Kapittel 6
[Jades synsvinkel]
Mens jeg vandret målløst gjennom skogen, fortært av hjertesorg og usikkerhet, la jeg ikke merke til den truende faren som omringet meg. Plutselig ble den fredelige stillheten brutt av svake stemmer som ekkoet gjennom trærne.
Jeg snudde meg, øynene mine utvidet seg i frykt da en gruppe fredløse jegere braste gjennom buskaset. Jeg kunne se ansiktene deres vridd i ondskap mens de sirklet rundt meg med onde hensikter. Alfa Ragnar hadde rett, det var fare utenfor flokken!
"Se hva vi har her!" en av dem hånte, stemmen dryppende av sadistisk glede. "En fortapt liten valp som har forvillet seg inn på vårt territorium." Panikken strømmet gjennom årene mine da jeg innså at jeg hadde snublet inn på deres jaktmarker.
Jeg prøvde å løpe bort fra dem til den andre siden, men skrittene mine vaklet, og beina mine var tunge av fortvilelse. Jegernes ondskapsfulle latter ekkoet bak meg mens de kom nærmere, deres hensikter klare. Jeg løp. Ja, jeg løp så fort jeg kunne, bort fra dem for mitt eget liv.
Frykten drev meg frem med all min kraft, men det var nytteløst da de fredløse jegerne var raskere og sterkere. Jegerne var dyktige og nådeløse i sin jakt på å fange meg. En av dem kastet seg mot meg, hånden hans grep en sølvdolke rettet mot meg.
Før jeg kunne reagere, sirkulerte en sviende smerte i skulderen min da dolken gjennomboret kjøttet mitt. Jeg skrek høyt av følelsen av brenning forårsaket av sølv og ulvebane. Jeg kollapset til bakken med verden snurrende rundt meg og synet mitt uklart.
Gjennom tåken av smerte ble jeg oppmerksom på grove hender som grep meg, mens de løftet meg opp. Jeg innså at jeg nå var en fange, fanget av disse hjerteløse fredløse som så på meg som ikke mer enn en vare som skulle selges på markedet.
Svak og desorientert på grunn av sølvets effekter, ble jeg båret gjennom de travle gatene. Livet mitt gled bort med hvert svake åndedrag, smerten i skulderen var uutholdelig. Jeg visste at livet mitt kanskje kom til å ende uansett, kanskje var det for det beste.
En konstant påminnelse om grusomheten jeg hadde møtt spilte seg i hodet mitt. Ansikter bleknet foran meg mens jeg ble ristet og dyttet, larmen av stemmer og fottrinn smeltet sammen med en utydelig prat.
Bundet i mine fredløse ulvekidnapperes grep, ble jeg en brikke i deres forvridde spill. Hjertet mitt sank i elendighet da jeg innså dybden av problemene som var i ferd med å komme. De en gang livlige fargene på flokkens marked virket avskyelige og kalde, i samsvar med fortvilelsen i sjelen min.
Mens de fredløse jegerne bar meg gjennom det overfylte markedet, fanget jeg glimt av nysgjerrige tilskuere, blikkene deres varierte fra likegyldighet til pervers fascinasjon. Jeg følte meg som om noen hadde ribbet meg for verdighet, eksponert meg naken og sårbar.
I deres øyne var jeg ikke mer enn et navnløst offer, en brikke som kunne kjøpes og selges. Men til hvem? Det var fortsatt et spørsmål for meg. Men selv i dypet av min lidelse, viste ansiktet mitt en antydning til motstandskraft, og sinne ulmet inni meg.
Den samme ukuelige ånden som hadde drevet meg til å avvise Cinhards manipulerende tilnærmelser, pumpet nå gjennom meg, og oppfordret meg til å kjempe mot å bli solgt. Jeg nektet å gi etter for skjebnen jegerne hadde planlagt for meg.
Med hvert skritt jegerne tok mens de bar meg, samlet jeg styrken til å holde ut, til å vente på det perfekte øyeblikket. Jeg visste at på et eller annet tidspunkt, på en eller annen måte, ville jeg finne en måte å rømme fra dette marerittet og gjenvinne min frihet.
Da solen begynte å gå ned og kastet et gyldent skjær over den travle byen, dro jegergruppen meg gjennom de labyrintiske gatene mot et diskret etablissement kjent som "Fløyelsrosen." Lommene deres klirret med vekten av gullmyntene de hadde skaffet seg tidligere på dagen. Hvis de kunne, ville de selge hver sjelden og verdifull substans med potente mystiske egenskaper. Enten det var et menneske eller en ikke-levende ting!
Jeg fikk panikk da de nærmet seg bordellets inngang, og jegerne ble møtt av en høy, kraftig kvinne med et grått skjegg og skarpe øyne. Hun var ingen ringere enn den slu eieren av Fløyelsrosen. Hun kastet et blikk på jegerne, og et lurt smil bredte seg over ansiktet hennes. "Ah, mine lojale venner, jeg ser at dere har kommet tilbake med en ulveløs denne gangen. Hah!" Hun snakket med en grov stemme. "Jeg stoler på at hun er av eksepsjonell kvalitet og vet hvordan hun skal være lydig."
Nei! Nei! Jeg kunne ikke la meg selv bli solgt til et skittent bordell. Aldri i livet! Jeg ville ikke tjene menn på den måten mens jeg ventet på døden. Hah! Selv å dø med ydmykelse og avvisning var bedre enn dette livet som jegerne hadde planlagt for meg.
En av jegerne, en mager mann, lo og trådte frem og nikket. "Ja, kjære, ja." Han svarte, med en stemme som var preget av spenning, mens mannen lente seg frem og kysset bordelleierens hånd. Hadde de en avtale om å bringe inn avvikere og svake? Var det derfor omegaene hadde forsvunnet fra flokkene?
"Vi har sikret oss en særlig god unge denne gangen. Klientene vil bli fornøyde. Se på henne, hun er selve innbegrepet av skjønnhet!" Mannen snakket med lyst dryppende fra øynene. Frykt og panikk steg i meg, men jeg kunne ikke si noe da munnen min var forseglet.
Eierens øyne glødet av forventning, som om hun hadde lett etter en ulveløs jomfru som meg for alltid. Kanskje jenter som meg var høyt ettertraktet av bordellets kunder for å være gode avlere eller for en natt med nytelse. Vi var virkelig en sjelden vare, ofte anskaffet gjennom ulovlige midler.
Med et nikk gestikulerte den kraftige kvinnen til jegerne om å følge henne inn. Den tunge tredøren knirket åpen, og avslørte et svakt opplyst interiør prydet med rike gjenstander. Og kanskje min død!