Kapittel 4 Søster Natalie
Jeg satt i irritert, forbløffet stillhet. Mitt eneste minne fra den ville natten i Las Vegas. Hvorfor gjemte jeg det ikke bedre fra henne?
"Hellooo? Jorda til Hazel?" Natalie prikket meg på armen.
"Det er... det er bare en leke," sa jeg, og prøvde å få henne til å legge det tilbake i hanskerommet og droppe hele emnet.
Øynene hennes ble store, et blikk av åpenbaring krysset ansiktet hennes. "Å herregud. Kjøpte du en ring til deg selv fordi du ikke fikk den du ville ha fra mannen din? Hazel, dette er et nytt lavmål, selv for deg. Denne triste desperasjonen er akkurat hvorfor du er i den posisjonen du er i."
Jeg stirret hardt på veien foran meg, stille rasende. Hun satte ringen på sin egen venstre ringfinger og holdt den ut foran seg, beundret den.
"Den er vakker, selv om det var et patetisk kjøp fra din side. Jeg tror jeg skal beholde den, bruke den til noen av de promoteringene jeg har kommende."
Det visste jeg. Jeg ristet på hodet. Ingen vits i å prøve å be henne om å la den ligge. Satan selv har mer empati enn min søster.
"Å, jeg må fortelle Rachel om dette, hun kommer til å dø," hun tok frem telefonen og ringte sin beste venn, den samme som fikk være vitne til den fatale Las Vegas-frieriet. "Rachel, du kommer ikke til å tro det patetiske Hazel har gjort nå."
Jeg prøvde å stenge henne ute mens hun nådeløst gjorde narr av meg for å ha kjøpt en lekering. Jeg ville fortelle henne at jeg ikke kjøpte den, men uten å vite den faktiske opprinnelseshistorien ville det bare få meg til å høres ut som jeg løy. Varme tårer fylte øyekroken.
"Å herregud, nå gråter hun!" Natalie lo mens hun oppdaterte venninnen sin.
Jeg kjørte inn i foreldrenes nabolag og parkerte nederst i oppkjørselen. Jeg gikk ordløst ut, tok ut bagasjen hennes fra bagasjerommet og satte den på bakken. Natalie hadde også gått ut av bilen, men som vanlig snakket hun bare i telefonen mens jeg gjorde alt arbeidet.
"Jeg vet," sa hun inn i telefonen. "Hun er så trist." Hun så rett på meg.
Jeg så opp på huset. Jeg orket ikke tanken på å gå inn. Å dra den tunge bagasjen opp oppkjørselen og inn på rommet hennes, deretter sette seg ned til en middag hvor det sikkert ville bli mer hån når foreldrene mine hørte om den falske ringen Natalie hadde funnet.
"Vel?" Natalie trakk telefonen bort fra øret lenge nok til å skjenne på meg. "Skal du ta den opp eller bare stå der med det tomme dumme blikket?"
Jeg bestemte meg der og da. Ingen måte jeg kunne gå inn i det huset akkurat nå.
"Jeg må tilbake på jobb. Jeg har noen ting jeg må få gjort," sa jeg, og forlot henne og bagasjen der de sto og satte meg tilbake i bilen.
Mens jeg kjørte bort, så jeg på henne i bakspeilet. Jeg smilte.
Hvem har det tomme dumme blikket nå?
Mitt første stopp på jobben var pantryet. Jeg trengte å få tak i magasinene alle hadde tidligere som inneholdt intervjuer og artikler om Logan, men viktigst av alt, jeg trengte sjokolade som drivstoff for natten som lå foran meg.
Jeg hadde bestemt meg på kjøreturen inn at jeg skulle kaste meg inn i arbeidet for å holde meg så langt unna familien som mulig. Kanskje hvis jeg nailer disse vurderingene og får den nye stillingen, ville jeg få en større lønnsslipp og endelig kunne flytte ut på egen hånd igjen.
Og i kveld betydde det å planlegge den perfekte daten for Logan og hans kone.
Flere timer senere våknet jeg med et rykk.
Ansiktet mitt satt fast til magasinet som lå åpent på skrivebordet. Jeg satte meg opp og groggy rev magasinet av kinnet. Videospilleren på datamaskinen min gikk fortsatt, spilte den veldig lange talen jeg hadde funnet som Logan ga på et seminar året før. Det måtte ha vært det som slo meg ut.
