Kapittel 2 Navnet ditt er nå dukke
"Gratulerer, Mr. Marcus, du er nå den stolte eieren av denne flotte unge damen." Publikum klappet, og Annas hjerte sank enda lavere enn hun trodde var mulig. Hun var solgt, som en eiendel, til en fullstendig fremmed. Hun kunne se den syke gleden i stebrorens ansikt, hans forvridde glede over hennes lidelse nesten håndgripelig.
Den nye eieren, en høy, kjekk ung mann kledd i en dyr dress, nærmet seg henne sakte. Hans lystne blikk skannet kroppen hennes, og fikk huden hennes til å krype. "Ser ut som jeg har fått meg en liten premie her," sa han med et sleipt smil. "Du skal hjem med meg nå, dukke."
Den nye eieren grep henne hardt i armen og dro henne bort fra Lucas. "Kom igjen, dukke. La oss komme oss ut herfra," sa han med et ondt smil. Mens han trakk henne mot døren, hamret Annas hjerte i brystet, og bena føltes som bly. Hun visste ikke hvor hun skulle, men hun visste at det ikke var noe godt sted.
Når de var ute av auksjonshuset, ledet den nye eieren henne til en ventende bil, åpnet døren for henne og ba henne gå inn. "Inn med deg, dukke," sa han, og dyttet henne inn i baksetet. "Tid for å vise deg hvordan ditt nye liv kommer til å bli."
Mens bilen kjørte gjennom de mørke bygatene, raste Annas tanker med frykt og angst. Hun hadde ingen anelse om hvor hun ble tatt eller hvordan hennes nye liv ville bli. Alt hun visste var at hun nå var eiendommen til en mann som så på henne som intet mer enn en gjenstand. Mannen som satt ved siden av henne, virket imidlertid fornøyd med kjøpet sitt. Han kunne ikke la være å stirre på henne, hans lystne blikk fikk henne til å føle seg liten og maktesløs.
"Du skal være en snill jente for meg, ikke sant, dukke? Jeg har store planer for deg," sa mannen, et ondt smil lekte på leppene hans. "Du skal lære å adlyde, å tjene meg, og å kjenne din plass."
Anna klarte ikke å finne ordene til å svare. Hun følte seg fortapt, fanget i et mareritt uten noen utvei. Alt hun kunne gjøre var å nikke stille, tankene hennes fylt av frykt og fortvilelse. Hun visste at uansett hvilken skjebne som ventet henne, ville den være langt fra hyggelig.
Da bilen stoppet foran en luksuriøs herregård, sank Annas hjerte. Herregården var storslått og imponerende, et symbol på rikdom og makt. Men for henne representerte den intet annet enn et fengsel, et sted hvor hun ville bli låst bort fra verden og tvunget til å adlyde sin nye herre. Lite visste hun at marerittet hennes bare så vidt hadde begynt.
Da de gikk gjennom inngangsdøren, gestikulerte mannen for henne å gå inn. "Vel, dukke," sa han med et ondt smil, "ditt nye liv som min eiendom begynner nå. Velkommen hjem." Anna kjente en skjelving gå gjennom kroppen da hun trådte inn på marmorgulvet i herregården, hennes fremtid innhyllet i mørke. Hvordan skulle hun overleve dette levende marerittet, hvor hun var intet mer enn en leketøy for en hensynsløs mann?
Mens mannen ledet henne dypere inn i herskapshuset, virket hvert rom som en hån mot henne med sin overdådighet og luksus. Høye tak, utsmykkede gullarmaturer og lysekroner, tykke fløyelsgardiner og marmorgulv - alt virket designet for å understreke hans rikdom og makt. Anna følte seg fortapt i labyrinten av ganger, hver dør førte til et annet overdådig rom. Hun kunne ikke unngå å føle seg som et fanget dyr, innesperret i et fort av overflod. Kanskje det mest forstyrrende aspektet av det hele var den uhyggelige stillheten som omsluttet herskapshuset. Det var ingen ansatte, ingen andre mennesker, og ingen til å hjelpe henne.
Da de nådde soverommet, åpnet Marcus døren for å avsløre en overdådig suite med rom som fikk resten av herskapshuset til å virke tamt i sammenligning. En massiv himmelseng sto mot den fjerne veggen, med silkelaken og fine sengetøy som en skarp kontrast til overdådigheten i de andre rommene. Et luksuriøst bad, komplett med et boblebad og utsmykkede armaturer, opptok et hjørne, mens en walk-in-garderobe med rad etter rad av designklær fylte det andre.
Mannen ledet henne mot sengen, hans lystne blikk forlot aldri kroppen hennes. "Velkommen til ditt nye hjem, dukke," sa han og klappet på silkesengeteppet. "Dette vil være stedet hvor du tilbringer mye av din tid. Du vil være til min disposisjon dag og natt, og ditt liv vil dreie seg om å oppfylle alle mine ønsker. Er det forstått?"
Marcus' stemme var kald og kommanderende, uten rom for motargumenter. "Jeg er din Herre nå, så du bør venne deg til det, dukke. Du er min eiendom, og du skal gjøre som jeg sier, når jeg sier det. Du er heldig som jeg er nådig nok til å gi deg en komfortabel seng." Han snudde seg mot sengen, med et selvgodt uttrykk i ansiktet. "Du bør nyte det, for det er så godt som det blir for deg."
Anna kunne ikke unngå å føle en knute av frykt forme seg i magen. Dette var det. Dette var hennes skjebne, å være en tjener for denne mannen resten av livet. Hun våget ikke å møte blikket hans, vel vitende om at ethvert tegn på motstand ville bli møtt med hard represalier. Med en synkende følelse nikket hun hodet i forståelse, vel vitende om at hun ikke hadde noe annet valg enn å adlyde hans hver kommando. "Ja, herr," sa hun stille, stemmen knapt hørbar.
Mannen strakte ut hånden og berørte kjeven hennes med en grov, possessiv hånd. "God jente," hånte han. "Du begynner å forstå din plass. Ditt navn er ikke Anna lenger, forstått? Ditt navn er dukke, og du skal bare svare på det navnet fra nå av. Er det klart?"
Marcus kom nærmere henne, stemmen hans sank til en hvisken. "Jeg kommer til å nyte å gjøre deg til min," sa han, øynene hans fylt med en forvridd glede. "Du vil snart lære at kroppen din er min eiendom, å bruke som jeg ser passende. Du vil være min dukke, og du vil elske det. Forstått?"
Anna nikket med hodet.
"Bruk ord, dukke," sa Marcus.
"Ja, herre, jeg forstår," svarte Anna.