3. Lørdagsmorgen
Ophelia POV
Fox Valentine var så irriterende. Han fortsatte å nevne faren min, som om jeg trengte en påminnelse om ham. Jeg så ham hver gang jeg så meg i speilet. Så begynte han å referere til barndommen vår. Fox hadde vært der for alle mine første opplevelser: min første drink, min første sigarett, første joint. Han lærte meg å bruke en kniv og en pistol. Han var mitt første kyss. Den dagen ville aldri bli glemt. Det var dagen faren min mistet det, og samme dag han døde. Fox var min første kjærlighet helt til den natten.
Bare det å være sammen med Fox igjen hadde brakt tilbake minner jeg hadde presset dypt ned. En kort tid med ham, og jeg var tilbake til å være den frekke ungen jeg var, til tross for at foreldrene mine prøvde å få meg til å oppføre meg som en dame. Men det var Fox, han brakte det alltid frem, selv da vi var små barn. Jeg skulle aldri ha gått med på denne oppgaven, men jeg ble presset til å ta den.
Byrået hadde ingen anelse om hva som foregikk mellom Fox og meg mens vi vokste opp. Hvor nære vi egentlig var. Ta deg sammen, sa jeg til meg selv. Fox var et monster, den verste typen. Han var brutal, jeg hadde sett det med egne øyne. Grusomheten og hvordan han hadde nytt det. Selv om jeg ikke likte faren min mot slutten av livet hans, hadde han fortsatt vært min pappa. Inntil moren min døde. Da forandret alt seg. Jeg var ikke lenger hans prinsesse som Fox hadde sagt jeg var. Fox hadde fortalt sannheten, og jeg hatet det.
Jeg kom meg hjem uten problemer; Simon sov i den store papasan-stolen min. Jeg smilte til min gigantiske øgle. Han var søt, i det minste for meg. Jeg likte å referere til ham som kjæresten min, siden han var den eneste hannen som ble værende. Jeg hadde fått ham som en liten unge, og fordi jeg var ensom, trodde jeg at et kjæledyr ville hjelpe, og det gjorde det. Det var hyggelig å komme hjem til noen. Øynene hans forble lukket, men jeg klødde ham på det oransje hodet. Ga ham litt kjærlighet. "I det minste har jeg deg," sa jeg til Simon. Jeg rev av meg den latterlige kjolen og tok på meg en stor nerdete t-skjorte.
Den var godt brukt og komfortabel, og jeg elsket den. Jeg ville sove bort den forferdelige natten. Jeg måtte ringe direktøren i morgen og fortelle ham hvordan det gikk med Fox. Han ville være fornøyd med at jeg hadde fanget hans oppmerksomhet. Å sovne var vanskelig. Tankene mine gikk stadig tilbake til Fox. Når jeg så ham, reagerte kroppen min av seg selv. Jeg følte ham overalt. Hvorfor måtte han se så bra ut? Det mørke håret hans var glatt tilbake. Musklene og tatoveringene jeg hadde sett på hendene hans og som tittet frem gjennom skjorten hans. Jeg lurte på om han var helt dekket av dem. Så var det røffheten av hendene og fingrene hans. Når han strøk over arret mitt.
Hendene hans som holdt rundt halsen min. Beina mine klemte seg sammen, en lengsel bygget seg opp der. Lukten hans var berusende, en blanding av nikotin og parfyme. Jeg var så over hodet forelsket, alt ved Fox trakk meg til ham. Stopp, sa jeg til meg selv. Du er en forbanna FBI-agent, og Fox er en kjeltring. Det var jobben min å ta ham ned. Ja, jeg måtte bare fortsette å si det til meg selv. Jeg måtte tenke på de brutale mordene jeg hadde sett som han hadde vært ansvarlig for. Jeg måtte fokusere på kriminaliteten han hadde begått alle disse årene.
Jeg fant endelig søvnen bare for å våkne av at telefonen ringte. Jeg rullet over og grep den fra laderen. "Hvordan gikk det i går kveld, agent Blake?" "Fint, Fox Valentine fant meg og sa at han skal vise meg rundt i byen. Tilsynelatende har den forandret seg siden jeg var her sist." Jeg visste at jeg kunne ha hørtes mer profesjonell ut, men jeg brydde meg ikke. Det var tidlig om morgenen, og jeg hadde ikke engang fått kaffen min. "Når skal du se ham igjen?" Jeg sukket og satte meg opp i sengen. "Jeg vet ikke, men han vil finne meg når han vil se meg." Det var en stillhet, og så sa direktøren min: "Vi gir deg mye frihet med denne saken, agent Blake, ikke skuff oss. Vi trenger deg." Hans oppmuntring var hul. "Hva sa han i går kveld, noe viktig?" Jeg ristet på hodet. "Agent Blake, jeg venter på et svar." "Ingenting viktig."
"Greit, jeg forventer en oppdatering etter at du ser ham igjen." Jeg sukket. "Jeg skal la deg vite når jeg ser ham." Jeg gikk med på det, rullet med øynene. "Bra, ha en god helg, agent." Han la på. Ridiculous, han ringte meg. Jeg ville ha gjort det når jeg våknet. Han trengte ikke å dra meg ut av søvnen på en lørdag morgen. Var dette slik det var for alle undercover-agenter? Jeg dro meg ut av sengen. Jeg trengte kaffe og å lage salat til Simon.
