Kapittel 4
Jeg så i bakspeilet og så hvor utslitt og trist jeg så ut. Jeg prøvde å muntre meg opp da jeg nærmet meg grensen til flokken. Ulvene som bemannet vaktbua kjente bilen min igjen og vinket bare litt da jeg kjørte forbi. Ingen tvil om at de hadde sett eller hørt hva som hadde skjedd, tenkte jeg. Vanligvis når jeg forlot flokkens territorium fikk jeg en følelse av lengsel. Det var en fysisk reaksjon som lot deg vite at du forlot flokken din. Denne gangen følte jeg meg lettere etter hvert som avstanden mellom meg og flokken økte jevnt og trutt. Jeg kjørte til den nærmeste byen som hadde alt jeg trengte. Første stopp var banken. Jeg var atten nå og tok ut alle sparepengene jeg hadde tjent fra å jobbe på sagbruket til flokken, alle bursdagspengene jeg hadde spart opp gjennom årene og, med tungt hjerte, sparekontoen foreldrene mine hadde startet da jeg ble født. Alt i alt ga det meg en god sum penger. Nok til å la meg bli på veien så lenge jeg hadde planlagt og fortsatt ha noe igjen til en ny start et annet sted.
Neste stopp var bilforhandleren. Bilen jeg hadde var en gave fra foreldrene mine da jeg fikk førerkortet. Den var litt over et år gammel og hadde sjelden blitt kjørt. Men det var en elbil, ikke ideell for lange, krysslandsturer. Jeg byttet den inn mot en Volvo som var litt eldre, men så ut til å være i god stand. Jeg overførte alle eiendelene mine til den nye bilen og kom meg tilbake på veien. Jeg prøvde ikke å gjemme meg, eller forsvinne, men på den annen side skulle jeg heller ikke kunngjøre til verden hvor jeg var på vei. Det kunne være fordi jeg ikke hadde noen anelse. Planen min var å komme så langt bort fra Verginia som mulig.
Jeg hadde kjørt mesteparten av dagen og kjente utmattelsen i kroppen. Jeg hadde ikke sovet siden forrige natt og visste at jeg snart ville være en fare for meg selv og andre på veien. Jeg fant en liten grusvei som førte til en blindvei midt i en tett skog. Jeg stoppet der, varmet en boks suppe og tvang meg selv til å spise den selv om jeg ikke hadde noen appetitt. Jeg lukket meg deretter inne i bilen, gjorde meg så komfortabel som mulig med teppet mitt rundt meg. Familien min ville ha funnet lappen for flere timer siden, og jeg lurte på hva de gjorde. Jeg gråt meg i søvn.
Dagene var alle like. Jeg kjørte så langt jeg kunne. Jeg stoppet for å fylle bensin, kjøpe mat og bruke toalettet. Av og til sov jeg på billige moteller for å kunne ta en dusj. Men som oftest sov jeg i bilen min eller ute under stjernene. Den eneste forandringen i rutinen min var landskapet utenfor bilen. Fra frodige skoger til gressletter, til ørkener, og til slutt befant jeg meg på den andre siden av landet. Jeg parkerte bilen ved veikanten og steg ut, og endte opp midt i en blomstereng. På den andre siden av engen var det en tett skog, og langt i det fjerne strakte høye fjell seg mot en sommerblå himmel. Jeg trakk pusten dypt, og noe av spenningen jeg hadde båret med meg i nesten to uker, forlot meg.
Et sted underveis hadde jeg kommet opp med et mål: Oregon. Det var bare én flokk i staten, og de hadde sitt territorium på grensen til Nevada. Hvis jeg holdt meg i de nordlige delene av staten, ville jeg mest sannsynlig aldri møte på en varulv. Jeg skulle bli en ensom ulv. Det var det beste for en som meg, hadde jeg bestemt meg for. Siden jeg ikke hadde en ulv, hadde jeg ingen trang til å skifte. Jeg kunne gli inn i menneskesamfunnet uten for mye problemer. Det ville også minimere risikoen for å møte andre ulver. De pleide å holde seg unna mennesker hvis de kunne.
Jeg trengte å finne en jobb og et sted å bo, helst før vinteren. Men det ga meg i det minste to måneder. Jeg kunne klare det. Det ville få tankene mine bort fra den bankende smerten i brystet. Det var ikke like skarp smerte som det hadde vært de første par dagene, men den gikk ikke bort. Det var bare en konstant påminnelse om hva jeg hadde mistet og hvorfor jeg nå måtte forberede meg på et liv som en ensom ulv.
