Kapittel 3: Hjelp
Jentas synsvinkel
Etter å ha sett smilet hans, prøvde jeg enda hardere å gjøre meg så liten som mulig. Jeg forsøkte å finne ut hva jeg hadde gjort så galt at jeg ble kastet i fangehullet i utgangspunktet. Så vidt jeg visste, hadde jeg gjort min plikt etter beste evne. Jeg håpet at Roland var for full til å gjøre noe med meg og at han bare ville besvime. Nei, jeg tok feil. Han var så edru som man kunne være. Han står der bare og stirrer på meg. Jeg vil bare at denne julingen skal ta slutt og at han skal dra.
"Hvor er du, min lille hore?" spør han.
Jeg svarte ikke, og jeg holdt meg så stille som mulig. Kanskje han ville gå, eller kanskje Roland ville tro at jeg var død. Men jeg tok feil.
"Jeg fant deg," sier han.
Han griper tak i kjettingene som holder håndleddene mine og låser opp lenkene. Han kaster meg mot veggen. Jeg skrek ut i smerte. Han har meg på bakken og sparker meg overalt på kroppen. Så river han av meg de få klærne jeg har på og plasserer seg mellom beina mine. Han presser kuken sin inn i skjeden min. Han blir ferdig. Deretter drar han meg til midten av rommet hvor kjettingene er og lenker hendene mine over hodet. Han begynner å piske meg. Jeg mister tellingen etter seks og besvimer enten på grunn av blodtap eller smerte. Roland kastet en bøtte med vann på meg. Det vekker meg.
Tårer renner nedover ansiktet mitt. En del av øyet mitt hadde hovnet opp fra der Roland hadde slått meg dagen før.
"Vær så snill, stopp," ba jeg.
Alfaen kommer inn i cellen.
"Din mor og far skapte problemer for meg," sier han.
"Jeg skal drepe deg akkurat som jeg drepte foreldrene dine," sier han.
"Nei!" skrek jeg.
"Vi kan ikke la kong Ray finne ut at vi har prinsessen," sier han.
"Det vil bli slutten for oss."
Jeg kan høre dem snakke om den tapte prinsessen mens jeg glir inn og ut av bevissthet. De krangler frem og tilbake om hva de skal gjøre med meg.
"Vi må gjøre slutt på henne og bli ferdig med det," sier alfaen.
Så kommer Roland tilbake.
"Gjør slutt på det og vær rask," sier alfaen.
Så hører alfaen en oppstandelse utenfor. Det er bare meg og Roland. Han slår meg i magen og knekker ribbeina mine. Jeg begynte å miste bevisstheten igjen. Han fortsetter å slå meg selv om jeg ikke kan bevege meg eller nesten ikke puste. Han ler mens han slår meg.
"Jeg har ventet lenge på å kunne gjøre det jeg ville med deg," sier han.
Jeg kan høre folk som krangler utenfor. Alfaen krangler med noen. Så løper Roland ut av rommet. Jeg hører mer krangling. Roland forlater cellen, noe jeg er takknemlig for. Så blir alt stille. Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Jeg var en baby da alfaen tok meg hit. Så ble jeg tvunget inn i slaveri. Hvem var mine foreldre? Alle disse spørsmålene surrer i hodet mitt, spørsmål jeg sannsynligvis aldri vil få svar på. Jeg kan føle livet gli fra meg. Jeg vet at dette kanskje er slutten. Jeg ber om at det er slutten. Da kan jeg kanskje i døden finne mine foreldre og møte dem for første gang. Hvem var Kong Ray, og hvorfor var de så bekymret for at han skulle finne ut om prinsessen?
Hvorfor måtte jeg lide på grunn av henne? Jeg hørte rykter om prinsessen, at hun hadde gått tapt i en kamp. Men ingen sa noen gang hva hun het eller hvor hun kom fra. Jeg kan høre stemmer i korridoren. Jeg håpet det ikke var Roland eller alfaen. I stedet går stemmene forbi cellen min. Jeg er i så mye smerte at jeg ønsket jeg bare kunne dø. Så hører jeg skriking i den andre enden av gangen. Jeg vet at noen stakkars sjel blir torturert. Jeg lurer på hva de har gjort. I fangehullet er det alle typer kriminelle her, fra slaver til folk som har blitt tatt for spionasje. Jeg begynte å miste bevisstheten igjen.
Det er et hvitt lys igjen og den stemmen.
"Hold ut, hjelp er på vei," sier stemmen.
"Hvem kommer?" spurte jeg stemmen.
"Din skjebne," svarer stemmen.
Igjen er det bare et hvitt lys. Så våkner jeg, og det er bare mørke. Skrikene blir svakere, og lysene falmer. Jeg hører celledøren åpne seg igjen. Roland kommer inn. Hvorfor vil han ikke drepe meg? Jeg kan knapt se da øynene mine er hovne igjen. Han klapper meg på ansiktet for å se om jeg er våken.
"Vær så snill, stopp," ba jeg.
"Så du er fortsatt i live," sier han.
"Vær så snill, la meg være i fred," ba jeg.
"Det er så søtt når du ber," svarer han.
Så slår han meg over ansiktet igjen. Han spytter på meg. Han tar tak i pisken og begynner å piske igjen. Jeg kan ikke føle smerten lenger. Jeg kan ikke skrike lenger. Jeg prøver å skrike, men ingenting kommer ut. Det høres ut som en trompet som har blitt blåst altfor mange ganger. Jeg begynte å miste bevisstheten igjen. Så, plutselig, blir celledøren revet ut av veggen. Det er et brøl som rister hele rommet. Jeg hører Roland trygle for livet sitt.
"Han fikk meg til å gjøre det," sier han.
Jeg hørte et dunk mot veggen. Så hørte jeg en lav, hes stemme spørre hva han trodde han holdt på med.
"Alfa Mark fikk meg til å gjøre det," sier Roland.
"Jeg skal ta meg av deg senere," sier stemmen.
Så mister jeg bevisstheten. Det er det hvite lyset igjen. Så den stemmen.
"Du vil være ok nå," sier stemmen.
"Hold ut litt lenger," sier stemmen.
"Hvem er du?" spurte jeg.
"Du vil finne ut i rette tid," sier stemmen igjen.