Jeg kom inn i stuen for å se Simon ligge og slappe av på sin store liggeplass. Jeg hadde alt klart for ham. Jeg gikk bort til ham, og han løftet hodet og kroppen slik at jeg kunne stryke ham. "God morgen, kjære." sa jeg til ham. Jeg gikk for å hente kaffen min og lage maten hans. Simon var allerede i kjøkkenet før jeg visste ordet av det. Han var alltid utålmodig etter frokosten sin. Jeg lot ham fritt vandre rundt i leiligheten. Han var stueren. Som en katt hadde han en kasse han gikk på toalettet i. Lysene hans for å sole seg var på en timer, og alt i alt var han fornøyd med meg. Når folk kom på besøk og han ikke likte dem, holdt han seg stort sett unna. Av og til prøvde han å angripe dem, men som regel ignorerte han dem.
Jeg ble ferdig på kjøkkenet og hentet boken jeg holdt på å lese. Jeg krøp opp i sofaen og satte kaffen på bordet foran meg. Jeg brydde meg ikke om at jeg ikke hadde gjort meg klar for dagen. Jeg var dypt inne i boken da døren åpnet seg. Hvem i helvete brøt seg inn. Jeg spratt opp fra sofaen akkurat da Fox kom inn. "Hva gjør du med å gå inn i leiligheten min, du skal banke på!" ropte jeg til ham. Inngangsdøren åpnet seg rett inn i stuen, så det hadde ikke vært noen advarsel. Øynene hans gled over kroppen min. Jeg husket at jeg fortsatt var i den store skjorten med bare truse under.
Akkurat da kom Simon gående inn i stuen. Fox så sjokkert ut da han så på Simon. "Hva i helvete gjør du med en dinosaur i leiligheten din?" Jeg sendte ham et skarpt blikk. "Han er ikke en dinosaur; Simon er en iguan." Han så på Simon som hadde blåst seg opp, ikke likte Fox, og jeg smilte. "Han liker deg ikke." bemerket jeg. Fox fnyste og gikk rundt ham. Simon beveget seg raskt og slo ham på ankelen med halen sin. "Faen." sa Fox. "Bra jobba, Simon." Fox sendte meg et sint blikk. "Det er fortjent for innbrudd." Fox brydde seg ikke og gikk inn som om han eide stedet.
Kroppen min føltes sensitiv med ham i hjemmet mitt. Øynene mine gled over hans veltrente kropp. Til tross for den enkle moteriktige jakken, kunne jeg se musklene hans. Den mørkerøde bomullsskjorten var under. Og de mørke jeansene viste at bena hans var kraftige. Støvlene var stukket under jeansene. Han så ut som en modell, men igjen, selv som barn var han attraktiv, men nå var han rett og slett berusende.
Fox' øyne gled over leiligheten i stedet for å se på meg. "Hvorfor har du en lilla sofa?" Jeg snudde meg og så på den viktorianske sofaen min. "Fordi den er kul." Igjen fnyste Fox, og jeg sendte ham et skarpt blikk. Men kroppen min lengtet etter ham igjen, som i går kveld. Tenk Ophelia, tenkte jeg til meg selv, jeg fortsatte å si internt mord, sadistisk, dårlig for deg, bare en jobb. Fox' øyne skannet meg igjen. "Hva vil du?" spurte jeg, prøvde å holde meg rolig. "Jeg sa at jeg skulle ta deg rundt i byen." Han oppførte seg som om han ikke hadde vært en drittsekk mot meg kvelden før. Jeg ville ikke være rundt ham, det var for forvirrende, men det var jobben min å gjøre nettopp det.
"Greit, men jeg må kle meg." Han smilte. "Jeg ville ikke ha noe imot om du ble i det. Jeg må si, Ophelia, du ser helt fantastisk ut slik." Jeg følte hele kroppen min bli rød. Begjær strømmet fra munnen hans mens øynene hans fokuserte på bena mine. Jeg himlet med øynene og gikk for å ta på meg klær. "Vær snill mot Simon." ropte jeg mens jeg gikk til rommet mitt. Det var høst i byen, og i går kveld frøs jeg da jeg kom hjem i den lille kjolen og hælene. Jeg tok på meg høytaljede, revne jeans. En bh og en beige topp. Deretter la jeg til en flanellskjorte og satte opp det skitne blonde håret mitt. Skoene mine var ved døren. Jeg gikk ut i stuen og så at Fox hadde gjort seg hjemme.
Øynene hans fant meg umiddelbart. "Jeg foretrakk det uten bukser." Han snakket som om han hadde en slags autoritet over meg. Jeg svarte ved å gå til skapet ved døren og ta på meg skoene og grabbe vesken min og kaste telefonen i den. Fox reiste seg fra sofaen min og kom for å stå rett foran meg. "Skal vi gå da?" Jeg nikket, ikke visste hva annet jeg skulle si. Han var grunnen til at jeg var her i utgangspunktet. Han måtte være min prioritet, jo før jeg fikk noe belastende, jo før kunne jeg komme tilbake til å leve livet mitt i nåtiden og ikke fortiden.