En ensom ulv var ikke det samme som en utstøtt. Varulvsamfunnet hadde forkastet en utstøtt. Ofte på grunn av en forbrytelse de hadde begått. En utstøtt kunne bli drept av hvem som helst, når som helst. En ensom ulv var en varulv som hadde bestemt seg for å ikke leve i en flokk. De levde fortsatt etter varulvenes lover, og hvis de møtte andre ulver, respekterte de den innebygde hierarkiet. Det var like ille å drepe en ensom ulv uten grunn som et medlem av en flokk. Men å finne noen som brydde seg nok til å stille noen til ansvar for det, derimot, ville være vanskelig. En ensom ulv kunne også gå tilbake til flokken uten tillatelse fra noen andre enn flokken som aksepterte dem inn. En utstøtt kunne bare bli medlem av en flokk hvis de hadde tillatelse fra rådet eller fra flokken som gjorde dem utstøtt.
Jeg tok frem min nye telefon. Jeg hadde sendt min gamle telefon tilbake til foreldrene mine siden den var på deres abonnement. Nå hadde jeg en ny, billigere en med et forhåndsbetalt SIM-kort. Jeg trakk opp et kart over staten og begynte å bla over det. Jeg bestemte meg for å dra nordvestover og se hvor det ville føre meg.
To dager senere førte det meg til en søvnig liten by. Den så ut som bakteppet for en av de Hallmark-filmene moren min elsket. Hovedgaten var fylt med to-etasjes bygninger med butikker i første etasje. Byen lå der slettene møtte skogen, med de majestetiske fjellene i bakgrunnen. Luften var klar, og byen virket fylt med glede og lykke. Dette var et sted hvor jeg kunne hele, tenkte jeg. Som om skjebnen og gudene var enige med meg, så jeg et skilt i vinduet på den lokale kaféen som søkte etter hjelp. Jeg gikk inn og kunne lukte den fristende kombinasjonen av forskjellige tradisjonelle kaféretter.
«Hei, frøken, kan jeg hjelpe deg med noe?» spurte en eldre dame meg da jeg nærmet meg disken.
«Hei, ja, jeg så skiltet i vinduet og lurte på om dere fortsatt leter etter noen?» spurte jeg. Kvinnen stoppet det hun holdt på med og så på meg.
«Er du over atten?»
«Ja, frue.»
«Rømt hjemmefra?»
«Nei, frue,» løy jeg.
«Uteksaminert fra videregående?» spurte hun. Dette gikk ikke slik jeg hadde håpet.
«Nei, frue. Men ikke langt unna. Det skjedde noe, og familien min…» Jeg sluttet å snakke og så ned på hendene mine.
«Jeg beklager, kjære,» sa hun med et tungt sukk, og jeg innså at hun hadde fått feil inntrykk. Men jeg rettet henne ikke. «Jeg gir deg en prøveperiode på en måned. Hvis det fungerer, gir jeg deg fast ansettelse. Men hvis du jobber her, vil jeg at du studerer for å få et vitnemål. Det er ikke til forhandling,» sa hun.
«Ja, frue. Takk. Jeg skal sørge for å jobbe og studere hardt,» sa jeg til henne. Hun lo.
«Det er bra, kjære. Kall meg fru Jones, det gjør alle her. Hva heter du?» spurte hun.
«Jeg heter Amie Sage, hyggelig å møte deg,» sa jeg, og brukte kallenavnet mitt og morens pikenavn.
«Vel, Amie, hvis du planlegger å bli her, har du et sted å bo?» spurte hun.
«Ikke ennå. Jeg så et motell i utkanten av byen. Jeg tenkte å bo der til jeg fant noe annet.»
«Ikke gjør det. Det er ikke i best stand. Vet du hva. Søsteren min eier bakeriet et par hus nedover gaten. Hun eier også leiligheten over det. Den siste leietakeren flyttet ut fordi hun giftet seg, og søsteren min har ikke klart å finne noen ny å leie ut til ennå. Hva sier du til at vi går bort dit sammen, så kan jeg introdusere dere?» sa fru Jones.
«Tusen takk. Det er så snilt av deg,» sa jeg. Dette gikk bedre enn jeg hadde forventet.
To dager senere flyttet jeg inn i leiligheten. Den hadde ikke mye i form av møbler, men fru Andresen, fru Jones' søster, ga meg et tips om to gode bruktbutikker i området. Jeg hadde startet jobben som servitør på kaféen dagen før. Alle har vært så hyggelige mot meg. Det føltes nesten som å være en del av en ny flokk. Kaféen hadde for det meste lokale gjester, stamkunder som kom inn regelmessig for å bestille den samme maten og utveksle sladder. Fru Jones forklarte at de fikk turister i høysesongen. Det var alt jeg hadde drømt om og trengte.