Piknik til lunsj
Nikki er akkurat der hun sa hun skulle være.
Hun har brettet ut et teppe på gresset, og jeg kan ikke annet enn å elske hvor bekymringsløs hun er. Hun har i grunn sin egen lille piknik i lunsjen, og hun ser bra ut mens hun gjør det.
"Hei," sier jeg og vinker mens jeg går mot henne.
Hun løfter hodet, et bredt smil sprer seg over ansiktet hennes. "Hei! Hvordan har du det?"
"Jeg har det bra."
"Kom, sett deg." Hun lager plass til meg, krysser beina mens hun tar en bit av sandwichen sin. "Jeg lurte på om du kom til å finne meg i dag."
Teppet er mykt under beina mine. "Ugh, jeg ville ikke tilbringe lunsjen med å bli plaget av Zaid. Å være med deg er en stor oppgradering."
Øynene hennes blir store. "Tilbrakte han lunsjen med deg?"
Jeg ser bort, lurer på om jeg skal fortelle henne om hva som skjedde med ham i går. Om arrene han har og hvor mye skyld han bærer i øynene sine. Jeg velger en lettere versjon av hendelsene.
Jeg nikker, drar hendene nedover ansiktet. "Dessverre, og deretter tok det resten av dagen å bli kvitt ham."
Hun later som hun skjelver. "Zaid skremmer meg."
Jeg rynker pannen. "Skremmer deg? Han er irriterende og litt intens, men jeg vet ikke om jeg ville si at han er skremmende."
Nikki svelger biten i munnen. "Jeg vet ikke. Han var i ungdomsfengsel i fjor, han er en super senior, og det er nok rykter om ham som går rundt på skolen til at jeg lurer på om noen av dem har noe sannhet i seg."
"Er ett av dem at han lå med fru Admas?"
Nikki hoster, kveles på vannet sitt.
"Beklager," mumler jeg.
"Jeg husker da hele skolen summet om det. Hvem fortalte deg?" Hun rynker pannen, tørker vannet fra haken.
"Zaid."
"Han fortalte deg selv?"
"Ja."
"Huh, merkelig." Hun trekker på skuldrene, løfter et øyenbryn mens hun tar en ny bit.
"Hvorfor?"
"Han pleier ikke å snakke om slike ting med noen. Han er ærlig talt ganske stille. Han pleier å surmule i et hjørne og holde folk på avstand."
Det minner meg om meg selv, og jeg kremter, stemmen bryter når jeg spør, "Vet du hvorfor han er sånn?"
Nikki rynker pannen, "Han har alltid vært litt sånn, men jeg antar du kan si at det ble verre da moren hans døde."
Jeg nikker, forstår de katastrofale konsekvensene av å miste en forelder. Det ville være nok til å gjøre hvem som helst gal. "Kanskje du dømmer ham for hardt."
Nikki vipper hodet, øyenbrynene hennes rykker som om hun vil rynke pannen.
"Jeg mistet faren min. Jeg skjønner på en måte hvordan det å miste en forelder ville få deg til å ville holde hele verden på avstand," prøver jeg å smile på slutten av setningen, men alt jeg føler er tårene som bygger seg opp bakerst i øynene, sviingen i nesen mens jeg holder tilbake følelsene mine.
Øynene hennes blir store, og hun rister på hodet. "Herregud, jeg er så lei meg. Jeg mente ikke at han — Det er bare, jeg har kjent ham lenge, og jeg har aldri — Jeg er lei meg."
Smilet mitt skjelver mens jeg snur meg mot henne, "Det går bra. Det er bedre at du ikke vet hvordan det føles å miste en forelder."
"Jeg er virkelig lei meg. Jeg mente ikke å virke ufølsom," sier hun og tygger på leppen sin.
Jeg prøver å berolige henne med et smil. "Det går bra, virkelig. Jeg kjenner slemme folk, og du gir meg ikke slemme folk-vibber."
Hun fniser av det.
"Bare kanskje ikke snakk om døden som om det ikke kunne rive noens liv fra hverandre."
"Jeg lover at jeg ikke skal," sier hun og tegner et kors på hjertet med fingrene. Jeg ler av den barnslige oppriktigheten.
"Har du noen planer for helgen?" Hun åpner en pose chips og tilbyr meg en.
Jeg tar en bit og rister på hodet. "Nei, jeg kommer nok til å tilbringe den med å surmule hjemme."
"Det er fest på lørdag. Du burde bli med meg."
Jeg begynner å riste på hodet. Jeg har aldri vært festtypen, spesielt ikke som den nye jenta.
"Å, kom igjen, vær så snill? Hvis vi ikke har det gøy, kan vi dra tidlig, og du kan overnatte hos meg. Vi kan se filmer hele natten og spise is."
Det høres bedre ut enn å måtte unngå min alkoholiserte mor.
"Greit."
Hun klapper i hendene og hyler. "Jippi!"
Klokken ringer, og vi samler tingene våre raskt.
"Vi sees i timen!" Hun vinker til meg idet vi går i hver vår retning.
Zaid er ikke i timen, og selv om jeg burde glede meg over det, kjenner jeg et lite stikk av skuffelse i magen.
Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor?
Zaid er en drittsekk, og det burde virkelig ikke være en eneste grunn til at jeg vil se ham.
Når timen er ferdig, går jeg til toalettet, og føler begynnelsen på et panikkanfall. Jeg går helt til bibliotekstoalettet, det er det mest ensomme jeg har sett så langt, og akkurat nå er det det jeg trenger.
Å være alene.
Jeg går inn på toalettet, lettet over å finne det tomt. Speilene over vasken er ødelagte, noen av dem malt på, men jeg finner ett som er rent nok til å fange refleksjonen min.
Leppene mine skjelver, og bare det å se hvor trøtte øynene mine er, får meg til å ville gråte.
Jeg griper tak i benken, senker hodet mens jeg prøver å få pusten tilbake.
Akkurat idet jeg føler luften forlate lungene mine, klikker døren opp. Jeg må tvinge ned et grynt av skuffelse. Jeg plaster et smil på ansiktet mitt for å få det til å se ut som om jeg var på vei ut.
Jeg løfter hodet og snur meg, og står ansikt til ansikt med Sadie.
Hun står med hoften ut, armene over brystet mens hun tygger på tyggisen. Hun har på seg et kort skjørt, converse og en stram t-skjorte som absolutt ikke skjuler de perfekte kurvene på kroppen hennes.
Snakk om å være misunnelig.
Hun har lyst blondt hår, nesten hvitt, og det er rett, langt og mykt, helt ned til midjen.
Selv om hun er alene, tviler jeg ikke på at vennene hennes står rett utenfor døren, klare til å komme til hennes hjelp hvis hun roper etter det.
"Så, du er Alina." Hun går nærmere meg, hånlig mens hun hever et øyenbryn.
Jeg presser leppene sammen, klemmer kjeven, men sier ingenting.
"Aiden er min, din hore. Hold deg unna ham."