Kapittel 1
Jeg gikk over gresset, bærende på en bunke ulltepper. Vi forberedte oss til kveldens fullmånefeiring. Jeg elsker disse månedlige samlingene med flokken. Vi spiser, ler, forteller historier om flokkens historie og om gudene. Så løper de som kan skifte form i skogen. Resten av oss blir igjen og later som vi ikke er misunnelige på de andre. I atten år har jeg vært en del av gruppen som blir igjen ved bålet for å passe valpene og sørge for at bålet holder seg i bålpannen. Det begynte å bli gammelt, jeg ønsket at ulven min skulle komme til meg, jeg ville bevise at jeg ikke var en fiasko.
«Hei, gullet.» Jeg snudde meg mot lyden av faren min og smilte. Han hadde vært ute og sjekket skogen sammen med Alfaen og Gammaen i forberedelse til natten.
«Hei, pappa,» ropte jeg mens jeg la teppene ned på en stokk og deretter tok noen av dem og la på andre stokker vi brukte å sitte på rundt bålet. De var mer for kos enn for varme, alle varulver var varme. Selv de som meg som ikke hadde en ulv. Enn så lenge.
«Ser du frem til i morgen?» spurte Alfa Mark da han, Gamma Jonas og faren min gikk opp til meg.
«På en måte,» sa jeg.
«Hva mener du med 'på en måte', grønne bønne?» spurte Gamma Jonas. Han, faren min og Alfaen var bestevenner, hadde vært det hele livet. Ingen ble overrasket da Alfa Mark utnevnte faren min til sin Beta og Jonas til sin Gamma da han tok over ledelsen av flokken fra sin far. Det var år før jeg og broren min ble født. Vi vokste opp med Alfa- og Gamma-familiene som en forlengelse av vår egen. Broren min, Elder, var bestevenn med James, Alfaens sønn. Alle forventet at jeg skulle være bestevenn med Cindy, Gamma Jonas' datter. Men vi kom ikke overens i det hele tatt. Vi holdt bare en vennlig tone på grunn av familiene våre.
«Jeg tror gullet mitt er nervøs. Å fylle atten er et stort steg,» sa pappa og la armen rundt meg og trakk meg inntil seg.
«Det stemmer. Hun vil kunne sanse sin make, og han vil kunne identifisere henne hvis de begge er over atten,» sa Alfaen med et stort smil.
«Hun er for ung for den slags,» knurret pappa, og begge vennene hans brøt ut i latter. Pappa og Alfa Mark hadde delvis rett. Jeg var nervøs for å kunne sanse min make. Men det var mer. Ulven min hadde fortsatt ikke kommet til meg, jeg hadde aldri vært i stand til å skifte, og for hver fullmåne som kom og gikk så jeg svakere ut i øynene til andre varulver. Man begynte å kunne skifte mellom seksten og tjuefem år. Alle visste at jo yngre du var når ulven din kom, jo sterkere ville den, og dermed du, være. James hadde skiftet for første gang en måned etter han fylte seksten, broren min syv måneder etter sin sekstende bursdag. Cindy hadde vært litt over sytten da hun skiftet. Jeg var nesten atten og hadde ikke engang følt et lite kribling under en fullmåne. Jeg var redd for at hvis jeg fant min make, ville han synes jeg var for svak.
«Du er ikke fortsatt bekymret for ulven din, er du, lille venn?» spurte Alfaen. Jeg nikket. Vi hadde hatt denne samtalen mange ganger de siste to årene. «Armeria Rose Winstone, to år er ingenting. Hun vil komme til deg,» sa han. Jeg rykket til da han brukte hele navnet mitt. Moren min har en forkjærlighet for alt som vokser og har navngitt sine eneste to barn etter sine favorittplanter. Faren min protesterte ikke fordi han elsker henne for mye til å ikke la henne få viljen sin.
«Jeg vet, Alfa,» sa jeg.
«Du er perfekt, akkurat som du er, gullet,» sa pappa og kysset meg på hodet.
«Du må si det, du er faren min,» påpekte jeg.
«Og hvis noen gutt sier noe annet, fortell oss, og vi vil gi ham juling.»
«Takk, onkel Jonas,» sa jeg.
«Når som helst,» svarte han og rufset meg i håret. Jeg protesterte og prøvde å komme meg unna, men pappa lo og holdt meg på plass. Jeg hatet når folk rotet med håret mitt. Det var vanskelig å holde under kontroll med sine røde krøller på de beste dagene, men rot med det, og det ble bare en stor puff av floker og krus.
