Kapittel 4
En manns stemme braste gjennom telefonen, dryppende av frustrasjon: "Vi har vært stengt inne i rom 2302 hele natten, et dusin av oss. Ikke en eneste kvinne dukket opp! Du sender oss hit for å ta nakenbilder av noen dame, men gutta mine kastet bort hele natten. Sophia, du leker ikke med oss nå, gjør du?"
Sophia rynket pannen. "Den kvinnen gikk ikke til 2302? Det gir ingen mening..."
Sophia visste at Olivia ofte var på baren, så hun hadde bestukket sikkerheten på forhånd. Når Olivia gikk inn i rom 2302, skulle sikkerheten bringe inn noen menn for å kle av henne, og så skulle Sophia bruke de nakenbildene til å presse Emily til å skille seg fra Nathan.
Emily hadde bare Olivia som venn, og hun kunne ikke la de kompromitterende bildene lekke ut. Så hun ville sikkert velge å skille seg fra Nathan.
Men skjebnen hadde andre planer. Bare timer tidligere hadde Sophia mottatt en samtale fra barens sikkerhet. De hadde sett Emily gå inn i baren!
Det virket som om lykken var på Sophias side. Hun bestemte seg for å omdirigere planen mot Emily ved hjelp av sikkerheten.
Det var en solid plan, men uventede hindringer oppstod.
Mannen i den andre enden av linjen var fortsatt rasende, "Sophia, du har lurt oss. Du skylder meg dobbelt så mye penger, ellers forteller jeg Nathan alt du har gjort!"
Sophia freste og avsluttet samtalen brått.
Denne sikkerhetsvakten hadde en skyggefull fortid, han hadde tilbrakt tid bak murene. Sophia visste at han var i stand til hva som helst.
Under pusten bannet Sophia. Hun hadde ikke råd til å betale så mye penger, men hun kunne finne en annen måte å gjøre det opp for ham. Tross alt hadde han gått med på å hjelpe henne av én grunn – å utnytte kvinner. Hun kunne lokke Emily inn i fellen sin igjen og få henne til å kompensere skurken.
I mellomtiden vibrerte Emilys telefon med en tekstmelding fra et ukjent nummer.
"Pass på rom 2302. Det er flere menn der som vil skade deg. Alt orkestrert av Sophia."
Emilys hjerte hoppet over et slag. Til tross for hotellets anstendige lydisolering, kunne hun ikke ignorere den truende faren fra naborommet. Frykten krøp inn.
Med skjelvende fingre skrev hun en respons.
"Hvem er du?"
"Husker du ikke? Vi var sammen for bare en time siden."
Det var ham!
Den mannen!
Emilys hender ristet enda mer.
En ny tekst fulgte: "Tenk over hva jeg sa i går kveld, og ring meg etter at du har bestemt deg."
På slutten av meldingen var en signatur – Satan.
Navnet fremkalte umiddelbart minner om mannen som hadde holdt henne fast i går. Han var som en djevel fra helvete, utstrålende en mystisk, men farlig aura.
Han hadde tilbudt å hjelpe henne med å søke hevn. Hadde han et nag mot Nathan?
Hvem var han?
Var han Nathans forretningsrival eller Sophias beundrer?
Emilys tanker raste med spørsmål. Hun lukket øynene, prøvde å klarne tankene.
Hun var bare en snart fraskilt kvinne. Hva mer kunne andre muligens ønske fra henne?
Morgengryet brøt, og kastet et mykt lys over rommet.
Emily stirret på sollyset, følte at gårsdagens hendelser ikke var annet enn en drøm. Men restene av alkohol og hotellrommet minnet henne om den dramatiske virkeligheten.
Hun reiste seg fra sengen, og betraktet rommet sakte.
En ny tekstmelding kom på telefonen hennes.
"Det er et bankkort på bordet med en million på. Bruk det som du vil, og gi meg beskjed hvis det ikke er nok."
Emily ble overrasket. "Mr. Satan, prøver du å holde meg?"
"Jeg vet det ikke er mye. Jeg hadde ikke mye kontanter på hånden da jeg skyndte meg ut i går kveld. Jeg vil gi mer senere."
Emily var målløs. Hun tastet nummeret fra meldingen.
Samtalen ble koblet etter en lang ventetid.
En dyp, raspende stemme hilste henne. "Emily?"
Hans tone, da han sa navnet hennes, bar en tvetydig intimitet, som om en hånd rakte gjennom telefonen for å kjærtegne henne.
Nathan hadde alltid tiltalt henne med isende distanse. Dette var første gang en mann hadde sagt navnet hennes med slik varme.
Emily nølte, men samlet sitt mot. "Mr. Satan, jeg setter pris på tilbudet, men jeg vil ikke bli holdt. Jeg forstår intensjonene dine, men jeg trenger ikke din hjelp nå. Hva som skjedde i går kveld var bare en engangshendelse, og vi skylder hverandre ingenting."
