Kapittel 1 Kjent ansikt
Evie
Endelig, jeg klarte det. Etter fire år som den perfekte studenten, klarte jeg endelig å gå over den scenen. Avslutningsfesten raser rundt meg. Folk danser, synger og jubler mens de slipper seg løs. Ikke at noen av dem la merke til meg. Jeg pleier å holde meg unna rampelyset.
Jeg hadde vært så spent på å motta denne invitasjonen. Timothy Hayes selv hadde personlig invitert meg til denne festen. Det er min aller første husfest. Og ryktet sa at Timothys husfester var beryktet for å være ville og morsomme. Alle på skolen kjempet om å få en invitasjon. Guttene kastet mynt. Jentene spisset de manikyrerte neglene sine, klare til å klore seg til Timothys side.
Det ga mening. Han var den hotteste fyren på skolen.
"Hei, Evie, jeg trenger bare én siste signatur i årboken min," Jeg løfter sakte haken for å møte de hasselnøttbrune øynene til den eneste gutten jeg ville ha risikert alt for. Timothy Hayes. "Du er min siste signatur."
"Jeg har ikke en penn på meg," sier jeg klossete.
Han trekker på skuldrene. "Jeg har en på rommet mitt. Kom igjen," han oppfordrer, tar hånden min og drar meg opp trappen til rommet sitt.
Nå har alt forandret seg. Der, liggende ved siden av meg, var Timothy.
Min umiddelbare instinkt var å skrike. Men jeg biter meg i tungen og dekker ansiktet mitt med putene.
Når jeg endelig har samlet meg, setter jeg meg opp og ser rundt i rommet. Klærne mine var spredt vilt utover gulvet. Jeg ser ned på meg selv. Jeg hadde sovet i hans jersey. Nummer 9 var trykt tydelig på forsiden med et bilde av vår skolemaskot, bulldogen.
Men natten var over og jeg måtte hjem. Jeg smyger meg ut av rommet, med klærne i hånden, og skynder meg mot utgangsdøren og hjem igjen.
**
Noen dager gikk, og den natten var alt jeg hadde tenkt på. Timothy hadde valgt meg. Det føltes så godt å bli sett av ham. Øynene mine har ikke forlatt den jerseyen. Jeg burde gi den tilbake. Den betyr sikkert mye for ham.
Så jeg gikk ned trappen og begynte på den korte turen rundt nabolaget. Jeg lurte på hvordan han ville reagere på at jeg dukket opp på døren hans. Jeg håpet han ville bli glad for å se meg, med tanke på hvordan han kom til meg.
Da jeg nærmet meg huset hans, la jeg merke til noen biler parkert i innkjørselen hans. De bilene tilhørte vennene hans. Høy latter kom fra baksiden av huset. Jeg kunne ikke la være å ville lytte til samtalen deres. Det var for fristende. Listende rundt siden, kom jeg nær den hvitmalte porten.
"Jeg kan ikke tro at du gjorde det," sier en og ler. "Du har guts, mann."
"Nah," Timothy sukket tungt. "Hun hadde definitivt noe potensial."
"Likevel, Evie Sinclair? Er hun ikke som en einstøing? Alle visste at hun ikke brydde seg om noen gutter, bortsett fra de forbanna bøkene."
"Hold kjeft," lo Timothy. "Det var ikke så ille."
En av dem blåste en bringebærlyd. "Hva enn du sier. Du fulgte avtalen, så jeg lar deg ta sykkelen."
Det var en avtale. Brystet mitt føltes plutselig trangt.
"Her er til å få alle jentenes 'signaturer'," lo en av vennene hans.
"Hei," argumenterte Timothy. "Det funket, ikke sant. Jeg sov med henne."
Å, gud. Jeg følte meg syk.
Jeg snublet tilbake til forhaven, tårer som slører hvert eneste syn. Jeg kunne ikke bli sett her. Jeg må dra før jeg ydmyker meg selv enda mer. Jeg kaster jerseyen hans på trappetrinnene foran verandaen hans og prøver å løpe, men beina mine fungerte knapt. Det føles som om kroppen min hadde blitt fratatt enhver struktur den hadde. Jeg var ingenting annet enn en dam på bakken som ventet på at den neste personen skulle tråkke på meg.
