Kapittel 5 Endelig nedtelling
Evie
Den siste dagen. Jeg følte at hele livet mitt hvilte på dette avgjørende øyeblikket. Det var alt eller ingenting. Og det føltes som om jeg holdt på å dø. Jeg hadde gitt hele sjelen min til å finne en verdig klient. Og ingen fulgte opp. Jeg så på klokken tikke ned. Ti minutter. Jeg hadde ti minutter på å utføre et mirakel.
Men selvfølgelig hadde jeg ikke slik flaks. Jeg hadde ikke Jaspers ressurser og penger. Alt jeg hadde var et Jellar-karakterkort og et papir som sa at jeg kunne prøve å være advokat.
"Vel, vel," sukker Jasper, mens han dukker opp over skilleveggen. "Det er synd med praksisplassen, Evie. Jeg trodde nesten du hadde den."
"Hold kjeft," knurrer jeg.
"Ikke si at jeg ikke advarte deg, Evie," sier han, stikker ut underleppen. "Jeg prøvde å skåne følelsene dine–"
"Jeg kan ikke vente til noen sprekker boblen din," snerrer jeg sint. "Se på deg med pappas penger og pappas kontakter. Du beviste ingenting for noen her. Jeg la inn det harde arbeidet og tiden–"
Ansiktet hans mørknet. "Og se hvor det fikk deg," sier han dystert. "Ingenting annet enn en deltakerpokal og en oppsigelse. Du er ikke noe spesielt fordi du jobbet hardere. Ærlig talt, Evie. Du er den mest naive jenta jeg noen gang har møtt."
Jeg gjorde alt jeg kunne for å hindre smerten i å vise seg i øynene mine. Men jeg kunne føle den stramme halsen min. Jeg reiser meg stille, samler tingene mine.
Jeg var bare så lei av alt. Jeg hadde planer. Jeg var på vei til å bli en fantastisk advokat. Jeg studerte livet mitt bort for dette, bare for å bli holdt tilbake av min egen mangel på personlighet.
Det var alt meningsløst. Det føltes som om siden den natten, har livet mitt spinnet ut av kontroll, og jeg vet ikke hvordan jeg skal stoppe det. Dette var akkurat det jeg var redd for. Alt det harde arbeidet var bortkastet.
Kanskje jeg ikke burde være så overrasket. Ingenting kom noensinne lett for meg. Å komme ut av videregående som valedictorian ga meg en falsk følelse av selvtillit. Alle hadde fortalt meg at jeg var spektakulær som student. Men å være en fantastisk student garanterte ikke at jeg ville bli en fantastisk advokat.
Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg hjem, bare at da jeg gjorde det, sto Aria ved døren min. Hun lente seg avslappet mot veggen, armene krysset.
"Hei, fremmede," sier hun ertende.
Jeg tok et dypt pust, kjempet mot trangen til å flippe ut og miste kontrollen over sinnet mitt. "Hei, Aria," sier jeg, tvinger et smil til ansiktet mitt. "Hva skjer?"
"Du skylder meg for å ha ditcha meg i går kveld," gliser hun. "Det er en pressekonferanse som starter snart på ESPN. Jeg tenkte du kunne gjøre det godt igjen."
Hun holder ut en plastpose til meg. "Den er fra burgerstedet nede i gaten," tilbyr hun.
Jeg kunne ikke si nei til litt trøstemat akkurat nå. "Pommes frites?"
Hun nikker. "Ekstra ranch."
Jeg stønnet. "Greit," sier jeg, låser opp døren. "Du er gal."
"Åh, du vet at du elsker meg," fniser hun.
"Ugh. Du vet at jeg gjør det," klager jeg. "Jeg vil ha den forbaska burgeren."
Aria dytter skulderen min. "Åpne døren, så får du din kjære burger."
Jeg kaster opp døren og setter meg raskt ned på sofaen. Jeg griper fjernkontrollen og slår på tv-en, søker etter kanalen. Jeg finner den midt i en reklamepause.
"Burger," bestiller jeg enkelt.
"Kommer straks," svarer hun, og gir meg den papirinnpakkede herligheten.
Jeg river opp innpakningen og tar en bit, stønner over matens trøst.
