Kapittel 5
ARTEMIS
"Astoria, når kan jeg møte resten av flokken?" funderte jeg mens jeg rørte i den boblende røde væsken som snart begynte å ryke. Astoria skyndte seg bort og snappet gryten fra meg. "Stolida! Ikke la det brenne!"
"Beklager," mumlet jeg og fulgte henne bort til det tredekte bordet hvor hun knuste tre fete røde bær og helte saften i blandingen. "Det er bare at det er litt ensomt her ute... Synes du ikke?"
"Nei," snappet hun. "Jeg foretrekker det slik, dessuten må vi holde deg skjult for Alfaen så lenge som mulig."
"Men hvorfor? Hva ville han gjort?" stønnet jeg. Hun hadde gitt meg den samme unnskyldningen i tre dager på rad, men jeg hadde ennå ikke fått et svar.
"Det er ikke hva han ville gjort som bekymrer meg, det er hva det ville gjøre med ham."
"..Jeg forstår ikke?"
"Du trenger ikke å forstå... i hvert fall ikke ennå," nynnet hun mens blandingen ble dyp lilla og hun helte den i en glassflaske.
"Vær så snill, Astoria, la meg i det minste jakte."
"Byttet her er annerledes enn der ute, det er mye farligere," sukket hun. Hun var uten tvil lei av min konstante klaging, men jeg klarte ikke å stoppe meg selv. "Du må forstå det, det er bjørner og villsvin som ville gjort kjøttdeig av en liten som deg."
"Vær så snill!" Jeg hørtes ut som et barn, men jeg brydde meg ikke. Min ulv lengtet etter å løpe, å drepe. Hun slikket seg om munnen ved tanken på et saftig villsvin.
"Lunaen skal på jakt til den nordlige grensen om noen timer," virket hun sliten mens hun strøk en hånd gjennom sine mørke ravnesvarte lokker. "Jeg vil la deg gå på én betingelse..."
"Alt."
"Ikke vis huden din til noen, spesielt ikke Flick." Øynene hennes boret seg inn i mine, harde og urokkelige. Hvis blikk kunne drepe, ville jeg ha dødd tusen ganger. Min ulv danset inni meg, jeg hadde ingen anelse om hvem Flick var eller hvorfor jeg ikke kunne vise henne huden min, men jeg brydde meg ikke. Jeg var bare glad for å være fri. "La oss bare håpe at ulvesiden din ikke skiller seg like mye ut som hudsiden din."
"Jeg lover."
"Bare bli med på jakten så sømløst som mulig. Ikke la noen vite at du ikke er herfra." Orakelens stemme ekkoet gjennom hodet mitt. Jeg sendte henne et siste blikk i det fjerne mens jeg løp bak et tre, kledde av meg og skiftet.
"Faen," bannet Astoria gjennom lenken. "Hvorfor må du se akkurat ut som henne?"
"Hva?" spurte jeg, følte meg selvbevisst i pelsen min. "Akkurat som hvem?"
"Det spiller ingen rolle. Nå gå!" hveste hun før hun blokkerte meg fra lenken.
Jeg snudde meg for å stirre på samlingen av pels i det fjerne. Jeg trasket opp til dem så uformelt som jeg kunne, bare noen få øyne hvilte på meg mye lenger enn jeg ville ha likt. Pelsen min reiste seg, og et mykt advarende knurr begynte å rumle i halsen min.
Den eneste som forble i menneskeform var en slank kvinne med hår som falt i mørke sjokoladebølger. "Er alle her?" ropte hun. Hun hadde selvtilliten som trengtes for å holde en slik rang, selv om duften hennes ikke var som en Luna, den var mer lik den av en lavere rangert ulv, men den klare spor av Alfa-duft lå på huden hennes og nesten maskerte den av den lavere rangerte. Flokken av ulver hvinte av spenning over jakten. "Da går vi!"
Hun skiftet til en anstendig stor mørkebrun ulv og raste inn i skogens mørke.
Flokken fulgte, vi løp, tjue kropper som smeltet sammen til én. Ett hjerte, én sjel.
Min ulv utstøtte et hyl av glede, kastet hodet mot himmelen. Jeg var i ferd med å skjelle henne ut, vi burde prøve å blande oss inn, ikke rope til månen, da en annen ulv ekkoet hennes rop, så en til, og en til. Snart var skogen fylt med rop og hvin fra Selene's barn.
Føtter dundret over jord og steiner, jeg følte dunkingen av våre føtter i hodet og hjertet, som slagene fra en tromme. Vinden plystret en bittersøt melodi gjennom trærnes hulrom som drev meg videre, selv om jeg var forsiktig med å holde meg sist.
