Kapittel 1 Mystery Ring
Det skulle være en romantisk kveld, kvelden kjæresten min endelig skulle fri.
Mens jeg stod under fyrverkeriet, klemt mellom kjæresten min og søsteren min Natalie, ble jeg igjen irritert over at hun og bestevennen hennes hadde invitert seg selv med på vår romantiske tur til Oslo.
Jeg så for meg ringen jeg hadde funnet ved en tilfeldighet i kjæresten min sin ryggsekk uken før. Hånden hans fiklet med noe. Er det en ringeske, eller er du bare glad for å se meg?
Da den store finalen av fyrverkeriet begynte, snudde han seg mot meg. "Hazel?"
"Ja?"
"Vil du...," han nølte og så bak meg. "Eh, vil du unnskylde meg?"
Han presset seg forbi meg til hvor Natalie stod. Han gikk ned på ett kne. "Natalie, jeg vet dette er sprøtt, men...vil du gifte deg med meg?"
"Herregud," sa Natalie og jeg samtidig.
Natalie brast i gråt. "Ja!"
Hjernen min slet med å forstå hva øynene mine så: kjæresten min som satte det som skulle vært min ring på fingeren til søsteren min, søsteren min som gråt av glede og dro ham inn for et kyss, hendene mine som dyttet kjæresten min med all den styrken jeg kunne samle.
"Hva i helvete?" ropte jeg og så frem og tilbake mellom ham og Natalie.
"Hazel, jeg er lei meg, jeg bare..." begynte han.
"Å ja? Du er lei deg? Dra til helvete." Jeg viste dem begge fingeren og snudde meg, varme tårer rant nedover ansiktet mitt. Jeg løp så fort jeg kunne gjennom folkemengden. Jeg ville komme så langt unna dem som mulig.
"Hazel, vent!" ropte kjæresten min etter meg, men det var for sent.
Jeg var allerede borte.
De sier at bakrus ikke varer evig, men fylleminner gjør det.
Jeg slet med å tro det da jeg våknet neste morgen, desorientert, hodet banket. Jeg lukket øynene mot sollyset som sildret gjennom gardinene, strakte meg over og famlet rundt nattbordet, håpet til Gud at jeg hadde lagt igjen aspirin der.
Jeg stønnet og dro dyna over hodet. Plutselig hørte jeg dusjen starte på badet.
"Elskling?" ropte jeg. "Har du sett aspirinen min?" Jeg dro teppet ned og gned meg i øynene.
Dette er ikke hotellrommet mitt. Erkjennelsen rystet meg. Og det er ikke klærne til kjæresten min som ligger blandet med mine på gulvet.
"Å, Gud." Hadde jeg hatt et engangsligg med noen?
Jeg listet meg forbi baderomsdøren, grep vesken min og snek meg ut i gangen. Jeg visste ikke hvordan jeg hadde kommet dit, innså jeg... Jeg måtte ringe en taxi.
Telefonen min vibrerte fra innsiden av vesken. Jeg tok den ut. Det måtte ha vært 50 varsler der. Tekstmeldinger fra familien min, ubesvarte anrop fra de samme, talepost. Jeg hadde ikke fått i meg nok koffein til å håndtere noe av det. Jeg begynte å legge telefonen tilbake i vesken da den begynte å ringe. "Mamma" lyste opp på skjermen. Etter et øyeblikks nøling trykket jeg på svar-knappen.
"Hallo?"
"Hazel, hvor har du vært? Vi har vært bekymret for deg."
Selvfølgelig hadde de det. "Jeg har det bra, mamma."
"Søsteren din er veldig opprørt," fortsatte hun.
Jeg stivnet. "Hun er opprørt?"
"Du gratulerte henne ikke med forlovelsen. Du bare gikk fra henne og forloveden hennes etter frieriet."
"Unnskyld meg om jeg ikke er begeistret for at søsteren min gifter seg med kjæresten min," snappet jeg.
"Ikke ta den tonen med meg. Det er ikke hennes feil at du ikke kan holde på mennene dine," snappet mamma tilbake.
