Kapittel 5
Emilys synsvinkel
Hodet mitt dunker, men det er jeg vant til. Det jeg derimot ikke er vant til, er å våkne opp og kjenne varme ved siden av meg. Jeg åpner øynene og ser min make ligge ved siden av meg og sove. 'Hvor er jeg?' tenker jeg. Jeg prøver å smyge meg ut av sengen, men innser at jeg har en IV i armen, og når jeg ser meg rundt, skjønner jeg at jeg er på sykehuset. Jeg hører pipene fra hjertemonitoren, og alt fra i går kveld kommer tilbake til meg. Nysgjerrig begynner jeg forsiktig å stryke armen min langs armen til min make. 'Jeg vet ikke engang navnet hans ennå, og allerede føler jeg en ubrytelig bånd med ham,' smiler jeg for meg selv. Han rører på seg og et smil former seg på ansiktet hans.
Han omslutter meg i armene sine og snakker så mykt til meg. "Du er våken, vakre. Jeg er så glad for å se de nydelige øynene dine glitre igjen."
"Hvor lenge har jeg sovet?"
"Nesten to dager nå."
"To dager! Foreldrene mine er sikkert fra seg av bekymring," sier jeg og prøver å komme meg ut av sykehussengen.
Han trekker meg tilbake mot seg og sier, "Ikke bekymre deg for foreldrene dine, jeg har allerede ringt dem, og de er på vei hit. Dessuten, med mindre du tar ut den IV-en selv, kommer du ingen steder."
Han sklir av sengen og ser på meg. "Jeg skal hente sykepleieren så hun kan fjerne IV-en din. Jeg er sikker på at du ikke har noe imot en tur til badet."
Idet han forlater rommet, former det seg et smil på ansiktet mitt. 'Er dette virkelig? Har jeg endelig funnet min make? Dette virker ikke ekte. I går kveld var jeg sikker på at etter min glipp av å fortelle Zach at han ikke tilfredsstilte meg, ville jeg bli drept. Nå våkner jeg i armene til min make.' Tankene som raser gjennom hodet mitt er endelig glade og varme tanker i stedet for alle de dystre og kalde tankene jeg vanligvis har.
Døren svinger opp, og en sykepleier kommer inn. "Jeg hører du er klar til å ta ut den IV-en og få litt tid for deg selv?"
"Ja, takk!" stråler jeg til henne.
Hun tar forsiktig ut IV-en min og kobler meg fra hjertemonitoren. Nysgjerrig på hvor min make er, ser jeg på henne. "Vet du tilfeldigvis navnet på min redningsmann?"
"Selvfølgelig, kjære, det vet vi alle. Han er alfaen i flokken vår. Han heter Braxton. Du er på flokksykehuset til Midnight Moon-flokken." Hun smiler ned til meg.
"Alfaen?!" piper jeg til henne.
"Ja, kjære. Han har vært alfaen i flokken vår i noen år nå. Han gikk til kantinen for å hente mat til deg. Jeg er sikker på at han kommer tilbake snart. Dette er første gang han har forlatt din side siden han brakte deg inn. Nå er du frakoblet. Jeg skal gi deg litt privatliv. Jeg er glad for at du føler deg bedre." sier hun og går ut døren.
Stirrer i speilet på badet og ser endelig blåmerket på kinnet mitt og ser hvor hovent øyet mitt er. Jeg er i en standard sykehuskjole som bare knytes bak. Jeg begynner å ønske at jeg hadde klær å skifte til. Jeg er lettet over at dette sykehusrommet har en dusj og til og med litt komplementær sjampo og såpe. Jeg skrur på dusjen etter å ha tisset, og føler meg så mye bedre når det varme vannet treffer huden min. Sjampoen lukter svakt av roser, og såpen er duftfri, men jeg føler meg generelt bedre med å vaske meg. Jeg stiger ut av dusjen, og mens jeg tørker meg, hører jeg Braxton komme tilbake i rommet. Jeg tar på en ren sykehuskjole og går ut av badet inn i rommet. Lukten av bacon treffer meg umiddelbart.
