Kapittel 2: Dagen før
Jentas synsvinkel
Jeg hadde vondt etter julingen jeg fikk dagen før. Jeg var ikke særlig glad for at jeg, nok en gang, klarte å stå opp dagen etter. Det var et liv i helvete. Du visste aldri hvem du kom til å gjøre forbannet eller hvor ille julingen kom til å bli. Nok en gang ble jeg tildelt kjøkkenarbeid. For å hjelpe til med forberedelsene til kongen. I går dekket vi bordene med glass og bestikk og la på duker. I dag skulle vi bare rengjøre og re opp senger til gjestene i gjestehuset. Gjestehusene ligger på østsiden av landsbyen. Det var en stor hytte laget av sedertre. Det var åtte soverom—en dusj i første etasje. Det største rommet var reservert for kongen. Alfaen ville at alt skulle være perfekt. Han håpet at en av døtrene hans skulle bli kongens make.
Jeg tviler sterkt på det, for hun er altfor snobbete. Hun ville blitt en forferdelig dronning. Men alt er mulig, antar jeg. Jeg vet ikke engang hvor gammel jeg er. Jeg vet at jeg kan skifte til ulven min når som helst nå. Men jeg tviler på det også. Jeg kan drømme, da. En dag vil jeg være sterk nok til å rømme fra dette stedet. Men det blir ikke i dag. Roland står vakt og sørger for at vi gjør jobben vår. Gjestehusene er også veldig nær østporten. Jeg er fortapt i tankene mine da Roland kommer opp bak meg, griper meg og dytter meg mot veggen.
"Rumpa di er så søt," sier han.
Han dytter hendene sine ned i skjørtet mitt. Jeg har ikke på meg undertøy fordi jeg ikke fikk lov til å ha det. Skjørtet mitt er en revnet T-skjorte som har blitt gjort om til et skjørt. Skjorten min er bare et stykke tøy som jeg knytter rundt brystet. Men det dekker knapt brystvortene mine. Han dytter en finger inn i skjeden min.
"Så stram og våt," sier han.
Jeg prøver å kjempe imot, men det er nytteløst. Jeg er så svak av underernæring, mangel på hvile, og juling. Roland løfter meg opp og kaster meg på sengen. Han har hånden rundt halsen min. Så dytter han pikken sin inn i meg. Jeg skrek av smerte. Jeg prøvde å be ham om å stoppe, men det var nytteløst. Han slår meg og sier at jeg skal holde kjeft. Jeg bare ligger der og lar ham bli ferdig.
Plutselig kommer alfaen inn og sier til Roland at han skal kaste meg i fangehullet til kongen drar. Men jeg gjorde ikke noe galt. Jeg ba ham om ikke å kaste meg i fangehullet. Det er kaldt, mørkt, og har edderkopper. Han bare ler og fortsetter å dra meg til fangehullet. Hele tiden sparker og skriker jeg. Han kaster meg inn i en celle og lenker hendene mine. Så går han. Jeg begynte å gråte. Det er ingen grunn til å prøve å skjule det. Jeg gjorde ingenting. Det har fått meg til å fortjene dette. Jeg tror det er fordi jeg er annerledes. Jeg har et fødselsmerke i form av en fjellkjede på høyre indre lår. Jeg har svart hår og hasselbrune øyne. De andre slavene hadde rødt eller brunt hår. De skulle være kledd som om de var ansatt for å hjelpe.
Jeg kunne ikke føle hendene mine. Roland hadde satt kjettingene for stramt. Jeg orket ikke engang å kjempe mot utmattelsen som overveldet meg. Jeg falt inn i en rastløs søvn. Jeg drømmer at jeg er i et sterkt lys. Plutselig ser jeg en svart hale som svinger frem og tilbake. Så forsvinner halen. Jeg kan føle lyset dempe seg. Jeg våkner når Junior åpner celledøren. Han har med seg litt mat til meg. Junior er alfahannens sønn. Han er annerledes enn sin far. Han liker ikke det faren hans har gjort mot meg eller de andre slavene.
"Dette er alt jeg klarte å få til deg i kveld. Jeg kan prøve å ta med mer senere," sier han.
"Takk," svarer jeg.
Så går han. Han ville også blitt straffet hvis han ble funnet her nede med meg, selv om han var alfahannens sønn. Det spilte ingen rolle hvem som var hvem i denne klanen. Alle kunne bli pisket og kastet i fangehullet. Fangehullet er det verste stedet å være. Jeg spiser middagen min, som bare er brød og vann. Det var det vokterne serverte hver dag. Jeg spiser bare noen få biter. Jeg må spise som en hund siden hendene mine fortsatt er i kjettinger. Jeg prøver igjen å sove. Men det skjer ikke.
Jeg legger hodet mot veggen og lukker bare øynene. Mursteinene presser seg inn i den åpne såre ryggen min. Smerten er uutholdelig. Jeg begynner å gråte. Kroppen min rister av tårene, og det gjør vondt også. Så jeg gråter hardere til utmattelsen tar over. Dette hvite lyset omgir meg igjen, men jeg hører en stemme denne gangen.
"Det er greit, din tid kommer," sier stemmen.
"Hvem er dette?" spør jeg.
"Alt til sin tid," sier stemmen.
Så ingenting, lyset begynner å falme. Jeg våkner fra denne drømmen. Ikke fordi den var skremmende, men fordi jeg er forvirret. Hvem var denne stemmen, og hvorfor snakket den til meg? Hvor kom den fra? Jeg vet at det begynner å bli sent da det er skifte av vaktene. Jeg kan høre noen av dem komme nedover korridoren. Jeg håper for meg selv at de har glemt den halvnaken jenta i cellen. De har ikke glemt. Jeg hører nøklene klirre. Jeg vet hva som skal skje. De gruppevoldtok meg og slo meg veldig brutalt. Jeg besvimte av smerten og kjempet en nytteløs kamp. Jeg håper kongen finner en make i morgen og redder oss fra dette helvete.
Jeg prøver å bevege beina, men de rører seg ikke. Det betyr at de er brukket igjen. Roland kommer ikke til å bli fornøyd. Jeg kan ikke gå igjen. Han kommer til å bli enda mer rasende enn noen gang. Jeg prøver å skyve meg opp i en sittende stilling og skriker ut i smerte. Håndleddet mitt hadde også blitt brukket. Jeg innså ikke engang hva klokken var. Jeg kunne høre Roland komme nedover korridoren. Jeg prøver å gjøre meg så liten som mulig. Han kommer så inn i cellen. Han har det mest onde smilet i ansiktet. Det ville fått en voksen mann til å krympe seg.