Kapittel 3 Du er mitt håp
"Mia! Mia. Er du ok?" spurte Lin veldig bekymret mens han la henne på en haug med høy.
Mia åpnet øynene. Stirret tomt på ham en stund og begynte så å slå ham med begge hendene. Han rørte seg ikke. Han tok imot alle slagene hennes i stillhet. Hun fortsatte å slå til hun brøt sammen i armene hans og begynte å gråte patetisk.
"Hvor var du, Lin? Hvor hadde du dratt?" så plutselig dyttet hun ham til side og spurte mistenksomt "si meg ærlig. Er du virkelig fra Ulveklanen?"
"Mia. Det burde ikke ha spilt noen rolle hvilken klan jeg kom fra. Verken du eller jeg visste at du ikke var et menneske. Vi begge trodde du var dødelig, men det viste seg at du tilhørte ulvene likevel," prøvde Lin å forklare.
Mia stirret på den høye, kjekke skikkelsen foran seg. Håret hans fløt som blomster i vårbrisen, smilet hans danset som fjellelven. Han var det personifiserte bildet av perfeksjon.
"Men hvorfor? Hvorfor løy du til meg? Du er ikke fra ulvene. Du er ikke det. Forbannelsen ville ikke ha blitt utløst ellers. Hvorfor løy du, Lin? Hvorfor? Hva skal vi gjøre nå? Det er ingen steder å rømme," Mia slo hendene sine mot brystet hans igjen mens hun sank sammen i fortvilelse på knærne.
"Jeg har mine grunner, Mia. Mine oppdrag. Jeg hadde trodd vi hadde et liv sammen hvor vi kunne diskutere alt det. Jeg trodde det ikke spilte noen rolle om jeg var udødelig eller ikke, for deg," Lin så på henne med spørrende øyne.
"Det gjorde det ikke. Det gjør det fortsatt ikke. Men se hva det har ført oss inn i. Lin, du aner ikke hva som har skjedd med meg de siste dagene. Disse øynene har sett redsler jeg skjelver ved å nevne for deg," Mia var dødsens alvorlig nå.
"Jeg vet, Mia. Jeg er så, så lei meg for at du måtte gå gjennom alt dette alene på grunn av meg. Tro meg, Mia, hvis jeg hadde hatt den minste anelse om faren din, ville jeg aldri ha kommet nær deg, selv om det ville ha pint meg for alltid. Jeg er virkelig lei meg," sa han mens han så ned på Mias babykul. Mia strøk den straks med begge hendene og svarte
"Aldri. Jeg vil aldri være lei meg for babyen min. Jeg er heller ikke lei meg for vår kjærlighet," hun reiste seg opp og sto foran ham. "Det jeg er lei meg for, er uroen babyen må møte på grunn av oss. Blodet som strømmer gjennom våre årer. Våre forfedre. For ingen synd av våre, har vi blitt evig forbannet," hun sukket tungt. "Hva skal vi gjøre nå, Lin?"
"Jeg skulle ønske jeg visste svaret," svarte Lin hjelpeløst. "Men jeg lover, Mia, jeg vil ikke gi opp så lett. Jeg vil kjempe mot skjebnen om jeg må, men jeg vil kjempe til mitt siste åndedrag," Lin holdt begge hendene hennes i sine og kysset dem. "For nå vil jeg ta deg til det hellige havet. Det er grensen mellom de levende og de døde. Du vil være trygg for en stund. Jeg vil også forsegle auraen din. Ta dette," han ga henne et blått skjerf. "Ta det aldri av. Du har på deg revehaleringen, ikke sant?" Han snudde hendene hennes og sjekket. "Bra. Bra. Ta den aldri av. På denne måten vil jeg kunne finne deg uansett hvor du er."
"Men Lin, hvor skal du?" Mia følte seg ensom igjen.
"For å finne en motgift mot denne forbannelsen. Jeg vil besøke det eldgamle kunnskapstreet. Vi vet knapt noe om denne forbannelsen. Alle er for redde til å snakke om det. Men vi må lære mer om fienden vi kjemper mot. Bare da kan vi ha en rettferdig sjanse."
"Men Lin. Vi har kanskje ikke mye tid igjen. Ingen har noen gang hørt om noe som kunne oppheve forbannelsen. Det er derfor den er så fryktet i alle riker. Jeg vil ikke at du skal kaste bort våre siste dager på å vandre rundt etter noe som kanskje ikke eksisterer," Mia var tydelig nedtrykt.
"Mia. Det er mange ting som virker annerledes tilsynelatende, men når du graver dypt, dukker noe helt annet opp. Alle husker hva forbannelsen utløste for århundrer siden, men hvorfor, hvor eller hva det egentlig handler om, vet ingen, ingen bryr seg. Selv jeg var likegyldig til det. Men nå er det personlig. Mia, stol på meg, du må heller ikke gi opp. Der det er vilje, vil det alltid komme en vei. For vår familie, for vår baby, må vi ikke gi opp. Forstår du?" Lin løftet haken hennes mens Mia nikket ivrig enig. Tårer av glede trillet nedover kinnene hennes. Hun hadde gitt opp alt håp, men dette lille lyset i mørket fikk henne til å smile igjen.