Kapittel 3
ARTEMIS
En sekk av strie ble kastet over hodet mitt. Ikke at det gjorde så stor forskjell, men det sa jeg ikke til mennene.
Vi gikk i stillhet i det som føltes som en evighet.
Vi gikk til nattens kulde forsvant og solen begynte å varme kroppen min.
Det var de små tingene jeg hadde savnet mest.
Lukten av kaprifol og noe søtt svevde gjennom luften, jeg løftet nesen i været og prøvde å fange en bedre duft.
Fjern prat nådde ørene mine, lukten av bål, av mennesker, av ulver.
Jeg kjempet mot deres kraftige poter. "Vær så snill." Jeg tryglet, jeg visste ikke hva det var med tanken på å bli tatt tilbake til stedet hvor disse beistene bor, men noe ved det fylte meg med frykt. "Vær så snill, ikke! Bare slipp meg fri!"
"Silentium!" En av mennene freste, og noe hardt traff hodet mitt, jeg kollapset i armene deres. Hvis jeg ikke kunne kjempe mot dem, så ville jeg i det minste gjøre det vanskeligere for dem. "Vær så snill! Hvor tar dere meg!" Jeg ropte, og prøvde å finne noe å holde fast i på den harde bakken mens de dro meg.
"Der hvor villmenn som deg hører hjemme." En grov stemme svarte.
"Jeg er ikke en villmann!" Det var jeg. Jeg gjorde det eneste jeg kunne tenke på for å forsvare meg, jeg løy. "Jeg er en healer! Vær så snill, tro meg!"
"Du lyver." Den andre mannen knurret og noe skarpt gravde seg inn i korsryggen min. "Du lyver!"
Sekken av strie ble dratt av hodet mitt, og jeg ble snudd rundt. "Ikke lyv til m- Quae est infuernum!"
"Hva er galt lo-" en annen mann begynte, skritt kunne høres komme mot meg før han stoppet midt i setningen, sjokk tydelig i hans skjelvende tone. "Hva i helvete har skjedd med deg."
En grov hånd på ansiktet mitt, varm pust som traff ansiktet mitt. "Øynene hennes, Ozy, se på øynene hennes!"
Mannen som mest sannsynlig var Ozy freste til mennene. "Ta henne til Astoria. Ikke fortell Alfaen... i det minste, ikke ennå."
Vi gikk, vi gikk og vi gikk litt til. Lukten av vinterbål og røkelse ble sterkere til vi stoppet. Det var et bank på tre, "Astoria!" En av mennene ropte, "Ut med deg, heks!"
Det var en knirk av tre mot tre, med det fulgte duften av brenning og varmen som kom med det. "Hva vil dere." Astoria freste. Fiendtlig og ubarmhjertig.
"Vi har en gave til deg." Jeg kunne høre det sykelig søte smilet i stemmen hans. Jeg ble dyttet fremover, falt på knærne da bena mine kolliderte med tretrinnene. Jeg ropte ikke, jeg laget ikke en lyd.
Mennene dro, deres bittersøte latter og grove hender dro med dem. I stedet grep myke hender rundt håndleddene mine, ledet meg til føttene mine.
"Kom." Stemmen hennes var lav, men hadde en slags katteaktig malende som ga meg følelsen av at i et annet liv, kunne hun ha vært forførende.
Jeg fulgte henne, forsiktig opp trinnene og inn i varmen og tryggheten i hytta. "Sett deg."
Jeg gjorde som hun sa, kroppen min møtte den myke pelskledde trebenken. Ulvepels.
"Du er blind." Hun sa rett ut, uten følelser eller tone. Jeg kunne merke at hun sirklet rundt meg som et rovdyr ville sirkle rundt sitt bytte. En hånd dro gjennom det flokerte håret mitt, dro seg over skulderbladene mine, en enkelt finger sveipet over mine delte lepper. "Ja." Jeg sa andpustent, lukten av røkelse hang tungt i lungene mine. "Jeg kan hjelpe deg." Sa hun, jeg følte hennes nærvær forlate, lyden av gryter og panner, metall mot metall klang gjennom luften.
"Men, alt har en pris."
"Jeg har ingenting... Jeg har ingenting å gi deg." Jeg hvisket, stirret med matte og tomme øyne ned på håndflatene mine, men i stedet var alt mørke. Ingenting annet enn den svarte avgrunnen som var min verden.
"Det handler ikke om materielle ting." Hun freste. "De betyr ingenting for gudene."
