1
KESKA: "James, Jessie, Lissa, Liam! Kom igjen, vi må dra! Vi blir forsinket!" ropte mor. Igjen ble jeg utelatt. Jeg heter Keska, og jeg er midterste barn i Alpha-familien, klemt mellom to sett med tvillinger.
I dag er det vår fetter Adrians innsettelseseremoni. Han har funnet sin make, og vil ta over Moon Rise-flokken fra onkel Asa og tante Gina.
Jeg lærte raskt etter at Lissa og Liam fylte fem, at jeg måtte følge med, ellers ville jeg bli etterlatt og utelatt fra familieaktiviteter. Noen ganger gjorde det meg ikke noe, men ikke i dag. Så da mor ropte på dem, sørget jeg for å være klar. Jeg skulle ikke gå glipp av Adrians seremoni.
Jeg var den første som kom ned, mens de andre fire tok seg god tid. Jeg brukte tiden til å ta med snacks og vann til turen. Det var en to og en halv times kjøretur fra vår flokk Blue Crescent til Moon Rise. Jeg gikk ut døra, og der sto tre store svarte SUV-er foran hovedhuset. De hadde alle mørke tonede vinduer og tre seterader.
Jeg gikk til den siste i rekken, satte meg helt bakerst og ventet på at resten av familien skulle komme. Hvorfor den siste? Fordi ingen av tvillingene ville sitte med meg, så det var enklere og mindre tidkrevende å være i en annen bil. Ved å ta den siste ville de ikke se meg og klage "Hvorfor får hun sitte først!" så den siste, det er.
Den første SUV-en var full av krigere, åtte i den første SUV-en, så to krigere og familien, far, Lissa, mor, James, Liam, Jessie. Så ingen plass til meg uansett. I den siste, syv flere krigere og meg.
Klokken var nærmere 9:00 da vi kjørte ut av flokkens porter. Jeg koblet meg til min eneste venn Mackie for å minne henne på hva dagen i dag var. Mackie, kort for Mackenzie. "Mackie, husk at jeg har Adrians seremoni i dag, så jeg er ikke tilgjengelig før sent."
MACKIE: "Faen, jeg glemte det, hva skal jeg gjøre hele dagen? Jeg hadde håpet vi kunne få litt treningstid på skytebanen." svarte hun.
KESKA: "Beklager, kjære venn, jeg lover at vi skal få tid til skytebanen i morgen, og kanskje litt Aikido-trening også. Jeg kan bare ikke gå glipp av Adrians seremoni." svarte jeg.
MACKIE: "Ja, jeg vet, håper du i det minste har det litt gøy." sendte hun.
KESKA: "Takk, kanskje du kan bake kjeks med Nana Lilly, hun er alltid glad for selskap, og bare tenk på alle kjeksene du kan spise." sendte jeg. "Bare spar noen til meg."
MACKIE: "Du vet, jeg tror jeg kanskje gjør det, og jeg skal tenke på å spare noen til deg." svarte hun.
KESKA: "Hei, ikke rettferdig, jeg må virkelig være der." svarte jeg, og lukket koblingen etter at vi passerte portene, og satte meg tilbake for å se på landskapet som suste forbi.
Det meste var skog, og det var en liten innsjø. Det var furutrær, bjørketrær og eiketrær som omringet flokken vår, og vi brukte det til jakt og løping. Flokken vår hadde rundt femten hundre medlemmer, så ikke den minste, men heller ikke den største, men vi var en av de sterkeste.
KESKA: Cirka en time inn i turen delte jeg ut snacks og vann jeg hadde tatt med til guttene jeg kjørte med. "Noen som vil ha vann eller en granolabar?" Jeg hadde nettopp spurt da telefonen min plinget.
KESKA: Det var rart, for ingen andre enn Mackie ringte eller sendte meldinger til meg, og siden jeg hadde snakket med henne da vi dro, visste hun det allerede, så jeg trodde det var feil nummer og ignorerte det. Men det plinget igjen, så jeg sjekket det.
Fra Jessie: (x2) Kan du!! fortelle vennen din Seth at han skal la meg være i fred!!!(sint emoji)
KESKA: Etter å ha lest meldingen hennes lo jeg. Så hun enten glemte å fortelle ham eller bare fortalte ham ikke at vi skulle være borte i dag. Ha!