"Soooo Alpha Braxton. Jeg ville bare fortelle deg at jeg er utrolig takknemlig for at du reddet meg i går kveld," sier jeg med hodet litt bøyd.
Med ryggen fortsatt vendt mot meg mens han forbereder tallerkenene våre, snur han seg rundt. Han løfter straks haken min opp så øynene våre møtes. "Ikke bøy deg for meg. Du er min utkårede. Det var ingen nøling i å redde deg, Emily."
"Hvordan visste du navnet mitt?" spør jeg nysgjerrig.
"Da sykepleierne kledde deg i sykehuskjolen, fant de lommeboken din. Jeg fant informasjonen om foreldrene dine på telefonen din. Forresten, du burde nok sette en kode på den."
Jeg snakker stille til ham. "Jeg fikk ikke lov til å ha passord på telefonen mens jeg var med Zack."
Han ser rett på meg med en knurrende tone. "Du trenger aldri å bekymre deg for ham igjen. Han ville være dum om han nærmet seg deg nå."
Jeg har aldri smakt mat som er så god. Ikke misforstå, min mor er en fantastisk kokk. Jeg tror bare at det å være i nærheten av min utkårede gjør alt så mye bedre. Braxton serverte meg bacon, egg, fransk toast, en latte og en fersk kopp med frukt. Jeg spiste absolutt alt. Jeg antar at det å ha sovet i nesten to hele dager gjør det med en person. Etter frokosten lener jeg meg tilbake inn i Braxtons armer, og vi ser på TV da sykehusdøren svinger opp.
"Takk Gud for at du er ok." Min mor skynder seg bort til meg og gir meg en stram klem.
Min far kommer til siden av meg og tar hånden min. "Hvorfor fortalte du oss ikke hva som foregikk med Zack, jeg ville ha beskyttet deg." Han begynner å få tårer i øynene.
Jeg klemmer moren min tilbake og griper farens hånd. "Han truet med å drepe meg eller en av dere hvis jeg fortalte noen. Jeg ville ikke kunne leve med meg selv hvis en av dere ble skadet på grunn av meg."
Etter tårene og mange klemmer introduserer jeg foreldrene mine for Braxton, og faren min takker ham minst 100 ganger. Jeg forklarer foreldrene mine at Braxton er min utkårede og at jeg vil bli med i flokken hans. Det brede smilet som vises på Braxtons ansikt ved mine ord, tenner gnister i hjertet mitt. Foreldrene mine drar for å sjekke inn på flokkhotellet som er ved sykehuset, og Braxton og jeg er igjen alene.
"Jeg er glad for å høre at du vil bli med i flokken min," sier Braxton til meg mens han kysser meg på pannen.
Jeg kryper inn i ham. "Jeg har lett etter en flokk lenge og min utkårede. Jeg var bare heldig nok til å finne begge på en gang."
Zacks synsvinkel
Jeg våkner med en dunkende hodepine. Emily er borte, og soveromsdøren min er revet av hengslene. Jeg kan knapt huske hva som skjedde. 'Hørte jeg et knurr fra hennes redningsmann? Jeg kunne sverge på at jeg så klør.' Jeg reiser meg og går bort til døren for å undersøke mer. Når jeg løfter opp døren, ser jeg kloremerker på den andre siden. 'Jeg visste at jeg så kloremerker. Hva tok Emily?' Jeg har hørt historier om overnaturlige skapninger, men aldri trodd på dem. Min far fortalte meg en da han tok meg med på jakt da jeg var 12. Vi kom over et rådyr som hadde kloremerker på seg. Men det er ingen måte dette er sant. 'Kan Emily virkelig ha blitt tatt av en... Varulv?' Uansett hva som tok henne, var jeg bestemt på å finne henne. Hun var min eiendom, og ingen skal holde henne fra meg.