"Hva da?" Jeg spurte, hva kunne hun muligens ønske fra meg, jeg hadde ingenting.
"Din makker."
En tung vekt begravde seg dypt i magen min, jeg hadde en dårlig følelse om dette. "Jeg har ingen..."
"Gi avkall på din evne til å ha en makker. Det er prisen for synet." Jeg rykket til da stemmen hennes plutselig var bak meg, hennes kjølige pust strøk mot øret mitt.
Hva som helst, hva som helst for å få mørket til å forsvinne.
"Gjør det." Ordene spratt ut før hjernen min rakk å forstå dem, de danset på tungen min.
En plutselig kulde blåste gjennom luften, jeg krysset armene rundt meg selv for å holde varmen. En lav fløyte danset gjennom luften, lyden av gammelt tre i vinden, klirringen fra en eldgammel vindklokke som danset i bevegelsen av luft.
"Lukk øynene, ikke åpne dem før jeg sier det." Hun mumlet, hennes milde fingertupper presset over mine lukkede øyelokk som et mors kyss, velsignende nattens søvn som lå foran. "Ikke åpne øynene, uansett hva som skjer."
Våte fingertupper sporet langs kinnbena mine, nedover midten av pannen og langs neseryggen, nedover leppene og over øynene. Den bitre lukten av kobberblod invaderte sansene mine, druknet ut aromaen av røkelse og røyk. Hun hadde merket ansiktet mitt med sitt blod.
"Sanguis ruber, et conteram filum." Hun messet.
Blodet hennes dryppet ned på leppene mine.
"Sanguis ruber, et conteram filum."
Den metalliske smaken tvang seg inn i sansene mine uten å bry seg om å tørke av føttene først.
"Sanguis ruber, et conteram filum."
En merkelig følelse begynte i fingertuppene mine, en prikkende nummenhet som snart ble til et inferno av uslukket raseri. Jeg hveste, knyttet hendene til tette never.
"Sanguis ruber, et conteram filum."
Brenningen begynte å reise opp armene mine, begynte i tærne og snek seg oppover lårene. På vei mot hjertet mitt.
"Sanguis ruber, et conteram filum."
Jeg hveste ut i smerte da ilden ble sterkere, større, lysere. Oransje flammer slikket mot skuldrene og navlen min. Fortsatt var mørket alt som møtte øynene mine.
"Sanguis ruber, et conteram filum." Stemmen hennes ble høyere for hvert ord hun sa.
Snart følte jeg at jeg kvalte på blodet hennes, det krøp nedover halsen min som en hånd som prøvde å klemme hjertet mitt, og alt jeg kunne høre var stemmen hennes, ubevegelig og urokkelig.
"Sanguis ruber, et conteram filum."
Jeg prøvde å ikke skrike. Jeg ble brent levende. Jeg var i flammer. Jeg døde. Likevel holdt jeg øynene lukket, våget ikke å trosse heksen som beveget seg lydløst rundt meg.
En oransje glød vokste bak øynene mine, nesten som et lys bak lukkede dører. Flammene hadde funnet hjertet mitt, slikket mot det avskyelige organet til det også gråt tårer av skarlagens tristhet.
"Sanguis ruber, et conteram filum." Hun ropte, en ødelagt, guttural morbiditet ekkoet i lyden. Stemmen hennes var hes og nesten hørtes ut som om den hadde en slags følelse bak seg. Nesten...
Jeg skrek, rått og primalt. Lyden av en som står ansikt til ansikt med døden. Jeg grep brystet mitt, det føltes som om hjertet mitt var dødt og alt som var igjen var fragmentene av noe som en gang var vakkert. Skårene var glass, kuttet inn i beinburet.
"Sanguis ruber, et conteram filum!" Hun brølte.
Hun var torden, hun var regn, hun var lynet vi fryktet.
Jeg gråt blodtårer, tykke og salte, de rant nedover kinnene mine og inn i håndflatene mine. Blod fylte lungene mine, det var i øynene mine og halsen og under tungen.
"Åpne øynene."
Rødt var den første fargen jeg så. Jeg blinket det bort til verdens slør begynte å dukke opp. Alt var en uklarhet i begynnelsen, blått smeltet sammen til grønt, gult til oransje og rødt til svart.
"Jeg...jeg kan se deg.." Brystet mitt hevet seg med tårene som ikke ville falle. "Jeg kan se deg!"