Å gifte seg med milliardærbrødrene

3. Kjærlighet til salgs

~ Audrey ~

Audrey rykket til ved berøringen. Var det elektrisitet hun nettopp følte?

Caspian la merke til at pusten hennes hadde stoppet opp, og han så opp på henne med halvlukkede øyne. Hun følte seg straks intimidert, så hun trakk hånden raskt tilbake. Ja, intimidert, men også... spent?

"Beklager at vi er sent til festen," hostet Killian for å lette på stemningen, "Vi kom nettopp fra Shanghai, vi hadde litt forretninger å ta oss av."

"Slutt å snakke om forretninger, allerede. Vi er på fest, du kommer til å kjede den pene jenta i hjel," stønnet Caspian spøkefullt.

"Cas," irettesatte Killian.

"Hva? Det er sant."

Killian ristet på hodet og sukket. Han vendte oppmerksomheten tilbake til Audrey og sa, "Vær så snill å tilgi min eldre bror, han er kjent for å være litt... grov."

Caspian fnyste hånlig og sa, "Vær så snill å tilgi min lillebror, han er en drittsekk."

De to brødrene utvekslet et blikk som om de ønsket å slå hverandre i ansiktet. På en eller annen måte syntes Audrey situasjonen var morsom. Disse to voksne mennene kranglet foran henne som en gjeng barnehagebarn. Et smil krøp opp på leppene hennes, og hun lo litt.

"Se der, hun synes vi er morsomme," kommenterte Caspian, og Audrey la en hånd over munnen for å stoppe seg selv.

"Vær så snill, le i vei. Broren min er latterlig," nikket Killian til Audrey, og Caspian stirret på ham.

"Frøken Audrey, der er du. Jeg har lett overalt," dukket Linda plutselig opp bak dem, noe som fikk de tre til å snu seg rundt. "Kennedy-familien har ankommet, og de ser frem til å møte deg."

"Jeg kommer straks, Linda," nikket Audrey til tjenestepiken, og hun skyndte seg raskt av gårde. Noe ved måten Vanderbilt-brødrene stirret på henne skremte henne.

"Du inviterte Kennedy-familien? Mann, de er en gjeng idioter," sneerte Caspian.

"Faen, Cas. Du og den kjeften din. Hvorfor tok jeg deg med hit igjen?" sukket Killian oppgitt, før han vendte seg til Audrey og sa, "Og dette er ham edru. Tenk deg ham når han er full."

"Jeg er mye morsommere når jeg er full, stol på meg," la Caspian en arm rundt brorens nakke, og Killian ga ham et kjedelig blikk.

"Så, eh," begynte Audrey forsiktig, "Jeg antar at jeg bør ta dere med til festen. Følg meg."

Audrey snudde seg på hælen og ledet guttene mot spisesalen. Der gikk min plan om å stikke av, tenkte hun for seg selv. Men mens hun var på vei tilbake, kunne hun ikke unngå å føle at hun ble iakttatt. Vanderbilt-brødrene hadde blikket festet på Audreys rygg hele tiden, og det gjorde henne ukomfortabel.

Så de på rumpa mi?

Ikke lysten på å underholde den tanken, snudde Audrey seg instinktivt rundt og sa: "Så, her er vi, vær så god, ta for dere av middag og champagne."

Audrey var i ferd med å forlate brødrenes nærvær da Caspian stilte seg i veien for henne og stoppet henne. "Og hvor skal du?" spurte han.

"...For å hilse på de andre gjestene,"

"Men vi er jo dine gjester," argumenterte han.

Audrey svelget hardt. Caspian var veldig direkte, og hun var ikke vant til den typen behandling.

"Cas, hvorfor gir du henne så hard tid?" skjenet Killian broren sin.

"Jeg gjør det ikke, jeg gjør deg faktisk en tjeneste," Caspian tok ikke øynene av Audrey.

