Kapittel 3
Min mor reiste seg for å svare.
"Melissa, jeg har laget litt te. Hvordan går det med henne?" spurte Luna Joy.
"Takk, men jeg har det bra. Hun holder ut og er sterk," sa moren min. Det var en tone av avvisning i stemmen hennes. Hun fortalte Luna at hun ikke var velkommen.
"Jeg håpet å kunne sitte med henne en stund. Se om jeg kan være til hjelp eller trøst," sa Luna Joy.
"Jeg tror ikke det er en god idé. Armeria trenger familien sin akkurat nå."
"Melissa," gispet Luna. "Jeg liker å tenke på meg selv som familie. Vi har alltid vært nære siden vi paret oss med Mark og Ron."
"Det ville jeg ha sagt i går. Men etter hva Ja..." Det ble en pause, som om moren min trengte tid til å samle seg. "Etter hva sønnen din gjorde mot min baby, tror jeg vi må revurdere visse ting. Jeg må beskytte Armeria og sette henne først. Vi vet begge hvordan dette vil påvirke henne. Vi vet begge at flokken ikke vil gi henne samme beskyttelse som de ville gitt noen avvist av en ulv som ikke er fremtidens Alfa. Det minste jeg kan gjøre er å sørge for at hun er rundt de rette menneskene."
"Jeg elsker henne som en datter," protesterte Luna.
"Men ikke nok til å kjempe for hennes rett til å bli din datter ved paring. Joy, du er min Luna og jeg vil respektere og adlyde deg i alt, bortsett fra dette. Min datter er utenfor rekkevidde for alle i din familie fra denne dagen," sa moren min og døren til rommet mitt lukket seg. Jeg kjente sengen bøye seg da moren min satte seg ned og fortsatte å stryke meg over håret. Midt i all min smerte følte jeg kjærligheten fra foreldrene mine, og det lindret noe av det. Minst to personer i denne verden elsket meg. Men det gjorde meg også trist. På grunn av meg var de nå i konflikt med sine nærmeste venner, sitt Alfa-par. Dette ville ikke bare påvirke våre to familier. Hvis Alfa- og Beta-paret var i konflikt, ville det påvirke hele flokken. Og selv om broren min hadde valgt James, ville jeg late som om han hadde strevd med avgjørelsen før han tok den. Det virket som om jeg gjorde alles liv mer komplisert. Siden jeg ikke kunne sove, og jeg ikke ville at moren min skulle tro at jeg var våken, tilbrakte jeg resten av natten med å tenke. Da broren min kom hjem etter at solen hadde stått opp, hadde jeg tatt en beslutning. I de tidlige morgentimene slappet jeg litt av og lot knærne gå. Jeg hørte broren min komme hjem, gå opp trappen og åpne døren til rommet mitt. Knærne mine trakk seg opp mot brystet igjen.
"Hvordan har hun det?" spurte Elder moren vår.
"Holder ut. Faren din trenger å snakke med deg. Vi må finne en måte å beskytte søsteren din på," sa hun.
"Jeg skal gå og snakke med ham. Etterpå kan jeg sitte med henne så du kan hvile," tilbød han. Jeg ville ikke at han skulle sitte med meg. Jeg visste at brorens svik ikke var stort i den store sammenhengen. Men for øyeblikket var hjertet og sjelen min rå, som om de begge hadde fått en solbrenthet som gjorde at selv en liten sandkorn føltes som smerte når den gned seg mot det.
"Jeg har det bra. Jeg vil bli hos henne til hun våkner," sa moren min. Jeg var evig takknemlig for henne. Jeg hørte broren min gå ned trappen, og jeg hørte nok av samtalen hans med faren vår til å vite at de diskuterte om det ville være en god løsning å sende meg bort til en annen flokk. Etter en stund sluttet jeg å lytte. Samtalen bekreftet bare det jeg allerede visste. Jeg forårsaket problemer for familien min. Jeg hadde ingen ulv og derfor var jeg blitt en byrde. Det var opp til meg å løse alle problemene jeg hadde skapt. Jeg snudde meg og så på moren min. Hun smilte ned til meg og lot hånden stryke kinnet mitt. Jeg hadde ikke i meg å smile tilbake, men jeg vendte meg inn i hånden hennes.
"Min modige og sterke datter, vi skal få deg gjennom dette og du vil blende verden," sa hun og kysset pannen min. Hvis jeg kunne ha smilt, ville jeg ha gjort det. Moren min var fantastisk og innsiden min brant med skyldfølelse for at jeg forårsaket så mange problemer for henne. Jeg nikket bare. "Er du sulten?" spurte hun, men jeg ristet på hodet. I stedet rakte jeg armene mine mot henne, som jeg hadde gjort da jeg var liten. Hun ga meg et trist smil og trakk meg inn i en lang klem. Så la jeg meg ned igjen, denne gangen vendt mot døren. Moren min fortsatte å sitte med meg. Det tok ikke lang tid før døren åpnet seg og faren min kom inn. Han så så sliten ut at det nesten fikk meg til å gråte igjen.
