Kapittel 5: Kaos i begravelsen
Theas synsvinkel
Månetempelet var allerede fylt med medlemmer av flokken da Leo og jeg ankom. De strømmet forbi, øynene deres gled over meg som om jeg var usynlig. Eller verre, som om jeg var en flekk de ikke kunne vaske bort.
Jeg hadde brukt de siste tre dagene på å arrangere denne begravelsen alene, håndtert hver eneste detalj som min mor var for sorgfylt til å ta seg av. Men ingen hadde lagt merke til det. Ingen la noensinne merke til når den ulveløse datteren gjorde noe riktig.
"Mamma?" Leo dro i hånden min. "Hvorfor ser alle rart på oss?"
Fordi moren din er en freak. Fordi jeg er den skammelige hemmeligheten Sterling-flokken helst vil glemme. Fordi jeg ikke hører hjemme her, selv ikke i min egen fars begravelse.
"Ikke bry deg om dem, kjære," sa jeg i stedet, tvang frem et smil. "La oss finne plassene våre."
Folk delte seg foran oss som vann, hviskingene deres fulgte oss. Jeg fanget noen av dem – "den ulveløse datteren", "burde ikke være her" og "stakkars Leo, fast med henne." Jeg strammet grepet rundt Leos hånd, trakk styrke fra hans nærvær.
Seremoniplassen var arrangert i en halvsirkel, med flokkens indre krets nærmest alteret. Mor satt i første rad, Roman ved siden av henne. Jeg ledet Leo mot den fjerne siden, borte fra familieområdet. Ingen vits i å late som jeg hørte hjemme der.
Vi hadde knapt satt oss da duften av sandeltre og regn skylte over meg. Sebastian satte seg i stolen ved siden av meg, hans massive skikkelse fikk den trestolen til å se nesten komisk liten ut.
"Hva gjør du?" hvisket jeg, hele kroppen spent.
"Sitter med sønnen min." Stemmen hans var kort og profesjonell.
Før jeg rakk å svare, klemte Leo seg forbi beina mine. "Jeg vil sitte mellom deg og pappa," erklærte han, det lille ansiktet hans alvorlig. Takk Gudinnen for gutten min og hans perfekte timing.
Tempelets eldste trådte frem for å begynne seremonien, hans værbitte hender hevet den hellige månesteinen. "Vi samles i dag for å ta farvel med Alfa Derek Sterling, elsket leder, make og far..."
Far. Ordet ekkoet hult i brystet mitt. Hva slags far ser på sin nyfødte datter og ser bare skam? Hva slags far forteller flokken sin at hans yngste er en feil?
Rundt oss bøyde folk hodene og begynte å be. Jeg så moren min gråte stille i første rad, Romans arm rundt skuldrene hennes. Aurora satt på den andre siden, hennes perfekte profil våt av kunstferdige tårer. Sebastians øyne var lukket, leppene hans beveget seg stille med de andre.
Hvordan ville min egen begravelse se ut? Tanken slo meg plutselig, fikk pusten til å stoppe. Ville noen i det hele tatt komme? Eller ville de alle puste lettet ut over at flokkens største skam endelig var borte?
Det føltes som tiden stod stille under seremonien. Leo duppet av mot armen min mens jeg satt stiv, hyperbevisst på Sebastians nærvær ved siden av meg. Armen hans ville av og til børste mot min når han beveget seg, hver berøring sendte uønskede gnister gjennom huden min. Til nå reagerte kroppen min forrædersk på ham som en blomst som vender seg mot solen.
Endelig avsluttet Eldste bønnene. Jeg reiste meg raskt, klar til å stikke av, men Auroras stemme skar gjennom den mumlende mengden.
"Thea. Et ord?"
Hun sto og blokkerte midtgangen, perfekt posert som alltid, men smilet hennes var is.
Jeg prøvde å gå rundt henne. "Ikke nå, Aurora."
