Kapittel 5 En ukjent motorsyklist
Plutselig dukket en skikkelse opp i det fjerne, beveget seg raskt mot dem. Teamet myset, prøvde å se hva det var.
Da skikkelsen kom nærmere, innså de at det var en gruppe tungt bevæpnede menn på motorsykler, våpnene deres glitret i natten.
"Å faen," mumlet Sniper, grepet hans strammet om våpenet.
"Hold hodet kaldt," advarte Vector, stemmen hans anspent. "Vi vil ikke ha en skuddveksling midt på motorveien."
Motorsykkelgjengen omringet varebilen, omringet den fra alle sider. De pekte våpnene sine mot Black Eyes-klanen, uttrykkene deres kalde og truende.
Vector og teamet hans kunne føle spenningen i luften, situasjonen hadde plutselig eskalert raskt. Oddsene var ujevne, med motorsykkelgjengen i overtall.
Lederen for motorsykkelgjengen, en mann med mange tatoveringer, nærmet seg varebilen, øynene hans skannet teamet inni. "Åpne døren," knurret han.
Vectors hjerne jobbet på spreng, prøvde å finne ut deres neste trekk. Han visste at en direkte konfrontasjon ville sette dem i en ulempe, men han visste også at de ikke bare kunne overgi seg.
Etter et spent øyeblikk tok han et dypt pust og rullet sakte ned vinduet. "Hva vil du?" spurte han, stemmen hans stødig.
Lederen for motorsykkelgjengen flirte, "Jeg tror du vet hva vi vil." Han gestikulerte mot baksiden av varebilen, hvor våpnene fortsatt var lagret.
Vector hevet et øyenbryn, "Du vil ha våpnene, hva? Beklager, de er ikke til salgs."
Lederen lo, "Å, jeg spurte ikke. Gi dem over, ellers blir det stygt veldig raskt."
Black Eyes-klanen er høyt dyktige og trente, med hvert medlem som har unike evner og ferdigheter som gjør dem formidable motstandere, men i dette tilfellet var motorsyklistene i overtall.
Vectors hjerne jobbet på spreng mens han prøvde å komme opp med en plan. Han visste at de måtte handle raskt og strategisk hvis de skulle komme ut på topp.
Medlemmene av motorsykkelgjengen begynte å håne Black Eyes, deres selvsikre tone gjorde det klart at de trodde de hadde overtaket.
"Dere er i mindretall og underlegne. Bare gi oss våpnene, så lar vi dere gå uskadd," hånte en av bikerne.
Vector bet kjeven sammen, motsto trangen til å svare tilbake. "Jeg tror ikke det. Vi har håndtert verre enn dere," svarte han, stemmen hans stødig og fast.
Lederen for motorsykkelgjengen lo, "Kjepphøy, hva? Vel, la oss se hvor lenge den bravaden varer."
Resten av gjengmedlemmene fniste, deres selvtillit vokste ved Vectors svar.
Vector visste at de måtte holde hodet kaldt og ikke la gjengen komme under huden på dem. Han kastet et blikk på teamet sitt, kommuniserte stille med dem om å holde fokus og være klare for handling.
Lederen for motorsykkelgjengen begynte å sirkle rundt varebilen, øynene hans klistret til baksiden hvor våpnene var lagret.
Vector kunne føle spenningen bygge seg opp, alle i varebilen ble mer og mer nervøse mens gjengen fortsatte å sirkle rundt dem.
Vectors hjerne jobbet på høygir, prøvde å finne en plan for å få dem ut av denne knipen. Han visste at de ikke bare kunne overlevere våpnene, og de kunne ikke ta opp kampen med gjengen fysisk.
Plutselig fikk han en idé. Men han visste at den var risikabel og kunne sette teamet hans i fare.
Han snudde seg mot teamet sitt, "Jeg har en plan, men det kommer til å være farlig. Vi må handle raskt og holde fokus. Kan jeg stole på dere alle?"
Teamet utvekslet blikk, hver og en nikket for å signalisere sin aksept. De visste at de måtte stole på Vectors lederskap i denne situasjonen.
Vector tok et dypt pust, forberedte seg på det som skulle komme. Han vendte seg tilbake til lederen av motorsykkelgjengen, som hadde fullført sirklene rundt varebilen og nå sto rett utenfor Vectors vindu.
"Hør her, det er ingen grunn til vold," begynte Vector, med en jevn og rolig tone. "Vi kan finne en løsning."
Lederen av motorsykkelgjengen hånflirte, "Å? Og hva har du i tankene?"
Vector lente seg nærmere vinduet, snakket med en lav, alvorlig tone. "Jeg har et tilbud til deg. La oss gå, så gir vi dere noen av våpnene. Vi legger til og med til litt ekstra ammunisjon."
Lederens øyne smalnet, tydelig interessert i tilbudet. "Hvor mye ammunisjon snakker vi om her?" spurte han.
Vector stoppet opp, beregnet stille i hodet sitt. "Tretti runder med høykaliber ammunisjon. Nok til å gjøre det verdt det for dere."
Lederens munn krøllet seg til et lurt smil. "Tretti runder, huh? Og hvor mange våpen snakker vi om her?"
Vector estimerte raskt antallet våpen i bakrommet. "Vi har tjue. Fem håndvåpen og femten rifler."
Lederen lente seg fremover, øynene glitret av grådighet. "Nå snakker vi. Det er en rettferdig avtale. La meg snakke med gutta mine et øyeblikk."
Lederen snudde seg bort fra varebilen, ropte til gjengmedlemmene sine. Vector ventet, observerte mens lederen snakket med sine håndlangere i lavmælte toner.
Med lederen midlertidig distrahert av samtalen med gjengmedlemmene, så Vector en mulighet til å ta initiativ. Han hvisket raskt til teamet sitt, "Nå er sjansen vår. Vær klare, på mitt signal."
Teamet nikket stille, hendene strammet rundt våpnene. De var klare til å handle på et øyeblikks varsel.
Vector fulgte nøye med på lederen, ventet på det rette øyeblikket. Lederen var fortsatt opptatt med samtalen med gjengmedlemmene, ryggen vendt mot varebilen.
Vectors hjerte banket raskere mens han telte ned sekundene, ventet på det perfekte øyeblikket å slå til. Han tok et dypt pust, roet seg ned.
Plutselig snudde lederen av motorsykkelgjengen seg tilbake mot varebilen, et tilfreds uttrykk i ansiktet. "Vi har en avtale," sa han, øynene glitret av grådighet.