"Evie?"
Jeg stopper opp, samler all styrke jeg har igjen. "Hva er det?"
"Jeg trodde ikke du ville komme innom–"
"Jeg skulle bare levere tilbake genseren din," sier jeg rolig og snur meg endelig mot ham.
"Du kan låne den når som helst," smiler han lekent.
Jeg må tvinge meg selv til å se bort. Jeg hatet ham. Han hadde brukt meg.
"Det som skjedde den kvelden kan ikke skje igjen," sier jeg bestemt. "Jeg hadde det gøy, men–"
"Men?"
Spørsmålet hans henger i lufta mellom oss.
"Men jeg må fokusere på målene mine," sier jeg stille. "Og du har din profesjonelle karriere å tenke på. Jeg tror det er best at vi lar det være en engangsgreie. Vi fikk begge det vi ville ha. Ikke sant?"
Han rynker pannen. "Hva mener du?"
Kjeven min strammer seg, tennene gnisser mot hverandre. "Ha det, Timothy," hvisker jeg skjelvende, og jeg går bort.
Hvert skritt var tortur. Hver pust var grunn og rask. Jeg ønsket at bakken bare kunne sluke meg hel akkurat nå.
Veien hjem føltes som den tok år. Det ble verre da jeg så stebrorens bil stå i oppkjørselen. Jeg svelger hardt og går inn.
"Du ser forferdelig ut," fnyste han straks jeg kom inn i stua. "Kjæresten din dumpet deg, ikke sant?"
Jeg rister på hodet. "Han var ikke kjæresten min," hvisker jeg.
Bruce kveles av latter. "Du forteller meg at du sov med en tilfeldig fyr og tok genseren hans?"
"Slutt, Bruce," snerrer jeg sint, bitre tårer begynner å fylle øynene mine.
"Åh," sier han med en sutrete stemme. "Han knuste hjertet ditt. Du ga det opp, ikke sant."
"Bruce," ber jeg. "Stopp–"
"Herregud, du er så dum," ler han. "Alle disse akademiske prisene og du er fortsatt for dum til å skjønne når en fyr bruker deg."
Jeg ville ikke høre ham ydmyke meg mer. Jeg spurtet opp trappen så fort jeg kunne, nesten snublet på vei opp. Men han fortsetter å slenge fornærmelser etter meg.
Han hadde rett. Det var dumt av meg å tro på et ord den gutten hadde sagt. Han var beryktet for sine erobringer. Vennene hans også. Og jeg hadde bare blitt så fanget opp i fantasien om at noen faktisk ville like meg, at jeg nektet å se tegnene.
Jeg låser døra og lar meg endelig bryte sammen. Jeg kunne ikke stoppe tårene fra å renne nedover ansiktet mitt mens hjertesorgen virkelig setter seg inn.
Seks år senere
Jobben var travel igjen. Det var en onsdagskveld på byens hotteste restaurant. Kelnere og servitører suste rundt bordene med brettene sine fulle av drikke og mat.
Jeg var utslitt etter en lang dag med å prøve å få klienter til praksisplassen min, men jeg måtte ta denne vakten for å få betalt siste del av husleia for måneden.
Bak den lange elegante baren var et par TV-er stilt inn på noen sportsbegivenheter. Jeg fulgte ikke med på hvem som spilte eller hvilken sport det var, før en mann ba om å få byttet kanal.
"Sett på Thunderbolt-kampen. Jeg hører vi har en sjanse til Stanley-cupen," sier han stolt.
Av ren nysgjerrighet så jeg opp på skjermen da den skiftet. Akkurat da skiftet kameraet og et ansikt jeg sverget at jeg aldri skulle se igjen dukket opp på skjermen.
Selvfølgelig var det den beryktede Timothy Hayes. Den hete stigende stjernen som alle ser på akkurat nå. Bortsett fra meg.
Sinne brant gjennom meg igjen. Jeg hatet fortsatt meg selv for å være så naiv om ham.
Ta deg sammen, Evie.
Jeg hadde større ting å bekymre meg for. Som å spare penger og overleve denne jobben og praksisplassen min på advokatfirmaet.
Ikke ham.