Kapittel 6
Elena
Jeg kjører inn i oppkjørselen etter jobb, og ser min lillebror leke på gresset med fotballen sin. Jeg skulle egentlig møte Alisha for trening, men vurderer nå å avlyse fordi jeg har følt meg fryktelig dårlig hele dagen.
Vanligvis drar vi ut av byen etter trening for å møte Jake, så jeg sukker, fordi jeg vil se ham. Jeg har ikke sett ham på en uke. Jeg har blitt slått ut av en voldsom mageinfeksjon som har fått meg til å løpe til toalettet de siste par dagene for å tømme magen.
Jeg klatrer ut av bilen, og Luke løper bort til meg og klemmer meg rundt midjen. Jeg rufser til håret hans, og han slipper taket, ser opp på meg.
"Kom og lek med meg, Elena," klager han, og drar meg mot gresset.
"Jeg må gjøre meg klar for å møte Alisha. Og jeg føler meg ikke så bra."
"Vær så snill, vær så snill, tjue minutter," ber han med en sur leppe, og jeg himler med øynene før jeg sukker.
"Greit. Tjue minutter, og det er alt," sier jeg, og kaster håndvesken min på trappen. Jeg sparker av meg hælene og er på vei etter ham da inngangsdøren plutselig åpner seg.
"Elena!" roper faren min, og jeg skvetter.
Jeg ser over skulderen på ham.
"Mitt kontor. Nå!" brøler han før han forsvinner inn i huset.
Jeg ser tilbake på Luke som holder fotballen sin. Han slipper den, og jeg ser skuffelsen i ansiktet hans.
"Beklager, lille venn. Jeg kommer straks tilbake," sier jeg, men det er tydelig at han ikke tror meg.
Vanligvis når pappa roper på meg, er jeg stuck ved hans side i flere timer. Jeg bøyer meg ned, tar hælene og håndvesken min før jeg går opp trappene til huset. Jeg går inn, lukker skjermdøren bak meg.
Jeg legger nøklene mine i skålen på gangen, håndvesken ved siden av, og setter skoene ved døren. Med et sukk går jeg mot baksiden av huset til kontoret hans, og lurer på hvor lenge dette vil ta fordi jeg har lovet å møte Alisha og Jake. Han er vår beste venn og menneske, en hyggelig forandring fra drittsekkene jeg må håndtere i flokken daglig.
Uheldigvis for meg er han også homofil, for pokker, den mannen er fin. Vi skal møte ham i butikken han eier like utenfor byen før vi drar på kino. Siden faren min erklærte at jeg aldri ville få lede flokken, har jeg unngått ham for alt annet enn middag.
Jeg skyver den tunge døren opp og finner faren min sittende ved sitt enorme eikebord. Han har stirret på døren før jeg engang gikk inn, med armene krysset over brystet.
Flott, hva har jeg gjort nå?
"Lukk døren," snerrer han, og jeg gjør det før jeg setter meg ved skrivebordet hans.
I det øyeblikket jeg setter meg, skyver han telefonen min over bordet til meg. Jeg griper den, lettelsen skyller over meg. Jeg har brukt hele morgenen på å lete etter den før jobb.
"Hvor fant du den?" spør jeg mens jeg låser opp skjermen.
"Det spiller ingen rolle. Det jeg vil vite er hvorfor Alpha Axton ringer deg," sier han, og blodet mitt fryser til is.
Jeg ser på ham, bare for å avverge blikket når han brøler til meg.
"Jeg hadde en interessant prat med ham. Han hevder at du er hans make. Er det sant?"
Jeg svelger før jeg åpner munnen, bare for å lukke den igjen når hans aura skyller over meg.
"Ljug ikke. Er han din make?" krever han, og jeg biter tennene sammen, og sender ham et iskaldt blikk.
"Ja, det er han."
Faren min slipper auraen sin og skal til å si noe, men jeg holder opp hånden.
"Han ringte sikkert fordi jeg avviste ham. Jeg tror ikke han var særlig fornøyd med det," sier jeg, og faren min puster ut.
"Takk og lov for at du har litt vett i skallen," sier han, ser lettet ut mens jeg bare stirrer på ham.
"Ok, vel, hvis du allerede har tatt hånd om det, trenger jeg ikke gjøre det," sier han.
Jeg nikker og reiser meg fra stolen når han snakker igjen, og får meg til å stanse.
"Hvor møtte du ham egentlig? Jeg har aldri tatt deg med på noen av hans arrangementer."
"Den kvelden vi hadde pakkemøte," svarer jeg, vel vitende om at jeg nå er avslørt.
"Han er grunnen til at du ikke dukket opp. Jeg trodde du var med Alisha?" snerrer han, og jeg rister på hodet.
"Nei, jeg var sint på deg, så jeg dro ut med Alisha og så ham på klubben vi gikk til."
Faren min knurrer, øynene hans gløder i en fluorescerende farge. Han presser leppene sammen og ser bort.
"Kvinner er ikke alfaer," sier han.
"Blodet mitt sier noe annet," svarer jeg før jeg stormer mot døren.
"Du forlater ikke pakkens territorium. Du er grounded til jeg sier noe annet. Jeg kan ikke tro at du ville gå glipp av et viktig møte for den drittsekken," sier han, og jeg stopper før jeg ler.
"Jeg er tjue år gammel. Du kan ikke grounding meg. Jeg er ikke et ulydig barn, far."
"Det gjorde jeg nettopp. Jeg vil ikke ha deg løpende rundt i byen som en hore, og få pakken vår til å se dårlig ut, spesielt ikke med en som ham," snerrer pappa.
Hørte han ikke et ord jeg sa? Jeg avviste ham, og ulven min har gitt meg den kalde skulderen i flere uker nå på grunn av det. Hun lar meg ikke engang skifte! Jeg avviste min make for ham, og han våger å kalle meg en hore!
"Wow, virkelig, pappa? En hore? Jeg har gjort alt du har bedt meg om. Alt!" skriker jeg rasende til ham.
"Se din tone med meg. Jeg vil ikke tolerere det," snerrer han.
"Og jeg vil ikke tolerere at du behandler meg som et jævla barn!"
"Du vet hvor døren er. Hvis du vil dra, dra. Men hvis du blir under mitt tak, vil det være på mine vilkår. Nå, kom deg ut av mitt syn," sneerer han.
Tårer presser på i øynene mine, og jeg stopper meg selv fra å gjøre ting verre ved å lukke munnen og gå ut.
Jeg vil ikke komme noen vei med denne mannen, og jeg er ferdig med å prøve, så jeg går ut og lukker døren bak meg.
Jeg kommer halvveis ned gangen før jeg begynner å løpe, og jeg løper mot badet, kjenner magen vri seg. Jeg faller på knærne og kaster opp. Kanskje det ikke blir så ille å være grounding, tross alt. Jeg drar meg opp og skyller munnen.
Jeg ser på mitt bleke speilbilde i speilet. Jeg ser elendig ut. Håret mitt ligger flatt på hodet, og jeg svetter. Med et stønn, drar jeg av meg klærne. Jeg må gjøre meg ren. Det siste jeg trenger er å gi pappa enda en grunn til å være sint på meg.