Kvinnen som ledet jakten utstøtte et knurr som signaliserte at hun hadde fanget en duft, flokken saktnet til en stopp ved munningen av lysningen.
Åpningen i skogen førte til en stor og frodig eng, og der, ikke mer enn femten meter unna oss, sto en stolt bukk og voktet over sin lille flokk på fire eller fem andre.
Noe gnagde i bakhodet mitt, en irriterende følelse som ikke ville forlate meg. Jeg lot deres stemmer komme inn i hodet mitt, jeg aksepterte linken de sendte, og snart kunne jeg høre den kvinnelige lederen hviske. "Følg min ledelse, ikke rør deg før jeg gjør det."
Ulvrene rundt meg gryntet mykt i anerkjennelse.
"Ikke ennå..." Hennes brune ulv så klar ut til å hoppe. "Ikke ennå..." Hennes bakpart beveget seg i forberedelse til drapet. "NÅ!"
Ulvrene spratt frem som én innøvd bevegelse. Jeg ble igjen, ventet et øyeblikk før jeg sluttet meg til jakten.
Vi løp som én.
Den ledende hunnen nådde den nærmeste i flokken først. Hun kastet seg over bukken og rev i dyrets strupe med sine skarpe kjever.
Jeg, derimot, hadde blikket festet på den største bukken. Han satte av gårde i full fart, men jeg var raskere.
Min skinnende hvite ulv kastet seg inn i jakten, blodet pumpet, hjertet raste. Den løp ut av lysningen og inn i den tette skogen.
Vi løp bort fra de andre som ble igjen for å delta i massakren i lysningen mens jeg jaget bukken som hoppet over busker, falne trær og elver.
Jeg kunne høre hjertet mitt dundre i ørene, overdøvende lyden av våre dundrende føtter. Bukken kikket bakover, han visste sin skjebne.
Nye poter sluttet seg til bak meg, resten av flokken var nå bak meg.
Et glimt av brunt ved siden av meg fortalte meg at den ledende hunnen var ved siden av meg, men overraskende nok prøvde hun ikke å overta.
Men så skjedde noe.
Hjorten løp inn i en tett vekst av trær, vi fulgte uten å nøle. Først trodde jeg det var den ledende hunnen som løp mot meg fra siden. Men jo nærmere hun kom, jo større ble hun, og da skjønte jeg at hunnen var ved siden av meg. Den brune flekken hoppet foran oss, og flokken skled til en stopp kanskje tre meter fra skapningen. Bukken forsvant inn i underskogen, og for første gang fikk jeg et godt blikk på den brune flekken.
Det var en bjørn.
En stor, riv-ansiktet-av-deg sint bjørn.
Hun sto på bakbeina, sveipet potene gjennom luften. En ulv bak meg klynket.
Den ledende hunnen og jeg utvekslet forskrekkede blikk før bjørnen slo potene ned i jorden og stormet mot oss.
Vi snudde halen og løp så fort vi kunne, en ny følelse av adrenalin pumpet gjennom årene mine. Denne gangen var det behovet for å overleve.
Bjørnen var rask, men vi var raskere, og snart falt en slags uhemmet ekstase over flokken. En av ulvene slapp ut et hyl mens vi løp. Min ulv smilte, kastet hodet mot himmelen og ulte sammen med den uredde ungen. Bjørnen brølte, men ulvene bare pep og lo mens vi løp. En slags fryktløs frihet drev oss mens vi løp til vi ikke lenger kunne se bjørnen. Selv når hun var borte, fortsatte vi, hoppet over falne trær og plasket gjennom elver for å skjule lukten vår.
Den ledende hunnen skiftet tilbake til menneskeform, ingen av oss nølte engang da vi fulgte hennes eksempel, fortsatt løpende. Knokler knakte mens de skiftet til å passe en menneskekropp.
Hunnen kastet neven i været, lo og ropte. Jeg kastet hodet tilbake i en dyp latter, jeg hadde ikke hørt lyden på så lenge. Vi var fryktløse, uten bekymringer i verden.
Vi sakket farten og stoppet, bøyde oss dobbelt og pustet tungt.
Hunnen nærmet seg meg med et bredt glis i ansiktet. "Så du ansiktsuttrykket på den bjørnen!" Hun skrattet. "Jeg heter Flick, forresten!"
"Artemis," svarte jeg, og ristet hånden hennes.
Øynene mine utvidet seg i sjokk. Navnet rullet så flytende av tungen min, jeg nølte ikke engang. Det var ikke før nå at jeg hadde tenkt på navnet mitt.
Flick slapp hånden min som om den var i brann, stirret på meg med store og hjemsøkte øyne. "Hva?" spurte jeg.
"Ingenting..." mumlet hun. "For et øyeblikk trodde jeg du var noen andre... det er bare... du ser akkurat ut som henne."