"Hei, gullet, mamma sa at du var våken. Vil du at jeg skal lage litt av min berømte spaghetti til deg?" spurte han mens han knelte ved sengen min for å se meg i øynene. Min fars berømte spaghetti var bare kokte nudler med oppskårne pølser og masse ketchup. Pappa kunne ikke lage mat for å redde sitt eget liv, men de dagene mamma trengte en pause fra matlagingen eller var borte, laget han spaghetti til oss. Både jeg og Elder elsket det, siden det var noe mamma aldri ville la oss spise. Det ble på en måte vår trøstemat. Jeg ristet bare på hodet. "Okay, jenta mi. Alt skal bli bra. Jeg skal sørge for det," sa han og kysset meg på hodet. En enkelt tåre rant nedover kinnet mitt. Jeg visste at han mente det. Han ville ikke stoppe for noe for å gjøre meg glad igjen. Det var opp til meg å sørge for at han ikke måtte det. Elder kom også inn på rommet mitt. Blikket han ga meg fortalte hvor lei seg han var for meg.
"Jeg kan sitte med henne en stund," tilbød han igjen. Jeg så mamma begynne å protestere, men jeg la hånden min på hennes og nikket.
"Er du sikker? Jeg har ikke noe imot å bli," sa hun. Jeg bare nikket.
"Okay, gullet. Jeg skal sørge for at mamma får hvile. Men vi kommer tilbake om to timer og vi tar med mat. Jeg forventer at du spiser. Okay?" spurte pappa. Jeg nikket. "Flott jente." Jeg fikk et kyss fra begge på hodet før de gikk. Elder tok mammas plass på sengen.
"Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre," sa han. Jeg så opp på ham og så virvaret av følelser i øynene hans. Han må føle seg så dratt i alle retninger. Kjærligheten til meg, lojaliteten til familien, hans beste venn, fremtiden han hadde sett for seg og trent for, lojaliteten til flokken og til alfaen. Alle trakk i ham. Jeg tok hånden hans og klemte den. Tårer rant nedover ansiktet hans. "Se på meg, her skal jeg trøste deg og jeg er den som gråter og du er den som trøster meg," snufset han. Jeg satte meg opp og kysset ham på kinnet. Han var en god bror, selv om han hadde sine feil. "Jeg skulle ønske jeg kunne endre meningene hans, at jeg kunne få ham til å se hvor idiotisk han er. Gudene vet at jeg har prøvd, men det er som om han er besatt av styrke. Jeg kan ikke engang få ham til å se at det finnes forskjellige styrker. At du har så mange av dem, selv om du ikke har den fysiske typen," fortalte han meg. Jeg forsto da hvor han hadde vært hele natten. Han hadde ikke sviktet meg for James. Det var første gang siden avvisningen jeg følte et lite stykke varme. Jeg klemte ham, og vi satt slik til jeg merket den subtile forandringen i kroppen hans og så på ham. Han var i tankelink med noen, og jeg kunne gjette hvem. Da de var ferdige, dyttet jeg ham til å reise seg. "Nei, Amie, jeg blir," protesterte han. Jeg bare ristet på hodet og dyttet ham hardere. "Okay, okay. Jeg går. Jeg skal bare vekke pappa," sa han.
'Nei. La ham sove, han er sliten. Jeg skal bare gå tilbake til å sove uansett. Jeg blir bra,' tankelinket jeg ham.
'Er du sikker?' svarte han meg.
'Jeg er. Takk for at du ble med meg.' Han ga meg en klem og gikk så. Så snart jeg hørte fottrinnene hans forlate hagen, lyttet jeg for å forsikre meg om at foreldrene mine sov. Jeg reiste meg og tok frem en ryggsekk. Jeg fylte den med noen klær, noen ting som var mest dyrebare for meg, og snek meg ned på kjøkkenet for å plyndre spiskammeret, og fylte det i en egen pose. Jeg la de to posene i bilen og gikk tilbake til huset, prøvde å være så stille som mulig. Det var min spesialitet. Selv uten en ulv, var jeg god til å snike meg rundt. Jeg tok teppet mamma hadde strikket til meg og satte meg ned for å skrive en lapp. Jeg stirret på det tomme arket for alltid. Det var så mye jeg ville skrive, ting som burde sies personlig og ikke skrives ned på papir. Men jeg visste at hvis jeg ventet til foreldrene mine våknet, ville de aldri la meg dra.
*‘Kjære mamma, pappa og Elder.
Jeg elsker dere alle så mye, og jeg vet at dere elsker meg. Det er derfor jeg må dra. Jeg kan ikke la dere ødelegge vennskapene og stillingen deres i flokken for meg. Vit at jeg ser hvor mye dere elsker meg gjennom handlingene deres, og vit at jeg alltid vil bære den kunnskapen i hjertet mitt og ære den.
Vær så snill, ikke vær sint på Alfa-familien, ikke ødelegg noe som er så viktig for dere alle. Jeg drar for å finne et nytt liv, slik at dere kan leve deres som det var ment. Vær så snill, ikke prøv å finne meg, dere har oppdratt meg godt og jeg vil klare meg. Jeg elsker dere alltid.
Med kjærlighet.
//A’*
Jeg la lappen på sengen min med nøkkelsettet mitt. Så gikk jeg ned og tok et stormkjøkken og et telt ut av lagringen vår. Sørget for at alt jeg trengte var i hanskerommet i bilen, tok jeg en siste titt på huset som hadde vært mitt hjem i atten år, og kjørte av gårde.