Jeg var rasende. "Greit, mamma, hyggelig å snakke med deg." Jeg la på før hun rakk å svare. Foreldrene mine favoriserte alltid søsteren min. Det spilte ingen rolle at hun stjal kjæresten min fra meg. På en eller annen måte var det alltid min feil.
Jeg stappet telefonen ned i vesken, og det var da jeg endelig la merke til det: en gigantisk ring på venstre hånd. Den var utrolig stor og skinnende. Jeg tenkte at det måtte være en lekering.
Men hvor kom den fra?
To dager senere gikk jeg på jobb ti på åtte. Jeg holdt hodet nede og gikk rett til pulten min, unngikk alle jeg passerte. Jeg var ikke klar til å svare på spørsmål om ferien min.
Da jeg kom til pulten min, trykket jeg på strømknappen på datamaskinen. Bestevenninnen min, Maria, fikk øye på meg fra andre siden av rommet og løp nesten bort til meg. Jeg sukket.
Jeg åpnet e-posten på skrivebordet. 102 uleste meldinger. Det var prisen for å ta en uke fri fra jobben.
"Det kommer til å ta meg en uke bare å komme ajour med alle disse e-postene," sukket jeg.
"Jeg antar at jeg også burde gjøre noe faktisk arbeid." Hun ga meg en klem. "Jeg elsker deg, vi snakkes mer senere, ok?"
Jeg nikket, og hun gikk tilbake til pulten sin. Øynene mine skannet de nyeste e-postene først. Jeg så ut til å ikke ha gått glipp av noe for viktig, bare noen notater om parkering og møteinnkallinger og... vent, hva er dette?
Blikket mitt stoppet på en emnelinje som leste "OVERFØRINGSVARSEL." Jeg klikket på den. Jeg skummet gjennom hele e-posten raskt - altfor raskt - og måtte lese den to ganger til før jeg forsto. Hjertet sank. Vår administrerende direktør ble overført til en annen avdeling, og jeg var hans assistent.
Tårer fylte øynene mine. Først kjæresten min, og nå dette? Hele livet mitt var her. Vennene mine, karrieren min, favorittfrisøren min, alt. Jeg ville ikke dra. Jeg ville ikke miste kjæresten min til søsteren min. Brydde ingen seg om hva jeg ønsket?
Ut av øyekroken så jeg Elena gå mot meg. Elena, som hadde kjempet for jobben min som assistent for administrerende direktør siden hun begynte her. Hun var nydelig og kunne få hva og hvem hun ville, men insisterte på å ta den ene gode tingen jeg hadde fra meg.
Brystene hennes nådde meg ti minutter før hun gjorde det.
"Hei, Hazel," smilte hun. Hennes vennlighet gjorde meg mistenksom.
"Elena," sa jeg.
"Jeg hørte at du snart skal forlate oss," sa hun med en trutmunn.
Spare meg. "Ja, jeg så nettopp e-posten," sa jeg.
"Det er synd. Vel, jeg antar at jeg blir den nye administrerende direktørens assistent. Jeg har hørt at han har mye bedre smak enn den forrige."
Kinnene mine brant.
Plutselig hørte jeg skritt bak meg. Elena og jeg snudde oss begge. Munnen min falt åpen. Mot oss kom kanskje den kjekkeste mannen jeg noen gang hadde sett. Han var høy og mørk og slank, og pinstripedressen hans satt tett på alle de riktige stedene.
"Unnskyld meg, alle sammen," sa han. Han hadde en kommanderende måte å være på. Alle vendte umiddelbart oppmerksomheten mot ham. "Mitt navn er Logan. Jeg er deres nye administrerende direktør. Vi skal ha et møte i konferanserommet om fem minutter. Alle."
Han snudde seg for å gå ut.
"Han trenger ikke å spørre meg to ganger," sa Elena, på vei mot konferanserommet.
Jeg sukket. Hva nå?
Noen minutter tidligere sto Logan på kontoret sitt og ventet på ankomsten av sine personlige assistenter. Endelig åpnet døren seg og to menn kom inn.
Han trakk et bilde ut av innerlommen på dressen sin. "Jeg trenger at dere hjelper meg med å spore opp denne kvinnen," sa Logan. "Hun er min nye kone."
Kvinnen på bildet har på seg en gigantisk ring.