Å gifte seg med milliardærbrødrene

2. Pumpede spark

~ Audrey ~

"Kan du tro det? Han auksjonerer meg bort som en hest!"

Audrey trampet med føttene da hun kom ut av walk-in garderoben sin. Så snart hun steg inn i rommet, gispet hennes to beste venner, Mikey og Olivia, i beundring.

"Men likevel, en veldig pen hest, iført Oscar de la Renta!" utbrøt Mikey, og han svingte seg bort til henne for å undersøke kjolen nærmere. Han nikket godkjennende til måten den sølvfargede kjolen klemte hennes slanke former, og ropte: "Herregud jente, du kommer til å selge ut som varme hveteboller!"

"Mikey, du hjelper ikke!" hveste hun og slo Mikeys lakkede negler vekk fra rumpa hennes.

"Mikey har et poeng, da. Du ser fantastisk ut i den kjolen," trakk Olivia på skuldrene. "Og faren din auksjonerer deg ikke bort, Aud. Se på den lyse siden, han vil bare at du skal velge en fyr han stoler på."

"Hvis med tillit du mener å ha en trust fund, så ja," Audrey himlet med øynene.

Olivia og Mikey var Audreys to og eneste venner. De møttes i barnehagen og har vært uatskillelige siden. Olivia og Audrey gikk på samme katolske jenteskole da de vokste opp, og Mikey gikk på den katolske gutteskolen tvers over gaten. Audrey syntes det var ironisk at Mikey gikk på en katolsk gutteskole, spesielt siden Mikey hadde åpent erklært seg som homofil siden han var ni år gammel.

Audrey så på speilbildet sitt. Vennene hennes hadde rett, hun så fantastisk ut i den kjolen. Det var en metallisk plissert kjole med asymmetrisk kant. Den fremhevet hennes perfekte kragebein og klemte rumpa hennes perfekt. Hvis bare Ashton kunne se meg i dette, tenkte hun for seg selv.

"Mmm, jente, vi må få deg noen sko," kommenterte Mikey og forsvant inn i Audreys garderobe. Øyeblikk senere var han tilbake med et par sølvfargede Manolo Blahnik hæler.

"Åh, du er en livredder," Audrey grep hælene og prøvde dem på. Selvfølgelig, Mikeys skarpe øye for mote ville ikke svikte henne. Han var tross alt arving til Rossi tekstilindustrien.

"Jeg skulle ønske dere to kunne komme, da ville jeg vært mindre miserabel," sukket Audrey inn i speilet da hun så refleksjonen av sine to beste venner bak seg.

"Uheldigvis, jeg er ikke en fyr som skal fri til deg. Så jeg er ikke på listen," spøkte Olivia.

"Jeg er en fyr, men jeg frier ikke til deg heller," ristet Mikey på hodet, "Også, jeg er litt fornærmet over at jeg ikke er på denne listen. Mener faren din at jeg ikke er god nok for hans lille jente eller noe?"

"Mikey, du er homofil," påpekte Audrey det åpenbare.

"Så? Jeg kommer fortsatt fra en god familie. Jeg er Michael Christian Rossi for pokker," han løftet hendene dramatisk.

"Men du er homofil betyr at jeg ikke kommer til å få barn med deg. Han vil ha arvinger," svarte Audrey.

"Det finnes prøverørsbabyer og sånt nå til dags," svarte han. "Vi kan gjøre det."

"Virkelig? Vil du gjøre det? Vil du gifte deg med meg og få prøverørsbabyer med meg?" utfordret Audrey ham.

"På andre tanker..." trakk Mikey seg unna, grimase.

"Akkurat."

"Men hei, hvis det er noen trøst, er det i det minste bare en bursdagsmiddag, ikke et tvangsekteskap," sa Olivia, i håp om å muntre opp Audrey litt.

Audrey sukket. "Kjenner jeg faren min, kan det like gjerne være det."

• BANK! BANK! *

Audrey skulle til å klage mer da hun plutselig hørte en bank på døren. Døren knirket opp og Linda, sjefshusholdersken, kom inn, "Frøken Audrey, de er klare for deg nede."

Audrey snudde seg til vennene sine med et nedslått uttrykk i ansiktet.

"Det betyr vel at vi må gå," smilte Olivia trist.

Mikey kysset henne på kinnet og ga henne en støttende klem, og sa: "Ha det gøy på auksjonen din, Aud. Fortell oss alt senere."

---

Innen få timer etter Audreys ankomst, var huset nå forvandlet til en bankett fancy nok for et lite bryllup. Spisesalen var dekket i blomster og krystall champagneglass, og stuen var omgjort til et åpent område hvor folk kunne danse og mingle. De hadde til og med et lite orkester og en sanger klar.

Klokken 19:00 hadde flere gjester allerede ankommet huset. Audrey gled ned trappen i sin lange sølvkjole og hæler. Hennes lange brune hår var krøllet i endene og den lette sminken hun brukte fremhevet hennes lyse blå øyne og fyldige rosa lepper. Hun smilte høflig til gjestene sine, og hilste dem som en god vertinne ville.

