En brud
[Denalis synsvinkel]
Jeg venter mens mannen som står sammen med stemoren min, ser fra meg til faren min.
"Ettersom bruden er bestemt, vil jeg vente utenfor." Mannen som kom for å hente meg, annonserer dette før han går.
Først når han er ute av hørevidde, rekker faren min ut og griper meg smertefullt.
"Ikke våg å ødelegge dette for meg," freser han og begynner å dra meg opp trappen mot rommet mitt. "Det er mye som står på spill i denne forlovelsen."
Mye som står på spill. Så han brukte meg som en forretningsavtale for sin egen grådighet. Ærlig talt, jeg burde ikke være overrasket over noe av dette. Jeg visste ikke hvorfor jeg fortsatte å forvente noe fra noen som aldri ville forandre seg.
"Nå pakk sakene dine," annonserer han og dytter meg inn på rommet mitt. "Og ikke våg å prøve å rømme."
"Ikke som om jeg kunne," mumler jeg, noe som får faren min til å storme inn i rommet og slå meg.
"Pass på tonen din," knurrer han og kneler så blikket hans låser seg med mitt. "Mannen du skal gifte deg med er den fremtidige alfaen av Crystal Fang. Vet du hva som vil skje med deg hvis du prøver å rømme fra dette bryllupet?"
Skjelvende føler jeg blodet mitt fryse til is når jeg endelig får sjansen til å forstå hvem min fremtidige ektemann vil være.
Den fremtidige alfaen av Crystal Fang, Rosco Torres. Han var en nådeløs mann som ikke viste nåde til noen, ikke engang sin egen familie. Fra det jeg hadde hørt om ham, hvis noen trådte feil rundt ham, ville han drepe dem uten å blunke.
I tillegg til å være nådeløs, var han også en mektig alfa, den mest mektige som har eksistert på hundrevis av år. Folk sier at det er grunnen til at han er så farlig, fordi han alltid jobber for å holde sin sanne kraft i sjakk. Det ville bare ta én glipp for den å slippe løs, og alle innen rekkevidde ville bli brutalt slaktet.
Ikke rart faren min ikke ville at Anastasia skulle gifte seg med ham, selv om han var den perfekte ektemannsmateriale. Han gjorde det klart at hun var den eneste datteren han virkelig brydde seg om.
"Ikke bare sitt der," snerrer faren min nå og drar meg ut av tankene og tilbake til nåtiden. "Kom deg opp og begynn å pakke."
Nikkende reiser jeg meg sakte mens jeg prøver å ignorere latteren som kommer fra Anastasias rom. Jeg var sikker på at hun var i et eksepsjonelt humør nå som jeg i hovedsak ble sendt til min død.
"Nå!" knurrer faren min når jeg ikke beveger meg. "Ikke fortell meg at du faktisk kommer til å være trassig etter at vi har kommet så langt."
Være trassig. Kanskje det var noe jeg ønsket å gjøre. Hva forskjell ville det gjøre om jeg prøvde å rømme akkurat nå? Det ville være like enkelt som å kaste meg ut av vinduet og falle til bakken nedenfor. Hvis fallet ikke skadet meg alvorlig, ville julingen jeg fikk etterpå gjøre det.
Kanskje hvis Rosco så sin brud i en slik tilstand, ville han bli avskyet og...
"Ikke våg å tenke på det," advarer faren min, noe som får meg til å skvette.
"Jeg gjør ingenting," sier jeg sakte. "Jeg lurte bare på hva jeg skulle ta med."
"Du tenker på å prøve å rømme. Jeg kan se behovet for å løpe i de forbannede øynene dine," fortsetter han. "Men vit dette, hvis du så mye som prøver å rømme fra dette ekteskapet, så kvitter jeg meg med dette."
Mens han snakker, beveger han seg mot kommoden min og river den øverste skuffen opp.
"Nei!" gisper jeg, og skynder meg frem for å prøve å stoppe ham. "Ikke rør den!"
"Hør på meg," knurrer faren min, dytter meg bakover og griper urnen jeg hadde gjemt så nøye ut av gjemmestedet. "Du skal gjennomføre dette ekteskapet, hører du meg? Og hvis du prøver noe før du er lovlig gift, vil jeg ødelegge dette!"
