Drøm om døden
Jeg blunker når han forsvinner inn i gangen og presser leppene sammen.
Døden.
Det er litt dramatisk. Likevel har jeg den tomme, vridde følelsen i magen som gjør meg kvalm.
"Ikke bekymre deg, han behandler alle slik."
Jeg snapper oppmerksomheten mot en smilende jente som sitter en pult unna meg. Hun ser på læreren et øyeblikk før hun tar tingene sine og flytter seg til setet Zaid nettopp forlot.
"Jeg er ikke bekymret," hvisker jeg. "Jeg er bare glad han endelig gikk."
Hun fniser. "Ja, han får alle til å føle det slik."
Jeg fniser tilbake.
"Jeg heter Nikki, du er ny her, ikke sant?"
Jeg smiler, "Alina, ja, det er jeg. Bare min andre dag så langt. Er det så åpenbart at jeg er ny?"
Hun studerer meg mens hun nynner. "Vel, du er veldig pen, vanskelig å overse deg når halve skolen snakker om deg."
Kinnene mine blir varme, og jeg stønner, "Å nei, ikke si at jeg har blitt det nye sladderemnet. Jeg ville bare gli inn."
"Vel, når du har Aiden og Zaid hengende etter deg, er det litt vanskelig å gli inn." Hun smiler til meg som om hun har en intern spøk med resten av skolen, og jeg er ute i det fri.
Jeg rister på hodet, rynker pannen. "Hva er greia med det uansett? Aiden har en kjæreste, har han ikke?"
Hun nikker, presser leppene sammen.
"Hvorfor oppfører han seg sånn mot meg da?"
Nikki ler, og når jeg gir henne et skarpt blikk, rynker hun pannen. "Du er seriøs?"
"Vel, ja. Jeg trodde han flørtet med meg. Jeg flørter litt tilbake, men nå føler jeg meg dum."
"Å, stol på meg, han flørter med deg."
"Men du sa nettopp at han hadde en kjæreste."
"Ja, men han er Aiden. Han hopper mellom jenter som om de ikke betyr noe. Du er den nye jenta som har fanget oppmerksomheten hans. Sadie sverger at hun skal gifte seg med ham, men noe sier meg at han ville forlate henne for deg i det øyeblikket du viser interesse."
"Jeg er ikke interessert," stotrer jeg. Løgn, jeg er en forferdelig løgner.
Hun ser på meg fra topp til tå. Hun vet at jeg lyver. "Greit."
"Jeg er ikke!" Jeg dobler ned, prøver å holde på i det minste litt av min verdighet.
"Alt jeg sa var greit." Hun undertrykker et smil.
Jeg biter meg i tungen for å stoppe meg selv fra å le, men Nikki er ikke veldig god på det, og hun bryter ut i en smittsom latter.
Jeg stønner, slenger pannen ned på pulten. "Hva, han er kjekk, ok? Jeg kan ikke hjelpe det."
Nikki nynner enig. "Å, veldig kjekk, og en veldig god kysser."
Jeg løfter hodet og måper, "Hva?"
Hun vifter med hånden. "Vi datet litt på ungdomsskolen. Gammelt nytt. Nå er han bare skolens stjernespiller, og vi sier av og til hei til hverandre. Ingen dårlig stemning eller noe."
"Er det rart at jeg nettopp innrømmet å ha en crush på eksen din?"
Hun ler høyt. "Det er vanskelig å være rar med det når alle jentene er forelsket i ham. Nei, det plager meg ikke. Dessuten, jeg tror du ville vært en oppgradering fra Sadie, jenta er en drittsekk."
"Å, fint å vite at jeg er et bedre alternativ."
"Jeg er seriøs. Aiden er en bra fyr. Han kan være intens noen ganger, men han har et godt hjerte. Det har ikke Sadie."
"Jeg tror ikke at et godt hjerte er en punkt på de fleste guttenes sjekkliste når de ser etter en kjæreste."
Nikki himler med øynene. "Omg, fortell meg om det. De ser bare etter store pupper og en rund rumpe, som du har begge deler forresten."
Jeg himler med øynene mot henne. "Ikke vær sånn en gutt."
Hennes søte latter omfavner meg, og for første gang på lenge dør den sure følelsen i magen min ned. Hun er den første personen jeg har hatt en samtale med som føles naturlig, og det er ganske gøy.
Klokka ringer og Nikki reiser seg, det røde håret hennes svinger ned. "Finn meg til lunsj i morgen. Jeg pleier å sitte på gresset foran biblioteket."
Jeg nikker til henne mens jeg samler sakene mine. "Jeg skal finne deg."
Hun smiler bredt og vinker farvel mens hele klassen strømmer ut av rommet og fyller gangen. De fluorescerende lysene er sterke, og det gjør vondt i øynene mine.
Men ingenting slår den forferdelige smerten i magen min. Slutten av skoledagen betyr at jeg må gå hjem, hjem til mor.
Jeg går raskt gjennom gangen, uten å henge rundt for å unngå Aiden og Zaid så mye som mulig. Mor er hjemme når jeg kommer dit, og huset lukter alkohol.
Jeg rynker på nesen og plugger den mens øynene mine blir våte. Hun ligger på sofaen med en flaske mellom bena. Håret hennes er et rot på hodet, og sminken hennes renner nesten av ansiktet og nedover kinnene. Jeg står stille, forberedt på hennes utskjelling og hat.
"Se hvem som er hjemme," stemmen hennes er sløret.
"Hei, mamma."
Hun fnyser. "Ikke kall meg det."
Jeg presser leppene sammen og ser bort, ignorerer stikket av tårer i øynene. Hun var ikke alltid slik, og av en eller annen grunn holder jeg fast på de minnene, det er det eneste som holder meg gående på dette tidspunktet.
"Jeg drømte at det var du som døde i den bilulykken."
Jeg fryser på stedet, blodet mitt blir iskaldt mens oksygenet forlater lungene mine. Jeg kan ikke si om hun sier dette for å såre meg, eller om det bare er hennes ærlige mening.
"Jeg skulle ønske jeg kunne blitt i den drømmen."
Ok, kanskje hun sier det for å såre meg.
Jeg presser leppene sammen og lar tårene renne nedover kinnene mine. Jeg har hatt den drømmen mange ganger før også, og så mye som jeg vil hate henne for å føle slik, for å ønske sin egen datter død, kan jeg ikke la være å være enig med henne.
"Du og jeg begge," hvisker jeg, på vei opp til rommet mitt hvor jeg tilbringer hele natten med å gråte øynene ut.