Fra Keska: Jeg beklager, jeg vet ikke hvem du snakker om. (forvirret emoji) Jeg sendte tilbake til henne. Men jeg visste nøyaktig hvem hun mente, Seth Harpper, høyre forsvarer på hockeylaget vårt, Blue Howlers, som var maskoten for alle våre idrettslag. Og min andre X bestevenn. Ha! Telefonen min plinget igjen.
Fra Jessie: DU vet nøyaktig hvem jeg mener (sint emoji) han er din dumme venn!!!
KESKA: Jeg kunne ikke annet enn å le høyt av det. Lurer på hva Seth ville sagt hvis han visste at det var det hun egentlig tenkte om ham.
"Hva er så morsomt?" spurte Frank, krigeren som kjørte oss.
KESKA: "Jessie," sa jeg. "Hun tror at jeg har kontroll over hennes gutteleke for kvartalet, bare fordi vi pleide å snakke sammen." Det fikk en latter fra gutta jeg kjørte med. (Hørtes det slemt ut? Beklager - ikke!)
Fra Keska: Åh... Du... Mener... Seth Harpper... Beklager, jeg har ikke snakket med Seth på over en måned, sist jeg prøvde å ringe ham fikk jeg meldingen; "Nummeret du prøver å nå er ikke lenger i tjeneste." Beklager Jessie, ser ut som du må klare deg selv denne gangen. Jeg snakket høyt mens jeg tekstet Jessie tilbake.
Gutta fikk seg en god latter av det hele.
Telefonen min plinget igjen
Fra Jessie: Kan ikke DU bare gå og si til ham at han skal la meg være i fred!!?
KESKA: Typisk Jessie, hun tror jeg ble etterlatt igjen. Slik går det vanligvis i familien min, hvis jeg ikke står rett foran dem, eksisterer jeg ikke. Jeg sukket frustrert.
"Hva vil hun nå?" spurte Frank.
KESKA: "Typisk familieskitt, de ser ut til å glemme meg med mindre de vil at jeg skal gjøre noe for dem, og akkurat nå tror Jessie at jeg er hjemme og kan bare løpe over til Seth og si at han skal trekke seg tilbake." Jeg fortalte ham.
KESKA: Jeg sendte en rask melding til Mackie for å gi henne en heads up om hva som skjedde med Jessie, i tilfelle Seth prøvde å komme og gråte på skulderen hennes. Seth ga henne heller ikke sitt nye nummer, så jeg ser ikke for meg at hun vil være for sympatisk med ham akkurat nå heller.
KESKA: "Har noen av dere Seths nummer?" spurte jeg. Pete, en av krigerne, svarte, "Min lillebror David har det, tror jeg, de er på hockeylaget sammen." "Jeg hater å spørre om dette Pete, men kan du ringe broren din? og se om han kan gå og distrahere Seth, kanskje få ham ut på isen eller noe?" Jeg hatet virkelig å spørre ham, men siden jeg var her og ikke hjemme, var det alt jeg kunne gjøre. Jeg vet hva du tenker, hockeytrening om våren, vi har en innendørs rink, og treneren tok en side fra fotballtreneren, seniorlaget trener hele året og det er ikke som det er konstant, kanskje 3 dager i uken, 3-4 timer om dagen for å hjelpe neste års lag å være på sitt beste til sesongstarten.
Pete satt foran ved siden av Frank, og han snudde seg litt i setet for å se tilbake på meg. "Er ikke du og Seth venner?" spurte han. "Jeg har ikke snakket med Seth på over en måned, jeg tror han fikk et nytt nummer, og har ikke brydd seg om å gi det til meg eller Mackie."
Pete tok ut telefonen sin for å ringe lillebroren sin.
"Hallo," svarte Dave. "Hei lillebror, hvordan går det?" Siden vi alle er ulver kan vi høre begge sider av samtalen, spesielt når vi sitter så tett sammen.
Selv jeg, og jeg får teknisk sett ikke ulven min på ytterligere to og et halvt år, men hvis noen faktisk brydde seg, ville de vite at ting var annerledes med meg, annet enn bare utseendet mitt.