Ødelegg dette... Han kalte min mors urne og aske dette. Han anerkjente ikke engang at kvinnen han elsket var der. For ham var hun ikke mer enn en ting å bruke mot meg.
"Jeg har den." sier jeg langsomt, forstående at han har fanget meg. "Jeg skal lydig dra til Krystallklo og gifte meg med Rosco, så vær så snill bare..."
"Jeg beholder dette inntil videre." svarer faren min. "Når du er gift, vil jeg vurdere å gi det tilbake."
Ferdig med å snakke, snur faren min på hælen og går ut av rommet mens jeg ser på hans tilbaketrekkende skikkelse nummen.
Hvordan var det mulig at en dag som begynte så perfekt kunne ende med slik elendighet? Gjorde jeg noe i mitt tidligere liv for å fortjene alt dette, eller var dette planlagt i lang tid og derfor skjedde alt så perfekt i takt?
"Jeg må reise meg." hvisker jeg, vel vitende om at faren min ville komme etter meg hvis jeg tok for lang tid.
Sakte reiser jeg meg og går til kommoden. Først etter å ha kikket ut i gangen bak meg, drar jeg i et løst stykke tre på baksiden av skuffen faren min nettopp var i, til jeg ser hva jeg leter etter.
"Jeg er lei meg, mamma." hvisker jeg, og griper den lille sekken og holder den mot hjertet mitt. "Jeg kunne ikke beskytte deg, men jeg har i det minste beskyttet dette."
Jeg ser ned og åpner forsiktig sekken og tømmer innholdet i håndflaten for å forsikre meg om at alt er på plass.
Denne lommeuret var det eneste jeg klarte å beholde etter morens død, og fordi jeg ikke stolte på noen til å ikke gjøre noe med det, holdt jeg det skjult. Nå var det alt jeg hadde igjen av kvinnen som fødte meg.
Jeg legger det tilbake i sekken og pakker, og griper bare de tingene jeg trenger. Når jeg er ferdig, går jeg ut av rommet mitt, men stopper da en hånd rekker ut og griper meg.
Øynene mine blir store, og jeg prøver å ignorere den kjente energien som stråler bak meg mens alt i meg skriker etter å be ham holde meg.
"Trengte du noe?" spør jeg stille, ikke ønskende å bli funnet slik. "Eller skal du stikke den kniven dypere inn i hjertet mitt?"
"Denali," sier Alexander sakte. "Jeg er lei meg, jeg bare..."
Bare hva? Ble for fristet av tanken på å være med Anastasia? Ble utpresset? Eller... Brukte han meg hele tiden for å komme nær Anastasia?
"Hun er min makker." fortsetter han ulykkelig. "Og jeg bare..."
"Ikke." hvesser jeg, føler de siste restene av min fatning smuldre bort. "Bare si ingenting mer."
Hans makker. Anastasia var hans makker, og jeg var bare noen å tilbringe tiden med. Alle de pene tingene han sa til meg var løgner, så han kunne bruke meg til å tilbringe tiden til han fant sin skjebnebestemte.
"Ikke bekymre deg." sier jeg, rister hånden hans av meg. "Vi visste at noe slikt kunne skje uansett."
Mens jeg snakker, snur jeg meg, og sørger for å holde uttrykket mildt.
"Jeg antar at gratulasjoner er på sin plass for oss begge." fortsetter jeg, møter blikket hans. "Du har funnet din makker, og jeg skal gifte meg. Det ser ut som om, til slutt, sørget skjebnen for at vi begge ble lykkelige."
På dette tidspunktet strømmer tårene nedover ansiktet mitt, og selv om jeg vet at jeg burde prøve å stoppe dem, kan jeg ikke.
"Jeg er lei meg." gjentar Alexander, ser ulykkelig på meg.
"Ja, meg også."
Med det snur jeg meg og går ned trappen, der jeg er sikker på at faren min venter, og når jeg finner ham, gir han meg bare et blikk.
"Er du klar?" spør han, flytter blikket til vesken min. "Er det alt?"
"Ja." svarer jeg nummen. "Jeg er klar; vær så snill og vis vei."