Velkommen til Melview High School
"Kom deg ut av bilen."
Jeg skvetter og ser bort på henne. Hun trekker pusten dypt, sigaretten mellom leppene, og hever øyenbrynet når jeg ikke rører meg.
Tommelen min glir over arret på håndleddet.
"Kom deg ut, Alina."
Jeg svelger, griper vesken min og stiger ut av bilen. Jeg sier ingenting, ikke engang et farvel. Hatet i mors øyne har blitt verre de siste månedene. Det river meg i stykker.
Men jeg klandrer henne ikke. Det var min feil. Jeg drepte dem. Hun har all rett til å være sint på meg. Til å hate meg.
Jeg hater til og med meg selv.
Hun kjører av gårde, musikken hennes dundrer mens jeg snur meg mot min nye skole. Mor kunne ikke bo i vårt gamle hus, og det kunne ikke jeg heller. Da hun kunngjorde en tilfeldig lørdag morgen at vi skulle flytte tvers over landet, protesterte jeg ikke.
Det er en ny start.
Ingen kjenner meg her, ingen vet hva jeg har mistet.
Jeg glir tommelen over arret igjen og tvinger meg selv til å gå inn på kontoret. Airconditionen blåser kald luft mot meg, og jeg klemmer armene rundt meg selv mens jeg nærmer meg skranken.
"Hei," hvisker jeg.
Damen bak skranken holder opp en finger mens hun fullfører noe på tastaturet. "Hva kan jeg hjelpe deg med, kjære?"
Jeg ser over skulderen hennes på de motiverende plakatene som henger bak henne. De gjør meg kvalm, og jeg blunker bort tårene. "Jeg er en overføringsstudent."
Ansiktet hennes lyser opp. "Åh. Alina? Alina Hansen?"
Jeg nikker.
"Jeg har alt klart for deg her. Timeplanen din, informasjon om arrangementer og idrett, samt priser for lunsj og slikt."
Hun legger en mappe foran meg, og jeg takker henne mens jeg tar den. Jeg ser på timeplanen min og snur på leppene mens jeg ser på klasseromsnumrene.
"Det er et kart over campus der også."
Jeg er i ferd med å takke igjen da en dyp, forførende stemme trekker ut, "God morgen, Cheryl."
Jeg ser mot døren og spotter personen som nettopp snakket, og munnen min blir øyeblikkelig tørr. Jeg blunker og snur meg tilbake mot skranken som om den er det mest interessante i verden.
Damen bak skranken ser opp, øynene hennes stråler når hun ser på ham. "Aiden Matthews, sent ute igjen i dag?"
Jeg tør ikke se opp mens han står ved siden av meg, varmen stråler fra ham. "Du vet, kampen vår var veldig intens i går kveld, kom ikke hjem før klokken to."
Cheryl rødmer. Hun rødmer bokstavelig talt til high school-eleven foran henne. Jeg presser leppene sammen og prøver å holde tilbake min dom.
"Åh. Jeg vet, jeg var der i går kveld. Du reddet oss virkelig i siste kvartal. Du reddet oss." Hun hviler haken på hendene, og jeg snur leppene sammen.
Aiden ler ved siden av meg. "Det er min signaturbevegelse, Cheryl."
"Vel, jeg trenger en bekreftelse fra faren din om at det er greit at du er sen."
"Åh, kom igjen Cheryl," Han lener seg over skranken, og jeg får et glimt av hans sandbrune hår. "Han dro nettopp til byen. Han blir der noen dager. Du vet hvor travel han er, jeg ville hate å plage ham for en så triviel ting."
Cheryl rister på hodet og smiler som om hun ikke kan motstå sjarmen i stemmen hans. "Greit. Jeg skriver en lapp til deg hvis du viser Alina rundt i dag. Hun er en ny overføringsstudent."
Hun ser på meg, og jeg utvider øynene mine, prøver å fortelle henne at jeg er ok og ikke trenger en guide. Jeg vil ikke ha noe oppmerksomhet rettet mot meg, og måten Aiden bærer seg selv og måten han snakker på, er jeg sikker på at han er populær her.
Men, det er for sent.
Han snur seg mot meg og gir meg all sin oppmerksomhet.
Jeg tar ham inn igjen, drikker inn de perfekte ravfargede øynene hans. De er varme, dype på en måte som får deg til å føle at du er den eneste personen han ser. Håret faller over pannen hans, stikker brynene hans, og to dype smilehull stikker kinnene hans ved siden av det brede smilet.
"Vel, hei der."
"Hei," klarer jeg å hviske.
Han vipper hodet til siden, smiler skjevt til meg. Jeg kan føle at kinnene mine blir varme, det ertende blikket hans er for mye for meg. Han er utrolig kjekk, og det gjør vondt å se på ham.
Telefonen ringer og Cheryl sukker. "Jeg må ta denne, men vær snill mot henne, Aiden. For meg, vær så snill?"
Hun blunker til ham, og jeg trekker øynene mine sammen, sjokk sprer seg gjennom meg. Cheryl tar opp telefonen og klemmer den mellom øret og skulderen. "Melview videregående skole..."
"Alina, ikke sant?" Aiden hever øyenbrynene.
"Eh, ja." Jeg strammer grepet om stroppene på ryggsekken min.
"Velkommen til Melview, fersk kjøtt."
Jeg rynker pannen. "Jeg er ikke en førsteklassing."
Han biter seg i underleppen, de perfekte, rette tennene hans gjør huden hvit fra hvor hardt han presser. "Er du 18?"
Jeg rynker pannen ved spørsmålet og sender Cheryl et blikk, ber om hennes hjelp, men hun er for opptatt med å snakke i telefonen. "Eh, hvorfor?"
Han vipper hodet til den andre siden og trekker på skuldrene. "Bare vil vite."
Jeg nikker.
Øynene hans studerer meg, lingerer på brystet mitt før han ser ned på beina mine. Det brenner rett gjennom meg, magen vrir seg og jeg presser beina sammen, prøver klossete å finne fotfeste. Jeg gnir på arret mitt igjen, og bevegelsen fanger oppmerksomheten hans.
Han sier ingenting, bare smiler skjevt, og før jeg vet ordet av det, har han en arm rundt skulderen min og dytter meg mot døren som fører til innsiden av campus.
"Jeg skal vise deg rundt, Alina."
Magen vrir seg enda mer. Parfymen hans driver fra ham, og jeg må stoppe meg selv fra å puste den inn med et langt åndedrag.
Jeg legger merke til hvordan han lar hånden sin stryke over brystet mitt. Det sjokkerer meg, men jeg sier ingenting. Jeg rører meg ikke engang når han gjør det igjen.
"Engelsk i første time? Gøy."
Jeg ser på ham mens han leser av timeplanen min som han beleilig har revet fra hendene mine. Jeg må løfte hodet, han er nesten en hel fot høyere enn meg, og når han ser ned på meg, blunker han.
"Ser ut som halvparten av klassene dine er med meg."
Faen.
"Jeg skal sørge for at du føler deg som hjemme her."
Faen.