"Greit, nok sløving. Beveg på dere. Jeg ser deg senere i kveld, lille venn, og etter midnatt skal vi feire den store dagen din," sa Alfaen til oss.
"Greit, vi kommer," sukket faren min med en påtatt irritasjon. Noen ganger tror jeg de tre er fastlåst i en evig tenåringsmodus, og det skremmer meg litt å tenke på at de styrer flokken. Men de er flinke til det. Flokken vår er en av de sterkeste og mest anerkjente i verden. Det er en stolthet for oss alle. Mens faren min og de to vennene hans fortsatte inspeksjonen, gikk jeg tilbake til oppgavene mine for kvelden. Vanligvis hjalp jeg moren min og noen andre kvinner med å forberede maten. Men jeg hadde blitt satt på andre oppgaver, og jeg gjetter, og håper, det er fordi de jobber med en overraskelseskake til bursdagen min. Da jeg gikk bort til Sally, Jonas' make, for å få informasjon om hvilke spill hun hadde planlagt for valpene, prøvde jeg å huske at jeg er heldig. Jeg har en god familie, gode venner og en god flokk. Så hva om jeg ikke har en ulv? Tre av fire er ikke dårlig, ikke sant? Og hvis jeg finner min make og han elsker meg som maker gjør, da vil jeg ha fire av fem. Det ville vært fantastisk. Med mindre han avviser deg fordi du ikke har en ulv, sa en liten stemme i hodet mitt. Det er som om stemmen er en ødelagt plate som spiller om og om igjen i hodet mitt.
Timer senere satt jeg foran bålet og lo sammen med de andre mens Nick, en av de eldste krigerne i flokken, fortalte historien om hvordan han hadde beseiret en sverm av vampyrer. Antallet vampyrer økte for hver fullmåne. Men vi elsket alle å høre ham fortelle historien. De fleste av flokkmedlemmene løp i ulveform i den omliggende skogen. Jeg hadde fortsatt ikke følt behovet for å skifte, så som vanlig meldte jeg meg frivillig til å passe på valpene og holde et øye med tenåringene. Det var rett etter midnatt da flokken begynte å komme tilbake. I grupper eller par kom de gående ut av skogen, alle smilende og så avslappede ut. Jeg lurte på hvorfor de kom tilbake så tidlig da moren min og Luna Joy kom gående med en bursdagskake mellom seg. Jeg kunne føle øynene mine bli store da jeg så på den fantastiske kreasjonen som ble satt ned foran meg. Den var tre etasjer høy med hvit glasur og dekket av sukkerblomster, den så ut som en blomstereng. På toppen brant to lys, en en og en åtte.
"Gratulerer med dagen, kjære," sa moren min.
"Takk, mamma." Moren min klemte meg, og så trakk Luna Joy meg inn i en tett klem også.
"Jeg håper du finner din make snart og at han er alt du håper på og fortjener," hvisket Luna til meg.
"Takk, Luna," sa jeg.
"På tide å blåse ut lysene og ønske deg noe, gullet," sa faren min da han sluttet seg til oss.
"Ikke ennå. Elder er ikke her ennå," påpekte moren min.
"Han er ute med James og Cindy," sa Luna Joy mens hun krøp sammen med Alfaen.
"Jeg kan vente," tilbød jeg, noe som ga meg et smil fra Alfa-paret.
"Ærlig talt, hele flokken er her og vi venter på sønnen vår," sa moren min, og jeg kunne høre utålmodigheten i stemmen hennes. Jeg hørte broren min og vennene våre før jeg så dem. Broren min kom halvløpende ut av skogen, tett fulgt av James mens Cindy tok seg god tid.
"Beklager, beklager, jeg skjønte ikke hvor dypt inn i skogen vi hadde løpt. Du har ikke blåst ut lysene ennå, har du?" spurte Elder.
"Nei, hun har ventet," fortalte moren vår ham, og ga ham et blikk som fortalte alle at hun ikke var fornøyd.
"Beklager," sa han igjen. Jeg? Jeg fulgte ikke med på hva broren min sa. All oppmerksomheten min var på duften av sandeltre og ananas. Selv uten ulven min, visste jeg at det var duften av min make. Jeg snudde meg mot den og så James stå ved skogkanten, og så tilbake på meg med like mye overraskelse som jeg følte. James, Alfaens sønn, var min make?