4. Min lille psyko
Fox POV
Ophelia virket så samlet, til tross for at hun ikke hadde noe sminke på og klærne hennes ikke var formelle på noen måte. Hun var blendende, og det arret var så forlokkende. Jeg hadde lyst til å la tungen gli langs det. Jeg lurte på om huden hennes var like søt som munnen hennes var for alle de årene siden. Hun stoppet brått opp da hun så bilen vi skulle ta. "Er den din?" Jeg smilte.
Hun hadde alltid likt spenningen ved å kjøre fort. Den dagen jeg fikk min første bil, hadde hun insistert på at jeg skulle trykke gassen i bånn. Hennes delikate hånd gled over panseret, og jeg så hennes lyst til å kjøre i bilen. Jeg åpnet døren for henne og så på mens hun gled inn og beundret interiøret. Jeg skyndte meg rundt for å sette meg inn. Jeg lente meg over til henne og tok tak i setebeltet hennes. Knokene mine gled over brystvortene og kroppen hennes mens jeg festet beltet. Jeg la merke til hvordan pusten hennes hakket.
Jeg festet også mitt belte. "Så, du sa at ting har endret seg?" Der var hun, prøvde å late som om jeg ikke påvirket henne. "Ja, du vet den gamle vintagebutikken moren din tok deg til?" Hun nikket. "Vel, nå er det en donutsjappe. Og siden du har en slik søt tann, tenkte jeg at vi kunne starte der." Hun så litt trist ut, det var forventet. Det hadde vært stedet moren hennes ofte tok henne til for å finne små skatter. "Fox, det er på den andre siden av broen." Jeg smilte. "Jeg vet, så du bør holde deg fast." Jeg kunne se et svakt smil da jeg startet motoren, og den brølte til liv. Musikk dundret og jeg kjørte ut.
Jeg tråkket gassen i bånn, og vi fløy av gårde i en fart som ikke var i nærheten av trygg. Jeg så på henne, og ansiktet hennes var ren spenning. Hun elsket adrenalinkicket, blodet pumpet, vel vitende om at vi kunne krasje når som helst. Broen hadde tung trafikk, og da jeg begynte å svinge i en slik fart, hørte jeg henne faktisk fnise, som hun pleide å gjøre. Dette var Ophelia, i sin sanne form, hensynsløs og spennende. Vi svingte inn til den nyere bygningen. Jeg snudde meg for å se på henne, og så snart hun innså at hun hadde hatt det så gøy, ble ansiktet hennes til en grimase. "Fox, du vet bedre enn å kjøre sånn, du kunne ha drept oss." Ansiktet hennes var så alvorlig, hånden min kom igjen for å spore det fantastiske arret. "Du elsket det, nå hold kjeft og kom deg ut av bilen ellers lar jeg deg ikke kjøre når vi skal til neste sted."
Hun spratt ut av bilen, og jeg visste at hun smilte ved tanken på å få hendene på denne kraftige maskinen. Jeg åpnet inngangsdøren til donutsjappa for henne; ansiktet hennes hadde igjen fått tilbake sin ro. Ophelia prøvde sitt beste for ikke å føle seg som sitt gamle jeg, men jeg kjente henne bedre enn noen andre. Jeg tok tak i nakken hennes og ledet henne inn i donutsjappa. Hun så seg rundt. Jeg visste at Ophelia hadde en søt tann, helt siden hun var gammel nok til å spise fast føde. Jeg så hvordan tungen hennes sveipet over kanten av den arrete munnen hennes. Snart skulle jeg slikke de leppene.
"Hva vil du ha, min lille psyko?" Hun sendte meg mordblikk. Jeg visste at jeg var den siste personen som burde kalle Ophelia det. Det var kallenavnet mitt for henne siden hun var 5 år gammel. Bak masken av sinne visste jeg at hun nøt det. Hun kunne ha gjort så mye mer enn å jobbe i et laboratorium hvis hun ville, hun hadde kapasitet til å være like forstyrret som jeg var, kanskje enda grusommere. "Betaler du, Fox?" Ansiktet hennes skiftet til en uskyldig mine, det ansiktet hun ofte brukte da hun vokste opp for å få meg til å gjøre det hun ville, og som da ville jeg gjøre hennes vilje nå. Jeg nikket.
Hun så på den unge gutten bak disken. "Jeg vil ha en av alt." Han så på meg som om jeg skulle nekte henne. "Du hørte henne." "Ja, herr." Jeg kastet noen sedler på disken mens han la en av hver donut i flere bokser. Da han satte dem på disken, sa Ophelia til gutten. "Jeg vil også ha en varm mokka latte." Herregud, denne kvinnen. Gutten ropte bestillingen tilbake og Ophelia sto der som om hun ikke hadde bestilt en absurd mengde mat. "Jeg vil ha en svart kaffe." Gutten nikket.
Vi satte oss ved et av bordene mens hun åpnet den blå donutboksen og tok en av donutene i hånden, bet i den og satte den tilbake i boksen. Dette stedet hadde mange spesialdonuts som var unike, og vi hadde to dusin forskjellige donuts. Jeg så på mens hun nippet til drikken sin og begynte å ta en bit av hver og satte dem tilbake. Hun ga blaffen. "Så, fortell meg hvorfor du har, hva kalte du det, en Iguana?" Ophelia smilte.