"Hvilken tjeneste?" spurte Audrey.

"Hvis du snakker med oss, slipper du å snakke med alle disse andre folkene," Caspian gestikulerte mot havet av menn som ventet på å snakke med henne. "Jeg redder deg fra en hel haug med kjedelige samtaler."

Så mye som Audrey hatet å innrømme det, hadde Caspian rett. Hun så seg rundt i rommet, og alle disse mennene ventet på henne som en paria. Ingen av dem våget å komme nær henne, de så at Vanderbilt-brødrene snakket med Audrey, og de ventet heller.

Det var noe skremmende ved måten brødrene stirret ned på alle i rommet. Ingen våget å se tilbake.

"Vel, takk, antar jeg. Du er som en moderne ridder i skinnende rustning," Audrey undertrykte en latter. Hun sa det sarkastisk, men Caspian lot seg ikke affisere.

Han vippet hodet til siden og smilte ondskapsfullt, og sa: "Hm, du er tøff. Jeg liker deg."

Audrey forventet ikke det i det hele tatt. Hun kastet raskt blikket bort, håpet han ikke så kinnene hennes rødme.

"Så, eh, kan jeg få noe å drikke til dere?" mumlet hun, og skiftet tema.

"Vi har det bra, takk," svarte Killian.

"Hei, Kill, virker ikke denne festen litt rar for deg?" sa Caspian til broren.

"Hva mener du?"

"Jeg mener, hvor er alle jentene?"

"Du leste ikke invitasjonen, gjorde du?"

"Det er derfor jeg har deg."

Killian ristet på hodet og svarte: "Cas, dette er i hovedsak Audreys andre debut i sosieteten. Hun er her for å bli introdusert for... sine friere."

"Åh, så de auksjonerer deg bort?" Caspian vendte seg mot Audrey.

"Cas," hveste Killian, bekymret for at Audrey kunne bli fornærmet.

"Ikke bekymre deg, han har rett," innrømmet Audrey. "Jeg er auksjonshesten."

Audrey tok en ny titt rundt i rommet og ristet på hodet i vantro. Hun syntes farens handlinger var fullstendig nedverdigende og ydmykende. Men hun var maktesløs mot ham. Hva kan en jente i hennes posisjon gjøre? spurte hun seg selv.

"Så, har noen av disse herrene fanget din oppmerksomhet?" spurte Killian mens han fulgte blikket hennes.

Audrey ristet på hodet som svar. "Ingen av dem."

"Vel, du har bedre smak enn jeg trodde," kommenterte Caspian.

"Se på deg som snakker om smak," fnyste Killian hånlig før han vendte seg mot Audrey og sa, "Denne her ligger med hele Oslo."

"Ikke hele byen. Ikke Groruddalen, Nordstrand eller Bærum," spøkte Caspian. "Og sier fyren som dater Victoria's Secret-modellen. Du vet at hun har fuglehjern, ikke sant?"

"Ikke snakk om Cara på den måten, Cas," sa Killian strengt.

"Uansett, kjæreste," ertet Cas. "Du er så jævla pisket, det er ekkelt."

"Hei, i det minste får jeg kvalitet,"

"Du kaller det kvalitet?" fnyste Caspian. "Dessuten er jeg mer en kvantitet over kvalitet type fyr."

Audrey la merke til denne samtalen. Hun lærte mye om brødrene fra denne utvekslingen. Så langt hadde hun lært at Killian dater en Victoria's Secret-modell ved navn Cara og at Caspian er en absolutt rundbrenner.

"Hva med deg? Er du mer kvalitet eller kvantitet?" Caspian vendte seg mot Audrey og avbrøt tankerekken hennes.

"Hva?" gispet hun.

