Kapittel 7
Jeg våknet og fant meg selv i Henrys rom, det var ingen der. Jeg reiste meg raskt fra sengen med en dunkende hodepine. Akkurat da jeg var på vei til døren, åpnet baderomsdøren seg og Henry kom ut, KLISS NAKEN!
Jeg gispet og snudde meg bort i forlegenhet, hva i all verden hadde jeg nettopp sett? Åh, herregud! Jeg trengte å salve øynene mine.
"Er du ikke voksen?" hørte jeg hans hånende stemme. Jeg fnyste, mumlet sint. "Sjenert?" spurte han.
Uten å tenke meg om snudde jeg meg og fant ham rett foran meg, jeg ble sjokkert og gled, heldigvis fanget Henry meg før jeg traff gulvet.
Men så gled håndkleet hans ned fra livet, pokker heller! Jeg bannet og reiste meg raskt, så løp jeg ut av rommet.
Jeg løp så fort mine slanke ben kunne bære meg til jeg kom til mitt eget rom, jeg åpnet døren vilt og lukket den med et brak. Jeg kastet meg ned på sengen og begravde meg i den.
For en dårlig dag!
Natten min var ødelagt, jeg slo meg selv i pannen av forlegenhet, fra å prøve å bevise at jeg var voksen til- vent litt!
Jeg var vitne til et mord?! Og jeg var årsaken til det? Å. Herregud. Dette. Er. Drit!
Jeg skalv av frykt, hvem var mannen? Hvor kom han fra? Hva om politiet fant ut om hans død? Skulle jeg i fengsel?
Jeg var ikke morderen, jeg var også et offer.
Mange tanker flommet gjennom hodet mitt, frykt og så mange følelser fylte meg til jeg sovnet.
Jeg våknet neste morgen og følte meg syk. Dette stedet var ikke bra for meg. Bare en dag her og så mye hadde allerede skjedd. Det var ingen sjanse for at jeg skulle bli her.
Jeg gled ut av sengen og gikk til Henrys rom. Jeg banket på døren, men det kom ingen respons.
"Jeg må snakke med deg," sa jeg med en hard stemme, jeg følte behovet for å sparke opp døren, men hva om han var naken igjen? For en skamløs mann.
Jeg banket igjen, men det kom ingen respons, han sløste bort tiden min, jeg måtte forlate dette helvetes stedet. Jeg tok tak i dørhåndtaket, og det åpnet seg, jeg kikket inn, men han var ikke der.
Jeg lukket døren og gikk tilbake til mitt rom. Jeg kunne bare dra uten å fortelle noen.
Jeg kom inn på rommet mitt med en trøtt kropp, mye hadde skjedd, var det en sjanse for at jeg kunne komme gjennom alt dette? Var det lys i enden av denne mørke tunnelen? Jeg vippet hodet bakover og sukket høyt.
"Mamma, jeg savner deg," gråt jeg og begravde ansiktet i puten. Hvis mamma fortsatt var i live, ville jeg fortsatt vært den glade jenta jeg pleide å være. En bank på døren avbrøt meg.
"Hvem er der?" spurte jeg med en svak stemme, dørhåndtaket beveget seg, men døren åpnet seg ikke. Da jeg innså at døren var låst, reiste jeg meg fra sengen, gikk lat bort til døren og åpnet den.
Jeg rynket pannen da jeg sto ansikt til ansikt med HENRY!
Jeg prøvde å lukke døren, men han gjennomskuet meg og dyttet døren hardt. Han gikk inn i rommet som om det var hans, noe som irriterte meg.
"Hva vil du?" spurte jeg med en stille hvese. Han snudde seg og så på meg, det var et kaldt blikk i ansiktet hans, men jeg ble ikke rørt.
"Det første du bør vite, og aldri glemme," begynte han og gikk mot meg, han var så nær at jeg kunne høre pustene hans. "Dette er mitt hus, og jeg kan gå inn i hvilket som helst rom jeg vil uten noen jævla persons tillatelse," hvisket han i øret mitt.