Hånden hennes skjøt ut, neglene gravde seg inn i armen min. "Ja, nå." Hun smilte ned til Leo. "Kjære, hvorfor går du ikke og finner bestemor? Jeg trenger et øyeblikk med moren din."
Leo så usikkert mellom oss. Jeg tvang fram et smil. "Det går bra, vennen min. Gå du."
Da Leo var borte, forsvant smilet til Aurora. "Jeg tar tilbake det som er mitt, Thea. Alt sammen." Blikket hennes flakket mot Sebastian. "Begynner med ham."
"Jeg har aldri stjålet noe." Stemmen min var iskald. "Men vet du hva? Han er din. Han har alltid vært det."
Øynene hennes smalnet, noe mørkt blinket bak dem. "Så rørende. Den lille ulveløse friken forstår endelig sin plass." Hun lente seg inn, stemmen dryppende av ondskap. "Trodde du virkelig at en Alfa som ham noen gang kunne ønske seg noen som deg?"
"Er vi ferdige?"
"For nå." Hun klappet meg nedlatende på kinnet. "Prøv å ikke ydmyke familien noe mer i dag. Det minste du kan gjøre for pappa."
Gravstedet var vakkert, det måtte jeg innrømme. Jeg hadde valgt det selv - en fredelig lysning i flokkens land, omgitt av de eldgamle trærne pappa elsket så mye.
Jeg sto med familien min, men likevel adskilt, og så gjennom en tåke mens de senket farens kropp i jorden. Mammas klager gjennomboret luften. Leo presset seg mot siden min, gråt stille. Jeg strøk ham over håret, hjalp ham kaste en håndfull jord i graven.
Vi flyttet oss til mottakelsesområdet etterpå. Leo løp av gårde for å få kjeks med besteforeldrene sine fra Ashworth-familien. Jeg så ham bli hilst på av Sebastians foreldre og hans tvillingbror Damien - en speilbilde av Sebastian i utseende, men uten den kalde Alfa-intensiteten. Mens Sebastian utstrålte makt, hadde Damiens øyne en varm letthet som fikk ham til å nikke anerkjennende da han så meg. Ikke at det spilte noen rolle. En sivil Ashworth veide ikke opp for en flokk full av forakt. Jeg ble stående alene og møte den pinlige stillheten fra flokkmedlemmer som ikke visste hvordan de skulle oppføre seg rundt sin Alfa's ulveløse Luna.
Jeg var akkurat i ferd med å ta en drink da plutselig et brøl rev gjennom luften - en distinkt, vill lyd som bare kunne bety Rogues. De strømmet ut fra tregrensen, minst et dusin av dem, med ville øyne og blottede tenner.
Ulver eksploderte rundt meg da folk begynte å skifte. Sebastians sølvgrå form sprengte ut av dressen hans, og kastet seg rett mot... Aurora.
Selvfølgelig. Selv i krise var hans første instinkt å beskytte henne.
Jeg kunne ikke skifte. Kunne ikke kjempe. Kunne ikke engang løpe. Alt jeg kunne gjøre var å stå der som en idiot og se Sebastian beskytte søsteren min.
Et sted i kaoset hørte jeg Leo rope etter meg. Min baby. Jeg måtte komme til ham.
Jeg presset meg gjennom kaoset, desperat etter å finne Leo. I panikken så jeg ikke rogue-ulven før det rødbrune beistet kastet seg mot halsen min med mord i de mørke øynene. Akkurat da kjevene dens snappet mot ansiktet mitt, slo en massiv svart ulv inn i den, og sendte dem begge krasjende til bakken.
Jeg snublet bakover, hælen min hektet seg fast i den ferske jorden på farens grav. Smerten eksploderte i siden da en annen rogue's klør fant sitt mål.
Jeg traff bakken hardt, synet mitt ble uklart. Blod gjennomvåt kjolen min - mitt blod. Verden begynte å falme i kantene.
Min siste tanke før bevisstheten forsvant var om Leo. Vær så snill, Gudinne, la sønnen min være trygg...
Så tok mørket meg, og jeg visste ingenting mer.