Kapittel 2 Elsker deg mer
Fortsatt i en tilstand av eufori sier jeg farvel til hunnulvene på barnehagen rundt klokken ti. Få gjør noe forsøk på å svare på min hilsen, men jeg bryr meg ikke om det heller. Akkurat nå tenker jeg bare på daten min med min make. For to timer siden dro mange av flokken til hulen i en massiv løpe. Fra de høye ulene konkluderer jeg med at dyreofferet til Månegudinnen ble akseptert av henne. Og så gjøres forberedelser til makejakten, og Jasper passer på at reglene blir riktig lest opp av hans Beta. Det begynner med ti minutters forsprang for hunnulvene, hvorpå deres maker begynner å lete etter dem. Da blir skogen til en stor fest av parende ulver, ropene av ekstase øker sexlysten til parene.
I det øyeblikket de første ropene høres, vet jeg at Jasper kommer tilbake til pakkhuset for å finne meg. Mange hunnulver har prøvd å forføre og pare seg med ham i håp om å føde hans arving, men min trofaste make nekter konsekvent. Dette gjør meg så stolt av ham. Jeg deltok det første året av vår paring, men da det viste seg at jeg ikke var gravid året etter og min ulv heller ikke hadde kommet frem, bestemte Eldste at det var bedre om jeg ble igjen. Dessuten var det vanskelig å delta i løpet eller jakten uten ulv.
I høyt humør går jeg nå inn i pakkhuset, men idet jeg er på vei til heisen, hører jeg noen stemmer bak en lukket dør. Det er vårt underholdningsrom hvor uparede flokkmedlemmer ofte ser på filmer eller spiller innendørsspill. Men stemmene jeg hører der tilhører Alfa-familien. Jeg skjerper hørselen min og hører Jaspers mor mumle, men jeg kan egentlig ikke forstå hva hun snakker om. Men så hører jeg navnet mitt og går nærmere. "Vi har en elendig menneskelig Luna. Hvis hun bare hadde født en valp, kunne vi fortsatt tolerert at hun ikke kan skifte," klager svigermoren min i fortvilelse. "Nå spiser hun maten vår, men er verdt null. Hun koster oss bare penger, men bringer ingenting inn."
"Hvis vi bare kunne finne en måte å bli kvitt henne på, så kunne Jasper fått en ny sjanse til en make. Enda bedre, en valgt make. Da ville vi ikke måtte vente for lenge på en valp, etterfølgeren til vår Alfa," hører jeg Louise, Jaspers søster, legge til. "En ufruktbar Luna. Æsj!" utbryter hun med avsky. "Hvorfor presset ikke foreldrene hennes henne til døden ved fødselen? Hun er en ingen!"
Tårer kommer til øynene mine mens jeg lytter til de harde ordene. Jeg visste at Alfa-familien ikke var fornøyd med meg, men at de foraktet meg så mye at de til og med ønsket meg død, er hjerteskjærende. Smerten som går gjennom hjertet mitt kveler meg nesten av mangel på pust. Sakte går jeg til heisen som skal ta meg til leiligheten. Tykk tåre strømmer nå nedover kinnene mine. Når jeg går inn i leiligheten vår, går jeg til soverommet og kaster meg på sengen. Jeg føler meg selv falle ned i en bekmørk grop jeg ikke kan krype ut av. Tårene fortsetter å komme, jeg holder brystet mitt tett nå og prøver å tømme tankene mine. Men denne gangen fungerer det ikke. Å høre denne rå avvisningen denne gangen fikk meg nesten til å miste forstanden.
Og da vet jeg: Jeg må komme meg ut herfra. Jeg må frigjøre Jasper slik at han kan finne den Luna han trenger.
Familien hans har rett, jeg er ikke til noen hjelp for flokken. Alle her hater meg, det er ingen vits i å irritere dem lenger med min tilstedeværelse. Jasper og flokken trenger valper for å fortsette blodlinjen, for å sikre Stormskogens overlevelse. Og det kan jeg ikke gi dem. Jasper elsker meg, men jeg kan ikke være egoistisk. I kveld vil jeg fortsatt være sammen med min make, og så er det på tide å dra. Jeg vet at han ikke vil la meg gå, så jeg må finne en måte å dra uten at han kan stoppe meg. Og jeg vet allerede hvordan.
Jeg reiser meg fra sengen og går inn på badet igjen.
Denne gangen står jeg i dusjen til jeg gjenvinner sansene mine. De grusomme ordene fra svigerfamilien min skal ikke ødelegge kvelden med min make. Når jeg kommer tilbake til soverommet, tar jeg på meg kjolen Jasper har lagt frem for meg og fester halskjedet rundt halsen min. Når jeg har fått orden på sminken, sjekker jeg resultatet i speilet. Uansett hva alle i flokken sier om meg, kan ingen nekte for at jeg har en distinkt skjønnhet. Mine trekk er slående; skinnende langt svart hår, mandelformede store grå øyne og tykke øyenbryn i et lett solbrunt ansikt. Mange bruker tusenvis av kroner på skjønnhetssalonger for å få alt dette. Mine er helt naturlige.
Jeg kjenner to hender på skuldrene mine, og fra gnistene som løper gjennom meg, vet jeg at Jasper har kommet. "Du er så vakker. Jeg takker Månegudinnen for at hun parret meg med deg, Rain," hvisker han i øret mitt. "Du er så ren av hjertet. Ingen kan være som deg, og du er min". Jeg ser i speilet og ser oppriktigheten i øynene hans. Lykkelig stirrer jeg på ham. "Ikke du, men jeg er den heldige her. Så mange hunnulver drømmer om å parre seg med deg, men du valgte meg. Jeg elsker deg, Jasper".
Langsomt snur han meg for å møte hans fantastiske blå øyne.
"Jeg elsker deg mer, Rain." Han tar hånden min og legger den på hjertet sitt. "Uten deg er det umulig for meg å puste. Du er grunnen til at hjertet mitt slår, min make". Han bøyer seg litt og leppene hans stryker over mine før han kysser dem ømt. Og når jeg åpner leppene og gir ham tilgang til munnen min, fordyper han kysset. En skjelving av nytelse løper nedover ryggraden min, og jeg lener meg nærmere ham.
"Kom, la oss gå. Ellers kommer vi oss ikke ut av dette rommet i kveld," hvisker Jasper til meg. Og da legger jeg merke til at han allerede har skiftet og er kledd i en fin smoking. "Min make!" utbryter jeg. "Du er så kjekk!"
Og med armene rundt hverandre, går vi ut av leiligheten mot utgangen av pakkhuset. ...