Kapittel 4
Et sølvfarget smil trakk i kantene av leppene hennes. Jeg stirret ned på hendene mine i forundring, den bleke huden var full av kutt og blåmerker.
Jeg nølte ikke da jeg kastet armene rundt henne. "Takk." pustet jeg. Hun luktet som hytta, røkelse og røyk.
Hun sto der klossete i et langt øyeblikk, kroppen stiv og urørlig, før hun myknet litt og klappet meg på ryggen. "Det er ikke meg du skal takke. Jeg er bare budbringeren."
Jeg slapp henne, "Hvordan kan jeg noen gang betale deg tilbake."
Hun snudde ryggen til meg og rørte i en kjele fylt med en tykk lilla væske. "Det er alltid urter som må plukkes... Ved som må samles... Varulver som må helbredes."
"Jeg gjør hva som helst, jeg har uansett ingen steder å gå."
"Du skal jobbe for meg i bytte mot en seng å sove i og mat i magen, avtale?"
"Avtale, når begynner jeg?"
"Nå."
Skogen var så mye annerledes enn den hadde virket før, den var ikke like skummel. Jeg kunne se fargene på bladene, hvordan vannet falt ned fossen før det smalt inn i elven nedenfor. Jeg kunne se hvordan lyset reflekterte i regnbuefragmenter fra dråpene som krøp ned de lilla blomstene.
Lilla blomster.
Det var en av tingene Astoria trengte.
Stilken av tre lilla blomster, funnet der stein møter vann.
Jeg samlet raskt det jeg trengte, dyttet blomstene inn i en liten kurv som hang på armen min, før jeg gikk videre. Jeg skannet skogbunnen etter 'en rot av vridd eik.'
Det tok ikke lang tid før jeg fant det hun mente. Et stort eiketre sto dystert og alene i en liten lysning, stammen var minst like tykk som fire menn. Grenene strakte seg som desperate armer mot himmelen, kastet en lav skygge over landet nedenfor. Ved foten av giganten krøllet treets røtter seg som en hekses fingre, vridde og gravde seg over jorden. Jeg brøt av røttene og dyttet dem inn i kurven sammen med de lilla blomstene.
En ting til.
'Måneberusede bær.'
Jeg hadde ingen anelse om hva det var, eller hvor jeg skulle finne det, så i stedet vandret jeg målløst rundt i noen minutter før jeg satte meg på et veltet tre. Myk grønn mose lå på toppen av bjørken som et eviggrønt teppe.
"Måneberusede..." mumlet jeg, "Måneberusede bær..." Hva kunne det muligens være. Jeg så mot himmelen, som om jeg spurte månen om hjelp, men bare solen stirret tilbake. Helios var en hjerteløs far for jordens barn.
Jeg ble sittende et øyeblikk, bare lyttet. Jeg lukket øynene og skogen var slik den en gang var. Sildringen av vann, raslingen av blader, harmonien av tusen trær som svaiet i vinden.
Raslingen av blader ble til en torden av poter som rev gjennom underskogen. Hjertet mitt hoppet opp i halsen da jeg skyndte meg å finne en flukt fra hva enn som kom mot meg.
Jeg gjorde det første jeg kunne tenke på, jeg klatret opp i det nærmeste treet. Uten å tenke grep hendene mine den ru barken, kastet meg selv oppover, det harde treverket skar inn i håndflatene mine, men jeg stoppet ikke før jeg var over løvverket og stirret ned på skogen under meg.
Lydene stilnet brått. Jeg kunne høre pusting, men ikke fra et dyr, noe langt mer skremmende.
En ryggmargskjølende ulvehyl rev gjennom luften, jeg kjempet for å holde fast i grenen min. Hendene mine føltes svake og kroppen ristet, den lille styrken jeg hadde truet med å forlate meg og jeg ville styrte ned til beistet under.
Jeg så i skrekk da en stor roan grå ulv gikk rett under treet mitt. Jeg holdt pusten. Ba om at jeg ikke skulle lage en lyd. Jeg kunne sverge på at den hadde sett meg, for et kort øyeblikk snudde den hodet oppover, tok et dypt innpust av omgivelsene. Hvis den ikke hadde sett meg, måtte den ha luktet meg.
Men den fortsatte å gå, den gikk rett forbi meg. En forferdelig knekk brøt min besluttsomhet. Og for et minutt var skogen stille.
Men stillheten ble brutt av en grov stemme.
"Du kan komme ned nå, Dulcis."
Jeg ble værende, våget ikke å røre en muskel. Jeg våget ikke å puste.
Han sukket lavt. "Kom deg ned."
Jeg begynte sakte å klatre ned fra gjemmestedet mitt, ikke helt sikker på hva jeg ville finne nedenfor.
Jeg vaklet litt da føttene mine møtte bakken, en varm hånd skjøt ut for å støtte meg. Jeg hoppet tilbake, "Ikke rør meg!"
Den eldre mannen så overrasket ut. "Jeg beklager. Jeg mente ikke å skremme deg, Dulcis."
Kroppen min ristet og skalv, jeg ville ikke bli tatt igjen. "Hvem er du?" spurte jeg forsiktig.
"Ozymandias. Kriger fra nord, rådgiver til kongen, og vaktmann av Ismara..." Han bukket dypt. "Til din tjeneste."
Jeg trakk meg litt tilbake. Usikker på den eksentriske mannen foran meg. Han hadde lange grå, nesten sølvfargede dreadlocks ned til under skuldrene som kontrasterte mot hans karamellfargede hud som virket nesten gylden i lyset. Han hadde på seg en lang purpurrød kappe med rik sølvbrodering.
Han rullet et perlegrått bær mellom fingrene før han kastet det opp i luften og fanget det på tungen. "Vil du ha ett?" Han smilte.
"Er de-...?"
"-Månefulle bær." Avbrøt han. "Ja, det er de." Og med det kastet han meg en håndfull av de lyse perlene.
Ozymandias fulgte meg tilbake til Orakelens hytte, han forklarte at kongen han refererte til var Alfaen av denne flokken. "Han er Kongen av Nord, Dulcis. Respekter ham og respekter Ismara."
"Hva er Ismara?"
Han gestikulerte mot trærne rundt oss da han sto på tretrinnene som ledet opp til Orakelens hytte. "Se deg rundt, Dulcis. Alt du ser, jorden du føler, luften du puster er Ismara."