned for å plukke det opp og studerte symbolene på det. Jeg visste ikke hvorfor det hadde vært i hånden min eller hvorfor jeg tok det med meg, men noe ved det virket nødvendig. Trangen til å kaste det ut av vinduet var så sterk at jeg knurret i frustrasjon. Jeg kunne ikke kvitte meg med det ennå. Jeg la det forsiktig på sminkebordet for å være trygt og sikkert.
Jeg subbet inn på det delte badet, som var koblet til Cassies rom. Å stirre inn i rommet hennes brakte opp all min sinne, skam, forlegenhet og overveldende smerte. Hvordan kunne familien min gjøre dette mot meg? Hvorfor legge opp hele greia? Hva var hennes endelige mål? Hvorfor ville min beste venn forråde meg på denne måten?
Jeg smalt raskt igjen døren hennes og låste den før jeg slo på dusjen. Jeg steg sakte inn i dusjen, lot det skoldende varme vannet brenne bort alle spor etter voldtekten. Jeg la til kroppssåpe på en loofah og skrubbet hver celle i kroppen min. Jeg hulket, lot tårene flyte fritt for å ta med seg smerten, ydmykelsen og sorgen. Mine indre rop etter ulven min, Etty, gikk ubesvart, noe som bare bekreftet det jeg hadde visst i heisen da brystet mitt brast smertefullt. Ulven min var borte. Jeg visste ikke hvordan, men hun var det. Hva skulle jeg gjøre uten henne? Våre ulver var en del av oss slik vi er av dem. Legenden sier at Månegudinnen delte sjelen vår i to og brakte begge kroppene inn i én så vi alltid skulle ha familien vår. Flokken vår. Jeg hadde aldri følt meg så alene i hele mitt liv.
Da jeg var sikker på at jeg hadde skrubbet av det øverste laget av huden min og fjernet alle spor av min ødelagte jomfrudom mellom bena mine, gikk jeg ut av dusjen og pakket et mykt håndkle rundt den rå og ømme huden min. Jeg kunne fortsatt føle de mange bitemerkene som forslått halsen og kroppen min. Jeg trengte en plan for å dekke dem til. Jeg ville gjøre alt i min makt for å skjule min skam fra faren min. Han hadde allerede nok å bekymre seg for.
Jeg gikk inn på soverommet mitt igjen for å finne faren min, stemoren min og Cassie stående i rommet mitt. Stemoren min holdt opp mannens skjorte mens Cassie viste far noe på telefonen sin. Jeg trengte ikke være et geni for å finne ut at det var den iscenesatte videoen av meg som forlot hotellrommet. Jeg kunne knapt høre Jessicas stemme, men det var nok til å bekrefte mistankene mine. Jeg frøs da farens øyne falt på meg, deretter på halsen min. Ansiktet hans var kaldt og hjerteløst og viste den nådeløse Alphaen han var. Selv etter morens død hadde faren min aldri sett på meg på denne måten. Jeg var livredd. Hånden min dekket instinktivt bitemerkene, uten å klare å skjule skammen.
"Se, Pappa! Jeg sa jo at hun stadig stikker av for å ligge med tilfeldige menn! Da Jessica fortalte meg det, kunne jeg ikke tro at min egen søster ville vanære familien vår på denne måten. Hvilken respektabel mann vil ha henne nå?"
"Er det derfor du stakk av og ydmyket meg på lunsjen?" skrek stemoren min. "Kjære, jeg burde ha sagt noe første gang jeg så henne bli litt for nærgående med en mann, men Rue forsikret meg om at det bare var en treningsøkt."
Jeg bet tennene sammen. "Det var det. Du misforstår. Jeg gjorde ingenting galt."
"Så du dro ikke til Westford Hotel?" Fars stemme var fylt med skuffelse og sinne.
Jeg grimaserte under hans kalde blikk. "Det er ikke som det ser ut. Jeg dro dit, men jeg trodde--"
"Du trodde du ikke ville bli tatt, akkurat som alle de andre gangene, ikke sant, hore? Jessie fortalte meg at dette ikke var første gang hun måtte dekke over for deg." Stemoren min skrek.