Etter hvert som natten skred frem, fylte flere og flere gjester rommet. Etter en stund begynte alle ansiktene å flyte sammen, og Audrey klarte ikke å skille dem fra hverandre. De var alle gutter på hennes alder, alle iført dresser, og noen hadde til og med kommet med foreldrene sine. Foreldrene var der for det meste for å få et bedre inntrykk av sønnens potensielle fremtidige kone, og også for å holde Maxwell Huntington med selskap.

Audrey var utmattet og sulten. Det var to timer inn i bursdagsmiddagen hennes, og hun hadde ikke fått spist noe. Hun var for opptatt med å underholde folk som stadig kom bort for å snakke med henne. Hun fant ikke arrangementet det minste interessant, og alle guttene som prøvde å sjarmere henne var endimensjonale, narsissistiske og irriterende snobber.

Ingen av disse guttene var i nærheten av hennes type. Ikke det at de ikke var kjekke, noen av dem så ganske bra ut. Men i motsetning til de typiske jentene i hennes situasjon, brydde Audrey seg aldri om utseende, penger eller status. Hun lengtet etter noe dypere, en forbindelse, kanskje en gnist. Hun lengtet etter lidenskap og hjerte, men det virket aldri å eksistere i de fabuløst rikes verden. Disse menneskene var alltid så rett frem, de så på deg som en investering, målt i kroner og øre.

Nok er nok, tenkte Audrey for seg selv. Hun hadde gitt dette en sjanse, men hun orket ikke mer. Hun smilte høflig til fyren som snakket foran henne, unnskyldte seg med at hun måtte på dametoalettet, og smøg seg forbi døren.

Audrey hadde en plan. Hun ville finne en vei ut av huset uten at noen av tjenestepikene, livvaktene eller gjestene la merke til det.

Bakdøren!

Hun smilte triumferende ved tanken. Audrey snek seg forbi vaktene, hjertet hennes hamret, og hun holdt pusten mens hun så seg rundt, løpende mot friheten. Hun var akkurat i ferd med å klare det da hun plutselig traff noe hardt foran seg og falt bakover på bakken.

"Au!" ropte hun.

"Beklager, kjære, min feil," det harde noe hadde en stemme.

Audrey så opp og så en fyr, nei, to fyrer stå over henne. Det første hun la merke til ved fyren foran henne var de dype blå øynene hans. De var uhyggelig vakre, tenkte hun.

Blå Øyne rakte hånden ut til henne, og hun tok den instinktivt. Han dro henne opp med letthet, og hun sto på beina igjen.

"Vel, hei der. Du må være Audrey," Blå Øyne smilte til henne. Smilet hans var like fengslende som øynene. På dette tidspunktet innså Audrey at han fortsatt holdt hånden hennes. Hun trakk den raskt bort, noe klønete.

"Ja..." mumlet hun.

"Audrey Huntington, ikke sant?" Fyren bak Blå Øyne snakket. Stemmen hans var dyp, og latteren hans var truende. "Jeg har hørt at du er kveldens midtpunkt,"

Audrey vendte seg mot den andre fyren. Han lignet mye på Blå Øyne, men var også litt eldre. Øynene hans var også blå, men de var ikke like lyse; de var skyggefulle med en følelse av mystikk. Det skitne blonde håret hans var rotete, i motsetning til Blå Øyne som holdt håret glatt bakover. Audreys blikk falt på fyrens hals, og hun la merke til tatoveringene som stakk ut fra kragen.

"Liker du det du ser?" han smilte da han så henne stirre.

Audrey, fullstendig flau, ristet raskt på hodet og sa, "Hvem er dere igjen?"

Blå Øyne snakket først og sa, "Jeg er Killian, og dette er broren min—"

"Caspian," avbrøt Tatoveringsfyren. Han tok et skritt nærmere og sa, "Caspian Vanderbilt,"

Audrey registrerte umiddelbart navnene. Familien Vanderbilt var en av de eldste og mest fremtredende familiene i landet. Hun leste ofte om dem i bøker og aviser. Deres store imperium strakte seg fra skipsfart til jernbane, til stål og til og med teknologiindustrien. Hun hadde hørt at familien Vanderbilt hadde to sønner på hennes alder, men hun hadde aldri møtt noen av dem før. Faktisk hadde hun aldri fått lov til å møte noen gutter før denne festen.

"Takk for at dere inviterte oss til festen din. Vi er svært beæret," Killian tok Audreys hånd og førte den opp til ansiktet sitt. Han bøyde seg litt ned og kysset toppen av hånden hennes, noe som sendte frysninger opp og ned ryggraden hennes.

"...Selvfølgelig, det er vår glede," stammet hun.

"Å, tro meg, gleden er vår, prinsesse," Caspian gliste og tok Audreys hånd fra broren sin. Han bøyde seg ned og plantet et nytt kyss på huden hennes, akkurat på samme sted.

• • • • • Fortsettes - - - - -