Mannen humret lavt. "Du er ganske fornuftig. Du har vekket min interesse enda mer."
"Du..." Emily stoppet opp.
"Emily, det er ingen hast med å avslå meg. Jeg forstår din situasjon, og jeg vet at du trenger pengene."
"Jeg trenger dem ikke. Jeg kan tjene mine egne penger."
Emilys stemme var bestemt. Å akseptere penger fra djevelen på dette tidspunktet var ikke en enkel avgjørelse.
Men så snart hun la på, ringte sykehuset.
"Emily, faren din ble syk etter en telefonsamtale og trenger akutt operasjon. Kom umiddelbart!"
Emily skyndte seg til sykehuset, hvor faren allerede var trillet inn på operasjonsrommet.
"Hvordan går det med pappa?" spurte Emily en sykepleier engstelig.
"Han var stabil før, men etter en telefonsamtale i morges, ble han syk. Blodtrykket hans steg til 180... Legene gjør sitt beste..."
"De gjør sitt beste" føltes så utilstrekkelig når det gjaldt farens liv.
Hennes far, William Carter, led av hjertesykdom og hadde vært på medisiner i årevis. Men tilstanden hans ble verre over tid.
Legen kom ut fra operasjonsrommet, hans klær var flekket med blod. "Er du William Carters datter?"
"Det er jeg. Hvordan går det med pappa?" Emilys stemme skalv.
"Han er i kritisk tilstand og trenger umiddelbar operasjon..." Legens uttrykk var alvorlig.
Emily nikket ivrig. "Vær så snill, doktor, du må redde ham..."
"Men operasjonen koster..."
Operasjonen ville koste tretti tusen.
Selv om hun var Nathans kone, hadde Emily ikke så mye penger.
Men med farens liv på spill, hadde hun ikke noe valg!
Hun fant Nathans nummer på telefonen og ringte.
Det tok en stund før samtalen ble koblet.
Nathans stemme, kald som is, kom igjennom. "Er du så ivrig etter å skille deg?"
Det gikk opp for Emily at de hadde avtalt å møtes for skilsmisseforhandlinger i dag.
Klokken på telefonen viste halv åtte, fortsatt før avtalt tid.
"Nathan..." Emilys stemme vaklet, "Kan du låne meg tretti tusen..."
"Hmph!" Nathans forakt var tydelig. "Angrer du nå? Skrev jeg feil beløp på sjekken jeg ga deg i går? Er det derfor du trenger mer penger for å gå med på skilsmissen?"
"Nei... Jeg..." Emily slet med å forklare, situasjonens alvor presset på, "Nathan, selv om jeg må tigge, trenger jeg bare tretti tusen... Tross alt er jeg fortsatt din kone."
Nathan avbrøt henne. "Emily, din grådighet er motbydelig."
Sykepleierens stemme kunne høres i bakgrunnen, og oppfordret henne til å ta en avgjørelse raskt.
Med sammenbitte tenner fortsatte Emily. "Nathan, kall meg grådig eller promiskuøs, men betrakt disse tretti tusen som et lån. Jeg skal jobbe hardt for å betale deg tilbake. Faren min er i kritisk tilstand, og jeg har aldri bedt deg om noe før, men denne gangen ber jeg deg..."
"Kritisk?"
Plutselig hørtes Sophias stemme gjennom linjen, dryppende av ondskapsfull fornøyelse. "Er faren din ikke død ennå?"
Emily stivnet. "Hvor er Nathan? Hvorfor svarer du på telefonen hans?"
Sophias tone var lat. "Nathan sa at han ikke ville høre stemmen din mer, så han lot meg ta samtalen. Kjære Emily, du er så plagsom, ringer så tidlig og forstyrrer folks søvn. Jeg er utslitt."
"Sov dere sammen i natt?"
"Selvfølgelig. Jeg sov bare i sengen din, kjære Emily. Sengen din og mannen din, jeg fant dem ganske komfortable..."
"Har du ingen skam?! Jeg har ikke tid til å kaste bort på deg. Gi telefonen til Nathan!"
"Nathan sa at hvis det ikke handler om skilsmisse, vil han ikke snakke med deg mer," sa Sophia med et smil, "Jeg hørte om faren din som trenger operasjon. Trenger penger, ikke sant?"
Emily slet med å holde følelsene i sjakk.
Faren hennes liv hang i en tynn tråd, og hun måtte svelge stoltheten sin.
"Sophia, faren min ble syk etter en telefonsamtale i morges, og han er i dårlig form. Kan du be Nathan om å låne meg tretti tusen først? Jeg skal skrive en gjeldsbrev..."
"Det er mulig..." Sophia lo, "Men selv om Nathan går med på det, vil jeg ikke la ham gi deg pengene. For den samtalen var meg som ringte faren din."
Emily sto som forsteinet. "Hva sa du til ham?"
"Ingenting særlig, bare nevnte ditt lille eventyr med en mann. Hvem visste at den gamle mannen ikke kunne takle det og gikk rett på operasjonsrommet..."