Kapittel 2 Revene og ulvene
Århundrer har gått i fred med Revklanen som dominerer over Vesten og Ulveklanen som hersker over Østen. Grensene har alltid vært strengt opprettholdt. Ikke en eneste fot ble satt på den andre siden uten tillatelse. Reglene var krystallklare. Menneskeverdenen i mellom var stedet for handel og andre offisielle anliggender. Det var noen sjeldne seremonielle samlinger mellom de to Udødelige Klanene, men de var få og skjedde etter lange tidsrom. Det var ingen regelmessig kontakt mellom medlemmene av de to klanene med mindre det var offisielt eller presserende. Dette skyldtes i hovedsak frykten for Landets Lov som forbød dem fra å danne noen form for 'blodsbånd' mellom klanene. Det var ingen vanlig lov. Det var loven skrevet på Skjebnens Segl, og den som våget å bryte den, ville bli rammet av en forferdelig forbannelse som ville hjemsøke dem for evigheten. Selv menneskene i menneskeverdenen var forsiktige nok til å opprettholde og vokte denne loven, ettersom ingen hadde glemt den blodige massakren som hadde skjedd for noen århundrer siden. Skrekken var fortsatt fersk i hodene til de udødelige og i menneskenes historie.
De udødelige jegerne hadde vært raske nok til å tipse den dødelige kongen om tilstedeværelsen av denne utilgivelige lovbryteren. Ikke bare det, han ble informert om at Kunnskapens Speil allerede hadde oppdaget manifestasjonen av forbannelsen på visse steder i riket hans. Situasjonen var desperat. Hvis han ikke klarte å spore opp lovbryteren, ville det snart være udødelige fra begge land som fylte opp riket hans, og konfliktene de ville engasjere seg i ville være en katastrofe for menneskene i området. Den dagen var speiderne nesten i stand til å ta igjen kvinnen rundt hvem det var nyheter om at forbannelsen var blitt lagt merke til. Men i siste øyeblikk ble hun kidnappet av noen som tilhørte den keiserlige Revfamilien. Dette kunne de identifisere ved fluktteknikken han brukte. Nå var situasjonen enda mer komplisert. Var Revklanen ansvarlig for denne forbrytelsen? Og spørsmålet var hvorfor forbannelsen ikke hadde manifestert seg med en gang. Det var for mange gåter.
Nyheten om lovbruddet hadde nådd begge klanene også. Det var en atmosfære av raseri, usikkerhet og mistanke. Situasjonen var spesielt vanskelig i Revklanen ettersom de nå ble anklaget for å være i ledtog med lovbryteren. Kongen hadde kalt alle sine nitten sønner til sin tilstedeværelse for dette formålet. De kom alle inn og viste sin respekt for sin far og satte seg deretter på sine respektive plasser.
"Jeg tror dere alle er godt klar over situasjonen angående lovbruddet mot Loven skrevet i Skjebnens Segl?" spurte kongen.
"Ja, far" svarte prinsene i kor.
"Du er kanskje også klar over at vår keiserlige familie blir anklaget for å være en alliert av lovbryteren?" Han spurte.
"Far, det er helt sikkert en konspirasjon" sa den første prinsen rasende.
"Det høres mer ut som et rykte spredt av de ulvene" la den femte prinsen til rett ut.
"Men fluktrutinen ble vitnet av hele speiderteamet fra menneskeverdenen. Tror dere fortsatt at ulvene kan stå bak det?" presset kongen.
Det var stillhet i rommet etterfulgt av hviskinger og hver og en som stirret på den andre.
"Grunnen til at jeg kalte dere alle hit i dag var nettopp for å spørre dere personlig om noen av dere vet eller har sett noe uvanlig. Jeg ville være sikker på at ingen av mine sønner var en del av hva enn som kommer. Jeg håper ingen av dere har glemt hva som skjedde for århundrer siden. Vi må jobbe sammen, om nødvendig, sammen med ulvene for å utrydde denne forbrytelsen. Er jeg forstått?" spurte kongen med en tung, streng stemme.
"Ja, far" lød det gjennom Hallen for det kongelige møtestedet.