Mykne opp slaget
Da jeg gikk inn i begravelsen til faren og broren min, var alle øyne rettet mot meg.
De stirret og hvisket, noen med medlidenhet i blikket, men de fleste med dømmende øyne.
Jeg husker den følelsen. Vridningen i magen, smaken av galle i halsen og hjertet som hamret.
Når jeg går inn i det første klasserommet, med Aiden ved siden av meg og armen hans fortsatt rundt skulderen min, føler jeg meg akkurat som da.
Alle tar øynene bort fra tavlen der Mr. Admas underviser, og stirrer rett på meg som om jeg har elefantører på sidene av hodet. Jeg hører en høy plystring, som om noen er sjokkerte over synet av oss i døren.
Jeg svelger og snur meg mot Mr. Admas, som hever et øyenbryn.
Han ser oss opp og ned. "Aiden. Du er sen."
Aiden klikker med tungen og blunker. "Jeg har en lapp fra kontoret."
Mr. Admas tar lappen fra hendene hans, leser den raskt og legger den på skrivebordet sitt. "Sett deg."
Aiden senker armen fra skulderen min, lar fingertuppene dra nedover huden min og klemmer midjen min. "Jeg sparer en plass til deg."
"Hvor er lappen din?"
Jeg kjenner kinnene bli varme. "J-jeg har ingen."
Han krysser armene over brystet. "Du er sen."
"Jeg vet, men-" Jeg svelger, ignorerer hviskingen som ekkoer rundt i rommet. "Jeg er ny?"
Mr. Admas smalner øynene. "Jeg vet. Det unnskylder ikke forsinkelsen din."
Jeg krysser armene rundt midjen, grimaserer mens noen av barna ler fra plassene sine.
"Jeg setter deg opp for gjensitting."
Kinnene mine blir varme og magen vrir seg.
"Sett deg så du ikke forsinker klassen mer enn du allerede har gjort."
Jeg ser ned, unngår det mørke blikket hans og stirrer på føttene mine mens jeg går ned til bakerst i klassen. Jeg prøver å finne en ledig plass, men før jeg rekker å skanne hele klasserommet, griper en sterk arm rundt midjen min og trekker meg ned.
Aiden ser ned på meg, smiler bredt. "Jeg sa jeg skulle spare en plass til deg."
Han trekker stolen min til den smeller mot hans, og han legger armen rundt skulderen min. Det er nok til at alle snur seg og fokuserer tilbake på Mr. Admas.
Jeg puster ut. "Takk."
Aiden trekker seg tilbake, senker hånden til låret mitt og klemmer det akkurat som han gjorde med midjen min. Det blir tydelig at det er hans måte å trøste meg på.
Han smiler skjevt ned på meg. "De kan spise deg levende her, men hvis du holder deg til meg, kan jeg dempe slaget."
Jeg smiler av det, trekker meg inn i meg selv mens jeg legger merke til Mr. Admas og undervisningen hans.
Aiden flytter ikke hånden fra låret mitt en eneste gang, og jeg skjuler uttrykket mitt når fingrene hans klemmer. Jeg ignorerer varmen som sprer seg fra magen til tærne, og ønsker ikke at han skal flytte hånden heller.
Jeg later som jeg ikke legger merke til måten tommelen hans gnir sirkler på låret mitt. Måten blodårene i hendene hans strammer mot huden.
Han bærer en sølvring på tommelen, og en kjede rundt håndleddet. Hard hud på fingrene hans bekrefter påstanden om at han er en idrettsutøver, tilsynelatende basketstjernen på Melview Videregående.
"Hvor er du fra?"
Aiden ignorerer arbeidet på pulten sin, lener hodet på armen mens han legger albuen ned på papiret.
Jeg ser opp fra arbeidet mitt, ser opp til fru Reece, som tygger på gummibjørner ved skrivebordet sitt. Vi har naturfag etter engelsk, og igjen finner Aiden en måte å plassere seg rett ved siden av meg.
Fru Reece var mindre skremmende enn herr Admas, hun smilte til meg og delte ut ark som vi skulle jobbe med i par.
"Florida."
Han plystrer. "Det er en lang flytting til Arizona."
Jeg nikker, smiler svakt.
"Hvorfor dro du?"
Jeg mister fokus. Husker lukten av bensin og kjemikalier, lukten av blod mens jeg tar inn det knuste metallet og brenningen på hendene mine.
Jeg gnir tommelen over arret mitt og blunker tilbake til nåtiden. "Bare, ting."
Øynene hans studerer meg, de smalner. Han tror meg ikke, og han ser på arret på håndleddet mitt. Jeg skjuler det under pulten og er takknemlig når han ikke graver videre.
"Alright alle sammen, vennligst ta med disse arkene hjem og gjør dem ferdige til lekser," sier fru Reece og reiser seg fra pulten, ser opp på klokka som henger på veggen bak henne. "Jeg har en påmeldingsliste her for dere alle. Vennligst skriv opp deg og partnerens navn til naturfagsmessen på slutten av semesteret."
Jeg puster ut. Naturfagsmesse.
"Det vil være deres sluttkarakter."
"Jeg skriver oss opp," sier Aiden mens han reiser seg.
Hjertet mitt dunker i brystet. "Oss?"
Han blunker, smilende mens han putter hendene i lommene, "Partner."
Jeg ignorerer vridningen i magen, ser på ham mens han går mot pulten, ler og spøker med noen av de andre elevene. Latteren hans er smittsom, varm og høy. Jeg skyver bort tankene som sniker seg inn i hodet mitt.
Han virker som noen jeg lett kunne falle for.
Jeg skjelver. Jeg har nettopp møtt ham, hva tenker jeg på?
"Hei, ny jente."
Den sutrete stemmen ved siden av meg rykker meg ut av stirringen, og jeg løfter blikket.
Hun har armene krysset over brystet, det blonde håret kort og krøllete over skuldrene. Hennes hasselnøttbrune øyne er slående, men kalde og kalkulerende. Hun hever øyenbrynet når jeg ikke svarer.
"Ikke fall for sjarmen hans, han følger ikke egentlig opp."
Jeg ser på Aiden, som er opptatt i en samtale med en gruppe gutter.
"Det skal jeg ikke," lyver jeg rett gjennom tennene mine.
Jenta hånler, kaster på håret idet hun snur seg og går bort akkurat idet klokken ringer, som signaliserer slutten av timen.
Aiden tar meg igjen idet jeg tar vesken min og går mot døren. "Hei, jeg ser deg ikke før i morgen."
Jeg sier ingenting, og nikker.
"Er du ok?"
"Perfekt."
Han rynker pannen, men jeg ignorerer ham, skiller meg fra ham idet vi går i motsatte retninger.