I hans drømmer! Jeg skulle forlate dette forbannede stedet, jeg så inn i øynene hans, de var vakre og forførende, og jeg holdt på å senke garden, men så husket jeg hvordan han hadde kalt meg en unge.
Forbanna!
"Du kan ta huset, det er ditt," sa jeg. "Men for meg, jeg vil ikke bo under samme tak som deg," freste jeg og prøvde å gå forbi ham.
Han grep meg i håret og dro meg nærmere, leppene våre berørte hverandre.
"Hvis du våger å gå ut av dette huset, kan du like godt la være å komme tilbake," advarte han.
"Ikke bekymre deg," sa jeg med et smil, "jeg kommer ikke engang i nærheten av porten når jeg er ute av dette stedet," sa jeg, stillheten fylte rommet mens vi stirret på hverandre.
Akkurat da ringte telefonen min, og brøt stillheten.
"Slipp meg nå," sa jeg med en kald stemme, og han slapp håret mitt.
Jeg gikk bort til telefonen og rynket pannen da jeg så hvem som ringte, jeg tok samtalen. "Hva vil du?" spurte jeg med en hard tone.
"Hvor har du vært, Sophia? Jeg har lett overalt etter deg," hørte jeg Ethans bekymrede stemme, jeg nektet å tro at han brydde seg om meg.
Tross alt var han bare med meg på grunn av kroppen min.
"Jeg har det bra, og ikke ring meg mer," svarte jeg og skulle til å avslutte samtalen, da jeg husket at Henry var bak meg.
Det var ingen sjanse for at tante Carrie kom til å la meg bo her, og den eneste personen jeg kunne gå til var Ethan. Jeg vurderte om jeg skulle be ham om hjelp, eller bare bli her.
"Jeg sender deg en adresse nå, kom og hent meg," sa jeg og koblet fra samtalen før han kunne si et ord til.
Før jeg rakk å skrive adressen til Ethan, ble telefonen revet ut av hånden min.
"Hva gjør du?" ropte jeg mens jeg stirret på Henry.
"Ikke del husadressen min med folk, jeg liker ikke besøk," sa han.
"Men du lar horer komme inn når de vil, og de spiser til og med middag med deg," sa jeg og lo.
"Det angår ikke deg," snappet han. Han skrev noe på telefonen min, jeg prøvde å rive den fra ham, men han løftet hånden høyt.
Jeg strakte meg, prøvde å ta telefonen fra ham, men jeg var for kort, han fortsatte å skrive mens han strakte hånden høyere, og jeg hoppet.
Da han var ferdig, ga han meg telefonen tilbake. Jeg så på hva han hadde skrevet og ble sjokkert over hva han sa.
"Hva er galt med deg?" ropte jeg. Han smilte og gikk sin vei.
Jeg ringte raskt Ethans nummer, heldigvis tok han samtalen.
"Ethan, jeg sendte ikke den dumme meldingen bare så du vet, kom til-" Henry prøvde å rive telefonen fra meg, men dessverre glapp den fra hånden min og falt på gulvet.
Jeg plukket den opp, og prøvde å snakke, men han forsøkte fortsatt å rive den fra meg. Jeg dukket unna ham og prøvde å løpe vekk, men han dyttet meg over sengen.
"Sophia," hørte jeg Ethans skremte stemme, "er alt i orden?" spurte han.
Henry klatret oppå meg og prøvde å rive telefonen fra meg.
"Ethan hjelp!" ropte jeg, mens jeg prøvde å skyve ham vekk med en hånd.
"Hvor er du, Sophia?" ropte Ethan.
"Kom til-" Ethan dekket munnen min med håndflaten sin, men jeg bet ham veldig hardt, han stønnet, og jeg brukte det som en mulighet til å skrike adressen. Jeg hadde ikke rukket å nevne adressen da Henry gjorde noe uventet.
Han presset leppene sine mot mine, jeg frøs i sjokk.