Essayet
Elonas POV
Jeg var lettet da jeg kom hjem i går. Jeg kunne ikke tro at Mr. Crane hadde sagt alle de tingene. Mens jeg satt i klasserommet med Crislynn i raden ved siden av, dagdrømte hun mens hun ventet på at timen skulle begynne. Jeg kan ikke la være å tenke at hun later som om hun er glad fordi det essayet var noe nytt for henne å la noen andre se. Mr. Crane skjulte det godt også da han leste essayet hennes.
"God morgen, klasse, vennligst ro dere ned!" sa frøken Johnson. Hun var en vakker lærer, med lyst blondt hår og lyseblå øyne. Hun hadde en søt personlighet, men hun hadde også en streng side. Vi elsket henne. Noen ganger kan guttene være litt for mye, men frøken Johnson er alltid der for å holde dem i sjakk.
Når klassen hadde roet seg ned, satt vi ivrige og ventet på at dagen skulle begynne. Jeg var nervøs for essayet mitt fordi jeg skrev det ut av min forelskelse og ønske om noen som er forbudt. "Som dere alle vet, må essayet dere har skrevet leveres inn i dag. Hvis dere ikke har fullført essayet ennå, har dere god tid i timen. Dette essayet er en del av konkurransen, og det teller mot karakteren deres. Når dere vinner konkurransen, vil det bli publisert i et lokalt magasin i en spalte som er tilrettelagt for kreative skriveessays, og det vil også hjelpe dere med å komme inn på utvalgte høyskoler," kunngjorde hun.
Jeg trakk pusten dypt og håpet at essayet mitt ville være bra, men nå følte jeg at det ikke ville være det. "Nå er tiden inne for å jobbe med essayene deres, redigere og gjøre dem bedre," smilte hun og gikk bort til pulten sin. "Vennligst lever det til meg etter timen," ropte hun over skulderen før hun satte seg bak pulten.
Jeg grep ryggsekken min som lå på gulvet ved siden av pulten. Jeg tok ut alle bøkene mine og lette etter skriveboken min hvor essayet var skrevet. "Faen," mumlet jeg lavt. Jeg kunne ikke ha glemt det hjemme fordi jeg ikke tok noe ut av ryggsekken da jeg kom hjem i går, noe som betyr... det kan bare være hos Crislynn. Faen.
Jeg så på Crislynn som fulgte med på meg og mimet, "Hva er det?" Jeg bare ristet på hodet og snudde meg mot fronten igjen.
Når timen var over og jeg holdt meg opptatt med annen kreativ skriving, som sugde fordi jeg var bekymret for det essayet. Jeg var lettet. Jeg reiste meg og pakket alle bøkene mine som jeg hadde lagt igjen på pulten da jeg lette etter essayet. "Er alt i orden? Du virker panisk," spurte Crislynn da hun sto ved siden av meg mens jeg lukket ryggsekken.
Jeg snudde meg mot henne mens de andre elevene forlot klasserommet. "Jeg kan ha glemt essayet mitt hos deg, og jeg får panikk fordi det må leveres i dag," pustet jeg ut.
"Hvorfor snakker du ikke med frøken Johnson? Forhåpentligvis gir hun deg til i morgen," smilte hun unnskyldende. Jeg nikket.
"Jeg skal gjøre det, takk," smilte jeg, men innerst inne var jeg fortsatt bekymret.
"Jeg må til SNT. Jeg er så spent men nervøs, og dette er starten på karrieren min neste år," strålte hun spent. "Jeg kan ikke gå hjem med deg."
"Det går bra, jeg klarer meg," smilte jeg. "Lykke til, jeg gleder meg til å høre alt om det."
"Jeg ringer deg når jeg kommer hjem," smilte hun.
"Sikkert. La meg snakke med frøken Johnson, vi sees senere," sa jeg mens jeg beveget meg forbi henne. SNT er der Crislynn alltid har ønsket å jobbe med journalistikk. Det fulle navnet er Starlight News Tribune.
Jeg stoppet foran frøken Johnsons pult, og hun så opp på meg med et smil mens hun hadde bunken med essays i hånden. Men før jeg kunne si noe, leverte Crislynn inn essayet sitt og gikk deretter.
"Jeg glemte essayet mitt hjemme, og jeg lurte på om jeg kan levere det i morgen, vær så snill?" spurte jeg.
"Selvfølgelig kan du det. Essayene vil bli vurdert i morgen, så du har til i morgen å levere det," svarte hun.
Jeg pustet lettet ut. "Tusen takk, frøken Johnson, ha en fin dag," smilte jeg.
Hun returnerte smilet, "Du også, Elona," jeg var så lettet over at jeg hadde tid, men nå er det eneste problemet at Crislynn ikke er hjemme for at jeg kan hente det.
