Kapittel 2
KRASJ! "Er det alt du har, gamle mann?" Jeg ler mens faren min vakler opp på beina igjen.
"Du glemmer, sønn, jeg var Alfa før deg, du er bare mye yngre." Han håner tilbake.
"Jeg tror vi skal avslutte for i dag, dessuten har jeg planer i kveld." Jeg sier til faren min med et smil.
"Å ja? Hva har du på gang i kveld?"
"Jeg har en date."
"Burde du ikke lete etter din ektefelle i stedet for å kaste bort tid på meningsløse jenter?" Han sier misbilligende.
"Jeg vil finne min ektefelle like mye som du vil at jeg skal, men inntil da har jeg behov, pappa."
Han grimaserer og ser ned. "Noen ting trenger jeg ikke vite om, sønn."
Mitt navn er Braxton. Jeg er 22 år og leder av Midnight Moon-flokken. Jeg tok over for faren min for 2 år siden. Jeg er 198 cm høy og veier 104 kilo med ren muskelmasse. Jeg har svart hår og blå øyne. Jeg har lett etter min ektefelle siden dagen jeg fylte 16, men har ikke hatt hell. En del av meg begynner å føle at jeg ikke har en ektefelle der ute å møte. Men jeg vet at det ikke er tilfelle. Det er en ektefelle for hver ulv. Jeg må bare være tålmodig. Jeg har hatt min andel av jenter. Ikke det stolteste å innrømme, men jeg har sannsynligvis vært med hver eneste umatede kvinne i flokken min. Foruten trening, må jeg gjøre noe for å holde meg opptatt.
Tankelink
"Hei Connor, har du noen minutter til å snakke før jeg drar på date?" Jeg tankelinker til Betaen min.
"Selvfølgelig, vil du møte meg ved flokkens hus?" Svarer han, og jeg kan høre smilet i stemmen hans.
Connor er min Beta og har også vært min beste venn siden vi var 2 år. Vi har vært gjennom alt sammen, og jeg stoler på ham med livet mitt. Han fant sin ektefelle da han var 17, og de har stolt to valper sammen. Connor er mindre enn meg, omtrent 185 cm høy og veier rundt 86 kilo. Ikke la størrelsen lure deg, han er god i hånd-til-hånd kamp og har noen ganger bedre vett enn meg. Han har lysebrunt hår og brune øyne.
Når jeg kjører opp til flokkens hus, ser jeg Connor lene seg mot bilen sin. Idet jeg går ut av bilen, begynner han å le.
"Hvem er den heldige jenta i kveld?" Spør han lattermildt.
"Er det dårlig at jeg ikke vet navnet hennes? Jeg møtte henne på baren her om dagen, og hun ga meg nummeret sitt, men ikke navnet."
Han ser opp med et større smil og sier, "Hun må være like desperat som deg da."
Jeg dytter ham lett i siden. "Ikke alle av oss kan være like heldige som deg og finne sin ektefelle når de er 17."
"Ja, jeg antar du har rett. Bare husk å få navnet hennes FØR du sover med henne." sier han.
"Jeg skal tenke på det." sier jeg med et lurt smil. "Uansett, jeg ba deg komme hit for å høre om du kunne dekke for meg på treningen i morgen tidlig. Denne jenta bor omtrent tre timers kjøretur unna, og jeg vil ikke kjøre tilbake så tidlig på morgenen."
Connor ser på meg med et underholdt uttrykk. "Du ba meg hele veien til flokkens hus for å spørre om jeg kunne dekke for deg? Du burde allerede vite at jeg ville gjort det uten at du dro meg vekk fra min make, som forresten er i brunst. Du vet vi prøver på barn nummer tre."
"Beklager, bro. Det visste jeg ikke. Jeg skal ikke holde deg lenger da. Jeg skal pakke en bag og dra. Jeg må stoppe innom butikken først for å kjøpe en flaske vin til min mystiske date og litt øl til meg selv." sier jeg mens jeg gir ham en broklem.
Når jeg setter meg i bilen, er jeg klar for kjøreturen og kvelden. Jeg har allerede adressen til en butikk lagt inn på telefonen og er på vei dit nå. Jeg bør komme til min mystiske jentes hjem rundt klokken seks. Det gir meg god tid til å stoppe innom butikken og komme meg til huset hennes. Jeg føler meg alltid litt dårlig når jeg kobler meg til en jente som ikke er en varulv. Jeg vil ikke lede noen av dem på villspor, og jeg kan egentlig ikke forklare at jeg ikke kan gå inn i et seriøst forhold fordi jeg prøver å finne min make. Jeg er sikker på at de ville trodd jeg var sprø.
Når jeg kjører inn på parkeringsplassen, slår jeg av bilen og begynner å vandre gjennom butikken. Med en flaske søt rødvin i den ene hånden og en 12-pakning med Hansa i den andre, går jeg mot kassen. Jeg følger ikke engang med på hvor jeg går mens jeg skriver til min mystiske jente at jeg er på vei. Plutselig støter noen på meg.
Jenta ser opp på meg med disse lysende grønne øynene. "Beklager."
Innsiden min vrir seg og gnister tennes i meg. Jeg kan føle varmen stige gjennom hele kroppen min. Hjernen min skriker 'MAKE!'
Jeg går for å gripe henne, men innser at hun har en annen manns arm rundt seg. En menneske til og med. Hun gir meg et bekymret blikk og fyren med henne sier til meg "kom deg vekk." Det tok alt i meg å ikke slippe ut et brøl. Han holder min make rundt halsen og dro henne akkurat bort fra meg. Hun ser tilbake på meg med et sympatisk smil og ser deretter ned i nederlag. Hvordan kan jeg få henne fra ham, og hvordan kan jeg finne henne hvis jeg lar henne gå? Jeg bestemmer meg for å ignorere min mystiske jente og følge henne til hun er alene.