"Stakkars Jessica måtte dekke over for deg så mange ganger, og det gjorde henne syk," sutret Cassie. "Så syk at hun måtte fortelle det til noen. Heldigvis var det meg og ikke pressen!"
"Nok!" Fars stemme hadde en alfa-kommando som stilnet oss alle. Han gikk mot meg og la en hånd på haken min for å få en bedre titt på merkene på halsen min. Han dyttet hodet mitt fra side til side for å se hver tomme av halsen min. Hånden hans stoppet, og han så på meg.
"Pappa?" klynket jeg, prøvde å nå mannen jeg elsket så høyt. En far skulle beskytte datteren sin. *Hvor var han når jeg trengte ham? Hvor hadde han vært i årene siden morens død? *Jeg hadde holdt ut så mye i så lang tid helt alene. Men da jeg så inn i øynene hans, så jeg det. Skuffelsen som virvlet rundt i irisene hans fikk halsen min til å snøre seg sammen av følelser.
Han trodde ikke at jeg var uskyldig. Han trodde på de falske anklagene stemoren min, Cassie, og Jessica spydde ut. Uansett hva jeg sa for å forklare meg, ville han tro at jeg valgte å dra dit. Min far ville anklage meg for å vanære familien når det var jeg som ble vanæret. Hvordan kunne han velge deres ord over mine? Jeg husket videoen Cassie tok den morgenen og visste at det var hennes bevis. Jeg ville skrike.
Han sukket, og befalte deretter, "Rue, du er ikke lenger min datter."
"Nei!" hvisket jeg, hjertet mitt brast i to.
"Du er utvist fra Blood Red-flokken," fortsatte han. "Jeg vil sende noen for å hjelpe deg med å pakke alle tingene dine."
"Nei! Vær så snill, ikke gjør dette!" gråt jeg, og strakte meg mot faren min, men han slo hånden min bort. "Vær så snill, la meg forklare!"
"Du har til midnatt å forlate mitt land, ellers vil du møte konsekvensene." Far snudde seg og gikk. Cassie lo hånlig og mumlet hore under pusten. Jeg falt til gulvet, prøvde å få puste mens verden min brant ned rundt meg.
Seks år senere...
Fingrene mine skalv da jeg leste gjennom brevet for tredje gang. Lydene fra Oslo filtrerte gjennom det åpne vinduet i leiligheten min. Støyen var nesten høy nok til å drukne ut minnene fra seks år siden. Den skjebnesvangre natten forandret livet mitt fullstendig. Brevet var en invitasjon til å lede en treningsleir i øst med fokus på å avverge angrep fra vandrere. Jeg hadde akseptert det for flere uker siden fordi jeg følte meg forpliktet til å hjelpe. Min mors død i hendene på Rogers veide fortsatt tungt på meg, så jeg måtte hjelpe der jeg kunne. Angrepene økte i brutalitet og hyppighet. Jeg er nå en mester i MMA. Selv uten en ulv eller lukt, har jeg fortsatt ferdighetene og kunnskapen til å trene neste generasjon.
Bildene av min utvisning fra flokken min føltes fortsatt som et skruestikke rundt brystet mitt, og jeg bekymret meg for å flytte tilbake østover. Det hadde gått seks år siden jeg mistet ulven min, lukten min, og varulvfargen i øynene mine, men jeg var fortsatt sterkere enn noen gang. Jeg har tilbrakt de siste seks årene i menneskeverdenen og gjort alt jeg kunne for å overleve min utvisning. Jeg solgte halskjedet for å ha penger til å starte på nytt og flyttet så langt unna mitt tidligere liv som mulig. Jeg kontaktet faren min kun én gang etter at jeg dro for å gi ham den gode nyheten.
En liten hånd grep min, og trakk meg ut av mine marerittaktige tanker. Isblå øyne møtte mine da gutten min rolig spurte, "Mamma, skal vi virkelig dra herfra? Jeg vil si ha det til vennene mine."