Men før brødrene kunne svare henne, kom en tynn fyr med kullsort hår og briller bort til dem. Han var et nervøst vrak. Han hadde ønsket å snakke med Audrey hele kvelden, men han hadde aldri fått sjansen. Audrey var alltid omringet av andre friere, så han tenkte at dette var hans sjanse, nå eller aldri. Fyren var ung og sannsynligvis ny i dette miljøet fordi han ikke la merke til at han avbrøt Vanderbilt-brødrene. Hadde han visst det, ville han ikke gjort det.

"Hei, Audrey? Jeg heter Carter Rhodes," stemmen hans skalv mens han rakte ut hånden, "Jeg håpet vi kunne få en sjanse til å snakke..."

"Hun snakker med oss, dust, er du blind?" knurret Caspian og stilte seg rett mellom Audrey og stakkars Carter.

Caspian og Killian sto høye, strategisk dekket de Audrey fra uønsket oppmerksomhet utenfor deres lille sirkel. Caspian stirret truende på Carter og Killian vippet hodet til siden, ventende på at Carter skulle gjøre et trekk.

"Vel... jeg bare... jeg beklager," stammet Carter.

"Gå og vær lei deg et annet sted," Killians stemme falt en oktav lavere enn vanlig. Selv Audrey var redd for ham.

"Unnskyld," Carter rygget raskt unna. På få sekunder var han allerede ute av syne.

Vel, det var praktisk, tenkte Audrey for seg selv. Brødrene snudde seg tilbake mot Audrey. Caspian sendte et advarende blikk mot havet av gutter, som om han advarte dem mot å komme nærmere.

"Kan jeg stille dere to et spørsmål?" spurte Audrey plutselig.

"Skyt," svarte Killian.

"Du har allerede en kjæreste," hun pekte på Killian, "og du er ikke interessert i å gifte deg med meg," hun pekte på Caspian. "Så hvorfor er dere her?"

Brødrene utvekslet et blikk. Killian vendte seg mot Audrey og sa, "Jeg håper dette ikke fornærmer deg, men vi er bare her på ordre fra foreldrene våre."

"Og hva får deg til å tro at jeg ikke er interessert i å gifte meg med deg?" Caspian avbrøt.

"Å, jeg vet ikke, alt det snakket om kvantitet?" Audrey ga ham et kjedelig blikk. "Og det første du sa da du kom hit var, 'hvor er alle jentene'," hun hermet etter ham hånlig.

"Vel, faen," Caspian undertrykte en latter. "Du er et jævla geni."

"Ærlig talt, du er bare utrolig lett å lese," svarte Audrey.

"Wow, bra," Killian smilte og rakte hendene opp for en high five. Audrey klasket hånden sin mot hans og smilte. Hun følte seg mye mer avslappet rundt brødrene nå, som om de faktisk kunne bli venner.

"Ok, nå liker jeg deg virkelig," ertet Caspian henne.

"Jaja," hun rullet med øynene og lo. Det var i dette øyeblikket at de ikke lenger virket så skremmende for henne.

De neste minuttene nøt Audrey selskapet til Vanderbilt-brødrene. Caspian og Killian fortsatte å erte hverandre mens Audrey lo. Men så gøy som det var, stilnet latteren etter en stund. De sto fortsatt i et rom fullt av kjedelige mennesker ingen av dem brydde seg om.

"Hei, ingen fornærmelse, prinsesse, du er veldig morsom, men festen din suger," sukket Caspian.

"Jeg vet. Stol på meg, jeg vil heller ikke være her," svarte Audrey.

"Vel, er det et annet sted vi kan gå?" spurte Killian.

"Som hvor?" spurte Audrey tilbake.

"Der oppe kanskje?" Caspian nikket mot taket.

De tre så opp mot taket. Familien hennes sitt byhus var utstyrt med en takterrasse, men Audrey hadde aldri vært der oppe før. Det var en stort sett urørt del av huset.

"Snakker dere om takterrassen?" spurte hun dem.

De to guttene svarte henne ikke med ord, men deres strålende smil avslørte alt.

• • • • • Fortsettes - - - - -