La henne være alene
[Denalis POV]
Hjertet mitt hamrer, og frykten siver gjennom meg mens min fremtidige ektemanns blikk er låst på meg som en hauk. Det er tydelig fra avskyen i ansiktet hans at han ikke er fornøyd med at jeg er den utvalgte, men hvorfor? Hva hadde jeg gjort galt for å få noen jeg ikke engang kjente til å hate meg så mye?
"Flytt deg." Han knurrer, og river meg ut av tankene mine mens alle øynene til de tilstedeværende hviler på meg. "Jeg har ikke hele dagen."
Fnising fyller området rundt, og får kinnene mine til å rødme og panikken til å bygge seg opp.
Dypt åndedrag, Denali. Jeg tenker inni meg, og prøver å forbli rolig. Jeg trengte ikke å ha en ny episode som tidligere.
Med hodet hevet høyt, ignorerer jeg fnisingen og hviskingen som driver mot meg, og når jeg når min nye ektemann, tar jeg plassen min overfor ham.
Uten å si noe, tvinger jeg meg selv til å møte hans mørke blikk mens han ser på meg med kjedsomhet. Hvis han bare ikke allerede hadde vist seg å være en drittsekk, ville jeg vært litt tiltrukket av ham; tross alt var han nydelig.
Med sin mørke hud og mørke øyne, med gullflekker spredt rundt dem, hadde han en guddommelig utstråling. Legg til hans over seks fot høye kropp og sterke bygning, som er merkbar under dressen han har på seg, og han er en toppklasse kjekkas som enhver kvinne ville ønske seg til tross for hans arrogante holdning.
"Kan vi få det overstått?" Han sukker, og river blikket fra mitt og fester det på presten. "Jeg har et fly å rekke."
"Et fly?" Gjentar jeg, sjokk skyller gjennom meg. "Du drar etter dette?"
"Hva?" Spør han, med et flir. "Forventet du at jeg skulle ta deg med på bryllupsreise eller noe? Beklager, men dette ekteskapet er ikke mer enn en kontrakt til fordel for begge våre flokker. Det er best at du husker det."
Øynene mine blir store, og jeg prøver å ignorere stikket som skyter gjennom meg fra ordene hans, men jeg sier ingenting. Jeg har ikke rett til å snakke. Han hadde rett. Dette var ikke mer enn et forretningsekteskap, og jeg må huske det.
"Ingenlunde." Sier jeg sakte, og holder stemmen rolig.
"Riktig." Han ler, og vender oppmerksomheten mot presten. "Vær så snill, begynn."
Nikkende, trekker den gamle mannen kledd i en enkel hvit kappe frem Gudinnens Bok og begynner å gå gjennom bevegelsene med å si den samme formaningen som blir sagt ved hver bryllupsseremoni. Når han er ferdig, trekker han frem en liten eske som inneholder to enkle gullringer, og før han rekker å si hva vi skal gjøre med dem, griper min nye ektemann dem og presser min smertefullt på fingeren min før han putter sin egen i lommen.
Et øyeblikk sier ikke presten noe mens han ser fra min fremtidige ektemann til meg og tilbake.
"Med utvekslingen av ringene, er alt som gjenstår å gjenta bryllupsløftene, og så..." Presten begynner, men stopper når min fremtidige ektemann holder opp en hånd.
"Jeg, Rosco Torres, tar deg, Denali, som min kone." Min fremtidige ektemann, eller rettere sagt, Rosco, kunngjør. "Er det godt nok?"
"Ja." Svarer presten før han vender blikket mot meg. "Og du?" Fortsetter han, og gir meg et blikk.
"Jeg, Denali Ozera, tar deg, Rosco, som min ektemann."
"Flott!" Rosco klapper i hendene, snur seg og begynner å gå. "Jeg har allerede signert min del av ekteskapsavtalen, så jeg overlater resten til min nye kone."
Stille ser jeg på mens Rosco beveger seg ned midtgangen mot kapellutgangen. Publikum ser underholdt på at jeg blir stående halvveis gjennom min egen bryllupsseremoni.
Etter den dagen kom ikke mannen min tilbake. Dager ble til uker, uker til måneder, og før jeg visste ordet av det, hadde det gått seks måneder. Seks lange måneder med ensomhet, ventende på dagen da mitt lidelse under en mann jeg ikke elsket skulle begynne. Det var et helvete å lure på nøyaktig når han ville komme tilbake, og da jeg endelig fikk beskjed om hans retur, ønsket jeg nesten at han ville bli borte for alltid.
Men det ville han ikke, og å holde avstand var ikke et alternativ. I stedet ble jeg tvunget til å kle meg i noe utfordrende undertøy mens jeg ventet i brudekammeret på at han endelig skulle komme og kreve meg.
"Du må være spent," mumler min personlige tjenestepike, Nadine, mens hun børster håret mitt slik at det faller rundt skuldrene og ryggen. "Du skal endelig fullbyrde ekteskapet ditt."
Spent. Det var absolutt ikke ordet jeg ville brukt. I stedet var redd, skrekkslagen og bekymret ordene jeg ville brukt for å beskrive hvordan jeg følte meg alene med Rosco etter hvor hard han var mot meg under bryllupet.
"Se," kurrer Nadine mens kroppen min skjelver. "Du er så spent at du knapt kan stå stille."
Fnissende griper hun håret mitt og skyver det over skuldrene slik at brystene mine blir fullt eksponert.
"Herren vil ikke kunne holde hendene unna deg når han ser deg." Hun stråler og trekker seg tilbake.
"Det er det jeg er redd for," mumler jeg.
"Hva sa du?"
"Ingenting," svarer jeg og tvinger fram et smil. "Takk for dette."
Nikkende gir Nadine meg et siste blikk før hun går ut av rommet, og jeg blir alene.
Sukkende lar jeg smilet som jeg fortsatt bærer, falle mens jeg snur meg for å ta inn området rundt meg. Alt er satt opp for hovedbegivenheten som skulle finne sted her inne, fra sengen, som er dekket med roseblader og blodrøde sengetøy for å skjule blodet jeg helt sikkert ville miste på grunn av min uskyld, til lysene som er tent for å gi rommet en annenverdenlig glød.
"Dette er det," hvisker jeg og kjenner kroppen min begynne å bli kald. "Dette er hvor den lille friheten jeg har blitt innvilget, ender."
Stående forbereder jeg meg på å bevege meg, men stopper når lyden av dørhåndtaket som dreier, når meg. Umiddelbart blir jeg på vakt, venter mens døren åpnes, og når Rosco dukker opp, føler jeg at blodet mitt fryser til is.
"Hva er det blikket for?" Han ler, går inn i rommet og kommer mot meg. "Har du ikke ventet på meg?"
Jeg åpner munnen, forbereder meg på å svare, men stopper når han smeller døren igjen og drar i slipset som fortsatt er stramt rundt halsen hans.
"Skal du bare stå der?" spør han og får hjertet mitt til å hoppe over et slag. "Kom og hjelp mannen din å kle av seg."