Read with BonusRead with Bonus

KAPITTEL TO HUNDRE OG TJUENI

Å høre den stemmen var traumatisk, men å fysisk se på Jennifer akkurat nå, fortsatt tårevåt selv om hun hadde reist langt fra New York til Romania.

Tiden gjorde ingenting for hennes tårer, og det å se meg ha det så bra gjorde det bare verre.

"Du lever så godt, og jeg er der, lidende! Alt på grunn ...