Da jeg endelig kom hjem, søkte jeg gjennom soverommet mitt en siste gang i tilfelle det var i huset mitt. Jeg lette gjennom hele stedet. Jeg hørte ytterdøren åpne seg, "Hei, vennen. Hvordan har dagen din vært?" spurte pappa mens jeg lette i stua. Jeg knelte på gulvet og reiste meg da faren min nærmet seg meg. Han hadde på seg den svarte dressen sin med en hvit skjorte; det svarte slipset var løsnet øverst. En lys brun krøll hang over pannen hans. Han hadde laptop-vesken i hånden.
Han ga meg et kyss på pannen og gikk mot kjøkkenet. "Det var greit," svarte jeg, mens jeg fortsatte å lete rundt i stua.
"Hva leter du etter?" spurte han.
"Essayet mitt, men jeg tror jeg har glemt boka hos Crislynn. Jeg skal ringe henne," sa jeg.
"Jeg må sende noen e-poster, så kan vi bestille takeaway," sa han mens han smilte til meg fra kjøkkenet.
"Greit," svarte jeg med et smil og løp opp trappene til soverommet mitt. Jeg tok telefonen min og skrev en melding til Crislynn.
Meg: Kan jeg komme over?
Crane: Har du glemt noe?
Faen. Jeg sendte meldingen til Mr. Crane ved en feil. Jeg hadde lagret Mr. Crane som Crane i kontaktene mine. Selvfølgelig trykket jeg på feil kontakt siden Crislynn er under ham.
Meg: Ja. Beklager, Mr. Crane, men jeg trodde jeg hadde sendt meldingen til Crislynn.
Crane: Jeg har essayet ditt med meg. Hvis det er det du leter etter, vil jeg gjerne høre forklaringen din på hva du skrev.
Faen. Faen. Faen. Hjertet mitt holdt på å hoppe ut av brystet, dette kunne ikke skje. Jeg gikk fram og tilbake på soverommet mens jeg svarte.
Meg: Mitt kreative skriveessay? Det er til en konkurranse.
Crane: Delen hvor du skrev om meg som utforsker kroppen din, hvordan du ikke kan forestille deg meg med en annen kvinne i sengen.
Crane: Delen hvor du vil finne ut av det... Jeg forventet ikke det fra deg, Enola.
Faen! Tenk på noe, finn på noe, Enola.
Meg: Mr. Crane, jeg snakker ikke om deg, jeg snakker om noen andre.
Crane: Hvem er noen andre? Sist jeg sjekket, har jeg en bokstav C tatovert på armen min. Det var i essayet ditt.
Helvete! Jeg er ferdig.
Meg: Mr. Crane, jeg kan forklare... Det er ikke det du tror.
Crane: Å, det er akkurat det jeg tror det er. Jeg kommer over til deg så du kan forklare meg. Jeg skal vise deg hvordan jeg utforsker, for mine måter å utforske på er mer enn du kan forestille deg.
Meg: Mr. Crane, faren min er hjemme. Jeg mente det ikke seriøst!
Crane: Det stoppet deg ikke fra å skrive upassende ting om meg. Du vil vel ikke at Crislynn skal finne ut av det heller.
Meg: Faren min er hjemme. Jeg er lei meg.
Det kom ingen svar fra ham, og jeg gikk fram og tilbake mens jeg bet neglen av nervøsitet.
Telefonen min plinget og jeg åpnet chatten. Han hadde sendt meg en selfie av seg selv, han var så jævla kjekk. Jeg kunne se at han hadde på seg en dress. Det var som om han så rett inn i sjelen min gjennom selfien.
Crane: Tenk på det som kroppslig veiledning. Jeg går ut av huset nå.
Meg: Det er ikke nødvendig å komme over.
Crane: Du virker ikke så uskyldig og søt i essayet ditt sammenlignet med i virkeligheten.
Meg: Vær så snill, Mr. Crane.
Crane: Jeg elsker måten du ber meg på. Kanskje du trenger noe i den skitne lille munnen din.
Sa han virkelig det? Herregud!
Meg: Det er bare et essay. Faren min er hjemme, så jeg kan ikke la deg komme over.
Crane: Som jeg sa, tenk på det som veiledning. Jeg skal gi deg min kunnskap om hvordan jeg gjør ting. Forhåpentligvis vil det hjelpe deg å vinne konkurransen.
Jeg klemte telefonen mot brystet. Han vil være her når som helst fordi han bor nedover gaten.
Crane: Åpne døren. Jeg er utenfor.
Jeg sto frosset på stedet. Et sekund senere ringte telefonen min i hånden min, og bildet hans dukket opp. Jeg la telefonen på sengen som om den brant meg. Da ringingen stoppet, ringte dørklokken.
"Faen," mumlet jeg under pusten mens jeg skyndte meg ut av soverommet og gikk ned trappene. Faren min var allerede ved inngangsdøren.
Der sto Mr. Crane, han så over skulderen til faren min på meg og smilte.
"Her er hun," sa faren min og snudde seg mot meg da han hørte meg.
"Hei, Enola."