Jeg følte meg veldig uforberedt for neste dag, til tross for timene med research jeg hadde lagt ned. Det var ikke mangel på materiale om ham - tvert imot. Det var tonnevis å lære om mannen på nettet, mellom alle intervjuene, artiklene og sladderspaltene om ham, og i de mange magasinene kvinnene på kontoret hadde kjøpt. Men ingenting som ga meg noen klar idé om hva slags date han ville nyte å ta med kona på. Han virket som en arbeidsnarkoman alfa-hann med veldig lite følelser eller personlighet i den varme, varme kroppen sin.
Han virket også som en skikkelig kvinnebedårer, med en annen kvinne (eller kvinner...) tett inntil ham på hvert bilde jeg fant. Jeg hatet å være enig med Elena, men hun hadde rett. Det var vanskelig å tro at han var en gift mann.
Jeg gjespet da jeg gikk inn i møterommet neste dag. De andre kandidatene var allerede der, til min overraskelse. Jeg var selv 30 minutter tidlig, hvor lenge hadde alle andre vært her?
"God morgen," sa jeg da jeg satte meg ned ved bordet sammen med dem. De hilste alle tilbake.
"Har alle kommet opp med en dateidé?" spurte Ethan gruppen.
"Eh, ja, jeg har noen ideer," sa jeg, la vesken på bordet foran meg og satte notatboken og pennen ved siden av.
"Bare noen enkle, vanlige date-ting," sa min kollega Joan.
Gary nikket enig. "Ja, samme her. Jeg har bare noen få grunnleggende ideer jeg skal foreslå for ham."
Ethan ble litt grønn i ansiktet. Jeg hadde aldri sett ham se så nervøs ut.
"Jeg skal hente noe fra spiskammeret," sa jeg og reiste meg. "Noen som vil ha noe?"
Alle ristet på hodet, og jeg gikk til spiskammeret. Bare minutter etter at jeg hadde gått inn og begynt å lage meg en kopp kaffe, kom Ethan inn andpusten, som om han hadde løpt for å ta meg igjen.
"Ethan, er du ok?"
"Jeg trenger din hjelp. Jeg er ikke noe god med dating, jeg har null ideer for Logan. Har du noen tips til meg?"
Ethan var vanligvis en ganske selvsikker person, det var vanskelig å se ham se så ynkelig og desperat ut. Jeg følte med ham.
"Vel. Jeg føler at Logan ville foretrekke en privat setting i et koselig miljø. Kanskje et kunstgalleri eller et museum ville passe ham godt," sa jeg og ga det beste rådet jeg kunne fra timene med ubrukelig materiale jeg hadde studert.
"Åh, det er flott. Takk, Hazel! Du er en livredder," sa han og ga meg en klem før han gikk.
Senere den dagen samlet Logan sine fire kandidater i møterommet for å høre våre date-ideer.
Jeg hadde gått inn i rommet og følte meg ok med ideen min, helt til jeg så at alle tre konkurrentene mine hadde forberedt formelle presentasjoner. Hjertet mitt hoppet over et slag. Den morgenen fikk de det til å høres ut som om de bare hadde noen ideer som surret rundt i hodene sine som de skulle foreslå, ikke hele presentasjoner.
Jeg satte meg ned og lukket øynene. Å herregud, jeg har allerede ødelagt det.
Ethan reiste seg først for å presentere sin date-idé. "Logan, som en mann som er veldig mye i offentligheten, følte jeg at du ville foretrekke en mer privat setting for dine dater."
Jeg satte meg oppreist i stolen. Sa han akkurat det jeg trodde han sa?
"Min plan for din kveld," fortsatte Ethan, "er en date på det lokale kunstmuseet, etter stengetid, slik at du kan nyte utstillingene i en intim setting med din vakre kone."
Jeg sendte Ethan mordblikk. Tipsene mine var ment å inspirere ham, ikke å bli stjålet helt av ham. Vreden min ble til panikk da jeg innså at jeg måtte endre min presentasjon. Jeg ville ikke at Logan skulle tro at jeg hadde tatt Ethans idé.
Men hvordan skulle jeg komme opp med en helt ny date-idé på mindre enn ti minutter når den første tok meg hele natten?