"Så," sier hun, svelger sin egen bit. "Hvordan var jobben?"
Jeg stirret på henne. Jobben var ikke lenger mitt problem. Det var over, og jeg måtte komme meg videre. "Pass," stønner jeg, mens jeg tar en ny bit.
Hun sukket tungt. "Så ille, altså?"
"Jeg er bare... ferdig med det," mumler jeg. "Jeg er lei av å bekymre meg for det nå."
"Å, takk gud," sier hun takknemlig.
Reklamepausen var over, og kommentatorene var tilbake på skjermen.
"Velkommen tilbake, folkens! Vi har et fantastisk show foran oss i kveld," sier en av dem entusiastisk. "Vi har våre reportere nede på Clayton Center i kveld, klare til å gi oss innsikt i Thunderbolt’s egen kaptein for året, Timothy Hayes!"
"Det stemmer, John," nikker den andre kommentatoren. "Fra det øyeblikket den gutten satte foten på NHL-isen, har han vært en kraft å regne med. Rett ut av startblokkene, kommer han inn med fantastisk fart og presisjon. Det er ikke rart at han har ledet dette Thunderbolt-laget til så mange seire."
"Absolutt," er han enig. "Vi går direkte til presserommet for å høre hva Mister Hayes har å si om sesongen."
Kameraet hopper over til et rom med et langt bord. I midten satt min førstevalg for hvem jeg ville se bli smadret inn i en vegg på neste kamp.
"Mister Hayes," ropte en reporter. "Over her!"
Timothy smiler og nikker i retning reporteren. "Hvordan går det, Jake?"
Jake ler. "Bra. Jeg er her med Independent og jeg lurte på hvordan du føler sjansene dine er for å vinne Stanley i år," spør han.
Timothy ler. "Du vet allerede hva jeg tror," begynte han. "Det er åpent for alle å vinne på dette tidspunktet. Det er tidlig i sesongen, vi har fortsatt mange kamper igjen."
"Vi vet allerede hva din PR-rådgiver vil at du skal tenke," la reporteren til. "Fortell oss hva du virkelig tror."
Timothy lener seg frem i stolen, nærmere mikrofonen. "Pokal kommer hjem."
Umiddelbart fløy flere hender opp. Aria hvinte i glede.
"Han er bare så kjekk," skriker hun.
Jeg måtte kjempe for å holde burgeren nede. "Ja," mumler jeg. "Så kjekk."
Flere spørsmål ble stilt. Hvert svar han ga virket som det perfekte svaret å gi. Fra et PR-ståsted. Det var vanskelig å ikke tenke på hvor perfekt han virket til alt. Det var irriterende.
Det var ikke før et spørsmål fanget min oppmerksomhet.
"Mister Hayes," sier en kvinne. "Vi vet alle at du er en stor hit blant de kvinnelige fansene. Men har du noen spesiell hjemme?"
For første gang i hele intervjuet så han ut som et rådyr i frontlysene.
"Jeg–," han svelget. "Jeg hadde noen. En gang."
"Kan du fortelle oss litt om henne?"
Han senket hodet. "Hun het Evie," svarte han endelig. "Hun var spesiell fordi av alle jeg kjente, brydde hun seg ikke om hvor mange mål jeg scoret eller hvor mange mesterskap jeg vant. Det var aldri det som definerte min verdi for henne."
"Evie," sier Aria sakte. "Hva skjer nå?"
Ærlig talt, visste jeg ikke. Jeg hadde ingen anelse om hva denne idioten prøvde å oppnå nå. Jeg bare blinket mot skjermen.
"Har du noe du vil si til henne," spurte reporteren igjen.
Timothy nikker og ser endelig opp mot kameraet. "Hvis du ser på dette, Evie, har du ingen anelse om hvor lei meg jeg er for den jeg var. Du fortjente ikke å bli satt gjennom alt det der. Jeg var en drittsekk. Jeg tenker på dagen du returnerte seniortrøya mi hele tiden. Jeg skulle ha kjempet for deg."
Luften ble slått ut av lungene mine.
Utallige mennesker over hele landet så scenen på TV.
"Evie," gjentar Aria, stemmen hennes stille. "Sa Timothy Hayes nettopp ditt navn..."