Jeg visste at hun hadde en øgle, mine folk rapporterte at hun hadde fått en for fire år siden, men ingen fortalte meg at den var blitt så stor nå. "Simon heter han, og han er perfekt. Den mest perfekte hannen på planeten." Jeg hevet øyenbrynene. Jeg hadde ingen anelse om at hun var så knyttet til en gigantisk øgle. "Så, hva spiser Simon, rotter som en slange?" Ansiktet hennes fortrakk seg i avsky. "Faen nei, han spiser salater. Han er en godgutt."
"Han holdt på å brekke ankelen min; det er bra jeg hadde på meg støvler." Hun holdt på å kveles av latter. "Vel, det er din egen feil. Hann-iguaner er territoriale, og du var i hans område, og han kjenner deg ikke. Men, til kommentaren din, ja, et piskeslag fra en iguana kan brekke bein." Jeg nikket; jeg trodde på det. "Så, fortell meg hvorfor du fikk Simon?" Hun sakket farten på tyggingen. Jeg kunne se at hun vurderte om hun skulle fortelle meg det. "Kom igjen Ophelia, vi er venner." Vi var mer enn det, men et lite dytt som dette ville fungere. Hun ønsket å betro seg til noen, og jeg hadde vært den for henne lenge.
"Greit, jeg fikk Simon så jeg ikke skulle være så ensom og så jeg kunne komme hjem til noen. Jeg har ikke hatt særlig hell med menn, ok." Hun så bort, tydelig misfornøyd med at hun hadde innrømmet det til meg. Jeg holdt knokene mine opp mot henne. Hun leste dem høyt "Fuck Luck" Hun så tilbake på ansiktet mitt. Jeg var grunnen til at hun aldri hadde hatt en kjæreste som varte, Ophelia var min, så enhver mann som kom for nær ville enten bli dyttet bort av mine menn eller jeg ville komme og drepe dem. Men Ophelia visste ikke.
"Du pleide alltid å si det" Hun så på meg, og jeg kunne se hennes indre kamp med hvordan hun følte overfor meg. Jeg hadde sagt det så ofte mens vi vokste opp, hun ville si at hun var heldig eller uheldig, og mitt svar var alltid "Fuck Luck" Jeg trodde ikke på det. Hun spiste opp donutsene sine. "Klar til å dra til neste sted?" Ansiktet hennes lyste opp. Jeg hadde fortalt henne at hun kunne kjøre, og jeg visste at hun gledet seg til det.
Hun gikk for å hente eskene. Jeg la hånden min på hennes "La dem være." Hun gjorde som jeg sa, og i det øyeblikket vi kom ut av butikken, ga jeg henne nøklene. Hun ventet ikke på at jeg skulle sette meg på førersiden. Justerte setet sitt, jeg trakk frem mine Marlboro Blacks. "Jeg visste at du fortsatt røykte." Jeg smilte mens jeg tente sigaretten mellom tennene. "Hvor skal vi?" spurte hun meg. "Du vet det stedet fedrene våre gikk og kjøpte dresser den gangen vi var med dem." Hun nikket. "Dra dit." Hun startet bilen, og musikken begynte å dundre igjen da bilen svingte ut på den travle gaten.
Ophelia kjørte som en racerbilfører. Skiftet gir og vevde gjennom trafikken som om hun var født til det. Jeg la merke til de blå lysene før sirenene begynte å ule. Ansiktet hennes ble alvorlig, og hun så på meg, akkurat som hun pleide. Hun ville at jeg skulle fortelle henne hva hun skulle gjøre. Mens jeg tok et drag av sigaretten min sa jeg, "Rist dem av." Hun ga meg et lite nikk og skiftet gir, kjørte raskere. Hun svingte ned gate etter gate. Hun var en jævla FBI-agent, og hun løp fra loven uten anger, dette var min kvinne.
Dette var den fryktløse jenta jeg vokste opp med. Vi mistet endelig politiet, og hun lo høyt. Det var ikke en stille fnising, det var en full kroppslatter. Jeg kastet sigarettstumpen ut av vinduet mens hun fortsatte mot vårt mål. "Hvor er parkeringen?" spurte hun. Jeg pekte, det er en garasje der fremme. Hun kjørte inn og parkerte. Vi beveget oss mot stedet. Hun så på meg. "Hva er dette stedet, heter det virkelig søppelkassen?" Jeg smilte. "De har rom som er perfekt satt opp, og du betaler for å ødelegge dem. Knuse ting, den slags." Ansiktet hennes fortrakk seg. "Jeg har aldri hørt om et slikt sted." Jeg åpnet døren, og hun gikk inn.
Vi betalte, og hun kom inn i et av rommene. Jeg lente meg mot en vegg. "Kjør på, min lille psyko." Det var noen balltrær å bruke, og hun gikk og tok ett og begynte. Jeg så på mens hun ødela alt, det var ingenting som kunne reddes. Men hun så ikke ferdig ut. Jeg visste at hun hadde oppdemmet energi. Å leve sitt liv de siste syv årene var hennes måte å skjule hvem hun var. Jeg skulle bringe henne tilbake til seg selv, og dette var et skritt i riktig retning. "Vil du ha et annet rom?" Hun nikket ivrig, så jeg gikk og betalte for et nytt rom.
Jeg så på mens hun gikk fra rom til rom og ødela dem. Vi tilbrakte timer der. Da vi forlot stedet, måtte de stenge, hun hadde ødelagt hvert eneste rom de hadde. De ville trenge å sette dem opp på nytt for andre. Hun virket mer avslappet nå. "Du trenger lunsj, jeg tror du har jobbet opp en appetitt i Søppelkassen." Hun fnyste og lot meg ta henne med til lunsj.